Bua til Viggo Kristiansen
Viggo Kristiansen hevder han var i bua da to jenter ble drept.
Badebrygge 3. Stampe Baneheia
Han ble dømt for voldtekter og drap i Baneheia. Men er det sikkert at han gjorde det?
Bom Svarttjønn
Nå har Gjenopptakelseskommisjonen bestemt at saken skal gjenåpnes.
Bua og hjemmet til Viggo Kristiansen

Var Viggo i bua eller i Baneheia?

Var Viggo i bua eller i Baneheia?

20 år etter Baneheia-drapene har et knapt flertall i Gjenopptakelseskommisjonen bestemt at drapsdømte Viggo Kristiansen skal få sin sak opp på nytt. Det finnes ingen direkte fellende bevis mot ham.

Det er fortsatt like uklart hva som faktisk skjedde i Baneheia.

De siste 12 årene har jurister og andre aktører fektet fram og tilbake.

Var han i sykkelbua?

Eller var han innenfor bommen til friområdet Baneheia i Kristiansand da de to små jentene ble voldtatt og drept en varm maikveld i år 2000?

Hard språkbruk

For at en sak skal gjenopptas må det finnes nye bevis eller andre forhold som kan lede til frifinnelse eller lavere straff.

Viggo Kristiansens advokat Arvid Sjødin mente at det gjorde det.

Statsadvokaten mente at det heller ikke denne gangen var kommet fram noe nytt.

Språkbruken i den siste gjenopptakelsesbegjæringen var knallhard. Advokat Sjødin beskyldte politi og påtalemyndighet for manipulasjon, løgn og bevisunndragelse.

Statsadvokaten svarte at anklagene var urimelige, misvisende og uforståelige.

Dokumentbunken på Gjenopptakelseskommisjonens bord vokste år for år. 18. februar 2021 kom konklusjonen i form av et dokument på 369 sider.

Fra A til Å

Denne omfangsrike artikkelen er et resultat av NRKs detaljerte gjennomgang av de sju begjæringene.

Det er klager, søksmål mot kommisjonen, og anke til Høyesterett.

Det er også flere anmeldelser til Spesialenheten for politisaker for uforstand i tjenesten og beskyldninger om manipulering av bevis.

Artikkelen er en kronologisk gjennomgang av argumentene for og mot gjenåpning.

NRK har tidligere vært varsom med å omtale detaljer fra saken fordi det kan virke støtende på publikum og de etterlatte.

Nå avdekkes flere detaljer for å gi et mer helhetlig bilde av hva saken handler om.

De etterlatte er orientert om dette.

Skillestrek bua dokument

Stine Sofie Sørstrønen (8) og Lena Sløgedal Paulsen (10) forsvant etter et kveldsbad.

Badebrygga i 3. Stampe i Baneheia

Det ble iverksatt en omfattende leteaksjon.

Soldater leter Baneheia

Men dykkere fant ingen ting.

Dykkere Baneheia

To dager senere ble de funnet voldtatt, drept og godt gjemt inn under en furubusk, tildekket av kvister.

Åsted Baneheia 2000

Fire måneder etter at jentene ble funnet ble Jan Helge Andersen (19) og Viggo Kristiansen (21) pågrepet og siktet.

Andersen innrømmet det ene drapet, og sa at bestekameraten utførte det andre.

«Hjerteløse handlinger»

Det var Kristiansen som lokket jentene med spørsmål om de kunne hjelpe til med å finne en katt med kattunger, forklarte Andersen.

Kristiansen ble dømt som initiativtaker og hovedmann. Dommen fastslår at drapene ble begått for å skjule voldtekt.

Det sterkeste beviset var tilståelsen til Andersen.

Bestekameratene bodde på Eg, en snau kilometer fra åstedet. De to var lommekjente i Baneheia. De lekte krig der, trente og øvde på å ta seg usett fram i terrenget.

De var sammen daglig. Aktor beskrev Kristiansen som dominerende, og betegnet dem som en «tikkende bombe» og en «drivende mine».

I nabolaget nord for byens populære turområde, synes noen at Viggo Kristiansen var hyggelig og hjelpsom.

For andre var han gatas skrekk og en de var redd for. I retten vitnet flere om dette. Ingen fortalte politiet liknende historier om Andersen.

Flere sa til politiet at dersom noen lokalt sto bak ugjerningen, måtte det være de to.

8. juni 2001 ble dommen forkynt i Kristiansand byrett. Begge ble dømt for voldtekt, drap og medvirkning til drap under særdeles skjerpende omstendigheter.

Viggo Kristiansen ble dømt til 21 års forvaring på grunn av fare for gjentakelse. Han ble samtidig dømt for flere andre overgrep mot barn. Jan Helge Andersen ble dømt til 17 års fengsel.

Andersen fikk strafferabatt fordi han hadde tilstått. Men saken ble anket, og vinteren 2002 kom den opp for andre gang:

Det lå fortsatt roser på minnestedet da saken kom opp i lagmannsretten i januar 2002.

Blomst vinter anke Baneheia

Lagmannsretten var på befaring. Det var reist ny tvil om mobildekningen i området.

Befaring lagmannsrett

Men lagmannsretten feide tvilen til side og begge ble dømt.

Bua til Viggo Kristiansen om vinteren

Dommen mot Andersen ble økt til 19 års fengsel. Dommen mot Kristiansen på 21 års forvaring ble stående.

Begge anket til Høyesterett. Men ankene førte ikke fram. Dermed ble lagmannsrettens dom rettskraftig.

Agder lagmannsrett:

Jentene blei drepne etter at dei fyrst hadde blitt valdtekne på ein opprørande og brutal måte, og drapa bar preg av ei rein avretting. Drap på born under slike omstende er uvanleg hjartelause og fråstøytande handlingar.

Problemet mobildekning

I dommen står det at ugjerningen skjedde mellom klokken 19 og 20.

Derfor har advokatene lagt stor vekt på de detaljerte loggene som viser trafikken på telefonen til Viggo Kristiansen i denne timen.

Det var tema under rettssakene, og har vært sentralt siden.

Loggen viser at Kristiansen mottok en tekstmelding klokken 18.55 og sendte en 18.57.

Han mottok en ny tekstmelding klokken 19.24. Det er ikke mulig å fastslå når han leste denne meldingen, men han sendte en ny melding 19.37.

Loggen er brukt til å reise tvil om han i det hele tatt kan ha vært på åstedet da drapene ble begått.

Målinger Telenor la fram for byretten viste nemlig at basestasjonen på Eg, som Kristiansen sin mobiltelefon var knyttet opp til, ikke dekket åstedet da de målte.

Dekningsspesialister fra Telenor hadde gått opp ruta i Baneheia og notert hvilke basestasjoner mobilen koblet seg opp mot.

Bestekameratene bodde et steinkast fra hverandre i bydelen Eg.
Andersen og Kristiansen møttes i Baneheia en times tid før jentene forsvant 19. mai 2000.
Andersen har forklart at de så jentene fra en kolle 50 meter vest for badebrygga.
Andersen sier at de spurte jentene om de ville hjelpe dem å finne kattunger.
Ugjerningene ble begått her, og likene ble skjult i en dump bak en kolle.
Andersen og Kristiansen skal ha skilt lag her og gått hver sin vei hjem til bua.
De gule strekene viser dekningsområdet til basestasjonen på Eg. Det var ikke dekning på åstedet da målingen ble gjort.
Det var svak dekning 150 meter fra, og god dekning 400 meter fra åstedet.

Det er 840 meter i luftlinje mellom sykkelbua og åstedet.

På grunn av tvilen om dekningsforholdene ble firmaet Teleplan engasjert som sakkyndig før ankesaken. Firmaet er ekspert på dekningsanalyser.

Ingeniører fra Teleplan gjorde flere målinger i Baneheia i august 2001, og laget en rapport som ble lagt fram for lagmannsretten.

Konklusjonen var at det ikke var mobildekning via basestasjonen på Eg da målingene ble utført.

Teleplan skrev at det likevel ikke var mulig å fastslå sikkert om åstedet var innenfor dekningsområdet på drapskvelden 19. mai 2000.

Ulike atmosfæriske forhold og endring av programvare kunne ha påvirket dekningen.

Derfor konkluderte lagmannsretten på samme måte som byretten:

Det er for retten ikke mulig å fastslå endelig hva som har skjedd med hensyn til Kristiansens mobilbruk.

Problemet DNA

Det var en intens jakt på DNA både der jentene hadde badet og der de ble funnet.

Krimtekniker Baneheia

Først etter tre måneder kom resultatet som viste funn av DNA på åstedet.

DNA Baneheia

Noen av prøvene viste spor av to menn. Men resultatet var usikkert.

DNA vattpinner Baneheia

Letemannskaper avga blodprøver for å bli utelukket.

Rundt 30 personer avga spyttprøver fordi de manglet alibi.

Andersen og Kristiansen var blant de første som ble kalt inn.

Det ga full treff på arvestoff fra Andersen på et kjønnshår funnet på et blad med litt blod på. Dette førte til pågripelsen av de to.

Vel en måned senere opplyste politiet at de også hadde fått treff på DNA av samme type som Kristiansen hadde.

Politiet sa til Kristiansen at de hadde DNA som knyttet han til ugjerningen og åstedet. Kristiansen nektet etter dette å stille i flere avhør.

Men, under rettssaken våren 2001, ble det kjent at dette funnet var mindre sikkert enn først antatt.

Prøvene bestod av ni sædceller, litt blod og hudceller som ble undersøkt ved Rettsmedisinsk institutt i Oslo. Materialet var så lite og dårlig at de ikke klarte å få fram DNA med tradisjonelle metoder.

Spanske eksperter ble derfor bedt om å hjelpe. Universitetet i Santiago de Compostela har spesiell kompetanse på det mannlige Y-kromosomet.

I materialet fra den ene jenta fant de spor av to forskjellige menn. Hverken Kristiansen eller Andersen kunne utelukkes i den prøven.

I materialet fra den andre jenta var det kun spor av en mann. Det kunne stemme med Kristiansen. Andersen kunne utelukkes.

Som bevis mot Kristiansen var det likevel svakt ettersom 54,6 prosent av Norges mannlige befolkning har samme type DNA.

I byretten ble dette likevel beskrevet som en viktig bekreftelse på Andersens forklaring:

Det forhold at man har funnet DNA fra to forskjellige menn er videre et vesentlig bevis når man skal vurdere troverdigheten i Andersens forklaring (…).

Også lagmannsretten slo fast at det måtte ha vært to gjerningsmenn.

Detaljert rekonstruksjon

Under etterforskningen ble det i oktober 2000 gjennomført en tre timer lang rekonstruksjon i Baneheia.

Politifolk var markører for de to jentene og Kristiansen, mens Andersen viste og forklarte.

Andersen fortalte om hele hendelsesforløpet. Hvor de så jentene, hvordan de ble truet til å kle av seg og hvordan likene ble skjult.

Det ble laget en rapport med 37 bilder av hele hendelsesforløpet.

Så jentene bade

Det første bildet viser hvor Andersen sa at han og Kristiansen observerte jentene.

01 rekonstruksjon Baneheia farger

Møttes på sti

Han fortalte at de traff jentene på stien mellom badeplassen og åstedet, og at Kristiansen lokket dem med for å lete etter kattunger.

02 rekonstruksjon Baneheia farger

Passet på

Andersen sa at han satt med ryggen til mens Kristiansen voldtok.

03 rekonstruksjon Baneheia farger

Truet med kniv

Andersen hevdet at han ble truet og rispet med kniv av Kristiansen.

04 rekonstruksjon Baneheia farger

Kappet greiner

Andersen fortalte at han kappet greiner for å skjule jentene. Blåbærlyng med blod på ble fjernet, og skogbunnen ble rusket opp og dekket til med blader.

05 rekonstruksjon Baneheia farger

Vasket kniven

Andersen sa at kniven ble vasket og skrubbet med vann, jord og sand for å rengjøre den for blod.

06 rekonstruksjon Baneheia farger

Denne rapporten ble brukt av påtalemyndigheten som støtte for Andersens forklaring.

Motparten har senere skrevet at det er mange brister i forklaringen.

«Dømt på følelser»

Skillestrek. Grafisk fremstilling av sykkelbua til Viggo Kristiansen

Begjæring nummer 1. 5. september 2008. Sak GK-2008-121.

Den første gjenopptakelsesbegjæringen ble levert av advokat Sigurd Klomsæt i september 2008. Påstandene var mange og sterke:

  • Stor tvil om mobilbevis.
  • Ikke DNA-bevis.
  • Manipulerende avhørsteknikk.
  • Inhabil dommer.
  • Ensidig etterforskning.

I begjæringen skrev Klomsæt at det ikke fantes fellende bevis mot Viggo Kristiansen.

Han hevdet at undersøkelsene av mobildataene beviste at Kristiansen ikke kunne ha vært på åstedet, og at Jan Helge Andersens forklaring ikke var troverdig.

Han kalte etterforskningen ensidig, og beskyldte politiet for lovbrudd:

Det er begått straffbare forhold – av politiet/det offentlige utrednings- og maktapparat.

Kristiansen er dømt på følelser – ikke medhold i kjent faktum.

Klomsæt hadde engasjert det private selskapet Gena i Stavanger for å gå gjennom DNA-rapportene fra 2000. Gena var blitt godkjent som et privat institutt som kunne bistå med rettsmedisinske analyser.

Gena gjorde altså ingen nye analyser. Firmaet vurderte kun tidligere rapporter. De slo fast at materialet var lite, og at det var vanskelig å trekke tydelige konklusjoner.

Også Gena så at det var funnet spor av to menn, men mente dette var for svakt til å bruke som bevis i retten.

Firmaet mente at materialet kunne være forurenset. Altså at noe fra andre personer kunne ha smittet over i forbindelse med sporing og analyse.

Gjenopptakelseskommisjonen engasjerte det spanske instituttet på ny i 2009. Målet var å bruke ny teknologi for å gjøre en ny analyse på en DNA-rest fra 2000. Instituttet fastholdt at det var DNA-spor fra to menn.

Klomsæt ønsket å få noen utenforstående til å vurdere analysen. Han dro derfor til Forensic Science Service (FSS) i London sammen med lederen for Gena, Ragne Farmen.

Det britiske instituttet trakk samme konklusjon som Gena. Ut fra dette hevdet Klomsæt at det var høyst usikkert om det kunne ha vært to menn på åstedet.

Derfor ble det innhentet nok en sakkyndig vurdering. Statens Kriminaltekniska institutt i Sverige ble bedt om gjøre nye analyser på restene av DNA-materialet.

Men det brakte oss ikke nærmere et svar. De svenske rettsmedisinerne greide ikke å finne mannlige DNA-spor i celleprøvene.

Gjenopptakelseskommisjonen konkluderte slik:

Kommisjonen vil understreke at det ikke er fremkommet noe nytt som fastslår at Kristiansen var en av gjerningspersonene, men det er heller ikke fremkommet noe nytt som utelukker ham.

Banheiasaken flyfoto

Åstedet ble undersøkt av kriminalteknikere. Skogbunnen ble gjennomsøkt, og det ble samlet inn jord, blader, kvister og greine. Det var funnet av et kjønnshår tilhørende Jan Helge Andersen, som førte til pågripelsen.

Foto: Lise Åserud / NTB scanpix

De nye spanske analysene ga likevel saken en ny omdreining. Funnene var tydeligere når det gjaldt Jan Helge Andersens rolle.

Han hadde tidlig nektet for at han hadde begått seksuelle overgrep. Nå ble det slått fast at DNA-materialet inneholdt hans sæd.

Både domstolen og politiet hadde mistanke om at han ikke hadde fortalt sannheten. Andersen sa i retten at han kun la seg ned på den ene jenta etter ordre fra kameraten, og at han ikke hadde ereksjon eller utløsning.

Byretten konkluderte med at hans forklaring i hovedsak var korrekt, «dog slik at han ikke er like troverdig når det gjelder eget overgrep (…).»

Siden Andersen nå var tatt i løgn igjen, trakk Klomsæt også resten av hans forklaring i tvil. Advokaten hadde også tidligere påpekt at han mente Andersen snakket usant.

I begjæringen skrev han at det kunne ha vært en tredje person som var involvert, ettersom det også var funnet DNA på andre hårstrå nær åstedet:

Det vil si at det er en uidentifisert person i saken, som må ha noe med saken å gjøre, og som må ha vært på åstedet og etterlatt seg sitt hår før blodet har størknet.

Politiet sitter endog på vedkommendes DNA-profil, uten at man–så vidt vites–har gjort noen som helst undersøkelser for å bringe innehaverens identitet på det rene.

Påtalemyndigheten tilbakeviste dette og skrev at hårstrået kunne stamme fra en deltaker i et terrengløp dagen før.

Tvilen om dekningsforholdene på åstedet ble behandlet på ny.

Statsadvokaten mente at Kristiansen kunne ha gått ut og inn av dekningsområdet. Andersen hadde forklart at Kristiansen en periode var borte fra åstedet mens han kuttet greiner for å dekke til jentene.

Klomsæt skrev at dette var helt ulogisk og at Andersen ikke var troverdig.

Han påpekte at Andersen hadde forklart seg feil om sine bevegelser i Baneheia, og feil om hvilken jente han forgrep seg på.

Han trakk også fram at Andersen først hadde tilstått da han ble konfrontert med DNA-beviset mot ham.

Påtalemyndigheten svarte at dette var behandlet av retten, og at det ikke hadde hatt betydning for den samlede bevisvurderingen i saken.

Sykkelbeviset

Kristiansens sykkel var også et sentralt tema i begjæringen.

Var den låst til bommen ved inngangen til Baneheia slik Jan Helge Andersen hadde forklart?

Eller var både sykkelen og Kristiansen hjemme i bua utenfor familiens rekkehus?

Dette dreide seg om en offroadsykkel med sterke farger og kraftig støtdemper.

Et sykkelinteressert vitne som tøyde ut på bommen etter en joggetur, sa at han ikke så noen sykkel der ved 19.20-tiden.

Dette er altså på det tidspunktet retten mente ugjerningen ble begått. Ingen andre vitner kunne bekrefte at de hadde sett sykkelen.

Politiet fant rester av blod på sykkelveska til Viggo Kristiansen.

Beslag sykkel  Baneheia 01

Det var ikke mulig å typebestemme blodrestene på veska der Kristiansen pleide å oppbevare sin mobiltelefon.

Beslag sykkel  Baneheia 02

Jan Helge Andersen sa at Kristiansen låste sykkelen til denne bommen på vei inn i Baneheia.

Bom Svarttjønn mot parkering

Politiet beslagla sykkelen, men fant ingen tekniske bevis. Lakk, fett og olje ble undersøkt opp mot noen uforklarlige merker på jentene.

Politiet beslaglegger sykkelen til Viggo Kristiansen

Advokat Sjødin mener Andersen forklarte seg uriktig om sykkelen da han sa at den var låst til bommen, og at han sa dette for å trekke kameraten inn i saken

Kristiansen nektet først for å ha vært i Baneheia, men forklarte senere at han var på en rask sykkeltur for å hente noen reservenøkler hos sin kamerat.

Påtalemyndigheten mener Kristiansen prøvde å tåkelegge bruken av sykkelen, fordi den bidro til å kartlegge hans bevegelser den kvelden.

I avhør hadde han sagt at han ikke husket, at han var usikker og kanskje hadde brukt morens sykkel.

Han endret forklaring da et vitne fortalte at han fikk prøve sykkelen på parkeringsplassen ved bommen.

Etter gjennomgang av begjæringen, skrev statsadvokat Jostein Johannesen, at den ikke inneholdt noe nytt og at alle innvendinger var grundig behandlet av retten:

«Det har aldri foreligget fellende DNA mot Kristiansen. Det er heller ikke på noe tidspunkt frembragt analyseresultater som kan utelukke Kristiansen som gjerningsmann.»

Statsadvokaten mente det var helt usannsynlig at Jan Helge Andersen skulle ha utført drapene alene:

Det faller på sin egen urimelighet at Andersen i det angitte tidsrom skal ha forvoldt ugjerningen sammen med en ikke navngitt tredjemann som han av en eller annen grunn ikke trekker inn i saken.

Klomsæt hevdet også at det kunne være mulig at DNA-prøven kunne stamme fra et tidligere overgrep.

Statsadvokaten kommenterte det på denne måten:

Advokat Klomsæts påstander er ikke saklig begrunnet, fremstår uten vekt og kommenteres ikke ytterligere.

I tilsvaret til kommisjonen la statsadvokaten vekt på at begge de to dømte hadde endret forklaring om sine bevegelser i Baneheia flere ganger, og at de endret forklaring da de ble konfrontert med vitneobservasjoner.

Statsadvokaten trakk også fram deres militære interesse. Andersen var lagfører i Heimevernets ungdom. Kristiansen hadde vært medlem tidligere. Begge gikk ofte med militære kamuflasjeklær.

Flere vitner hadde reagert på at de to ikke deltok i letingen etter jentene. Et vitne sa at «hadde ikke guttene hatt noe med saken å gjøre hadde de helt klart vært med, det var jo slike ting de elsket.»

De hadde tidligere deltatt i leteaksjoner, slokking av skogbranner og militærøvelser i Baneheia.

Leteaksjon Heimevernet Baneheia

200 mann fra Heimevernet gikk manngard i Baneheia. Mange stusset på at ikke Andersen og Kristiansen deltok.

Foto: Håkon Fenstad / Scanpix

Påtalemyndigheten minnet om rapporten fra de rettspsykiatrisk sakkyndige.

Der sto det at Kristiansen hadde en personlighetsforstyrrelse, at han var umoden og hadde «pedofile trekk».

Han påpekte at Kristiansen også ble dømt for voldtekt mot en sju år gammel jente, samt at han som 17-åring hadde vært sammen med en jente på 12.

Statsadvokaten trakk videre inn vitneforklaringer fra personer som hevdet at Kristiansen hadde en hensynsløs, uakseptabel og seksualisert adferd.

Han ble også dømt for å ha klatret opp på en veranda og spionert på en kvinne i nabolaget gjentatte ganger.

Mens saken var til behandling i kommisjonen anmeldte Klomsæt Agder politidistrikt til Spesialenheten for politisaker. I anmeldelsen skrev han at politiet hadde brutt loven, at bevis var slettet, og at dokumenter ble holdt tilbake.

Spesialenheten henla saken som «intet straffbart forhold».

Klomsæt ba om at firmaet Gena ble engasjert som DNA-sakkyndig. Det ble avvist av kommisjonen, som betraktet firmaet som en inhabil partsrepresentant.

Grunnen var at lederen for firmaet, Ragne Farmen, var engasjert av Klomsæt. Hun hadde opplyst til Dagbladet at hun bisto Kristiansen i arbeidet for å få saken gjenopptatt.

Farmen hadde vært på tre reiser til FSS i London sammen med Klomsæt, betalt av Viggo Kristiansens foreldre.

17. juni 2010 kom konklusjonen om at begjæringen ikke tas til følge:

Kommisjonen kan ikke se at det i domfeltes begjæring, eller i saken for øvrig, foreligger nye omstendigheter eller nye bevis som synes egnet til å føre til frifinnelse eller mildere straff.

«Inhabil kommisjon»

Skillestrek. Grafisk fremstilling av sykkelbua til Viggo Kristiansen

Begjæring nummer 2. 18. juni 2010. Sak GK 2010–77.

Dagen etter avslaget på den første begjæringen, sendte advokat Sigurd Klomsæt inn et nytt krav om å gjenåpne straffesaken.

Han krevde at avgjørelsen ble gjort om. Subsidiært ville han komme med en ny begjæring.

Klomsæt mente at andre instanser enn kommisjonen burde behandle klagen. Han hevdet at kommisjonen var inhabil etter det første avslaget. En uke senere fastslo kommisjonen at den var habil.

Han ba på ny om å bli oppnevnt som forsvarer, men også det ble avvist.

Den korte konklusjonen var entydig:

Kommisjonen har vurdert klagen og finner ikke grunnlag for å foreta en fornyet behandling og vurdering av saken.

Sperrebånd Baneheia

Sperrebånd fra politiet nær åstedet i mai 2000.

Foto: Lise Åserud / Scanpix

«Ukjent politirapport»

Skillestrek. Grafisk fremstilling av sykkelbua til Viggo Kristiansen

Begjæring nummer 3. 27. august 2010. Inntatt som klage under forrige sak.

Allerede måneden etterpå leverte Klomsæt en ny begjæring. Han hadde fått kjennskap til at det tidlig i etterforskningen ble jobbet med en såkalt gjerningsmannsprofil.

Dette var et notat som Kripos arbeidet med før de to kameratene ble pågrepet. Politiet hadde studert detaljer ved overgrepene for å lage en teoretisk beskrivelse av en mulig gjerningsmann.

Klomsæt var opptatt av dette fordi analysen viste at drapene var så spesielt og ensartet utført at det måtte være samme person som hadde begått dem.

De fant tegn som pekte i retning av én gjerningsmann, men notatet ble ikke lagt fram for retten.

Klomsæt mente dette var kritikkverdig. Han anklaget politiet for å begå straffbare handlinger, og for å holde tilbake dokumentasjon:

Det har åpenbart vært en bevisst strategi å holde dokumenter skjult.

Klomsæt forlot nå teorien om at det kunne være en ukjent mann som utførte drapene sammen med Andersen.

Nå mente han at gjerningsmannsprofilen klart viste at det bare var en, og at det var Jan Helge Andersen som hadde utført udåden alene.

Påtalemyndigheten avviste dette, og skrev at gjerningsmannsprofilen ikke inneholdt noe som ville ha påvirket utfallet av rettssaken.

Dette hadde vært et prøveprosjekt i regi av Kripos. Det ble ikke lagt fram for retten fordi det dreide seg om en uferdig analyse, som heller ikke ble brukt under etterforskningen.

Gjenopptakelseskommisjonen konkluderte med at dokumentet ikke var noe nytt bevis.

Kommisjonen viste til at mediene allerede sommeren 2000 hadde omtalt Kripos-prosjektet, og at det derfor ikke var holdepunkter for å hevde at det var tale om bevisst hemmelighold.

Kommisjonen anså hele begjæringen som en klage, og skrev at det ikke framkom noe av betydning for saken.

24. september 2010 ble klagen avvist:

Kommisjonen for gjenåpning av straffesaker er kommet til at vilkårene for å gjenåpne saken ikke er oppfylt. Begjæringen tas ikke til følge.

Sørgende etter drapene i Baneheia

Det ble lagt ned blomster, bamser og kort langs stien mellom badeplassen og åstedet.

Foto: Lise Åserud / SCANPIX.

«Tendensiøs og lovstridig»

Skillestrek. Grafisk fremstilling av sykkelbua til Viggo Kristiansen

Sivilt søksmål mot staten. 30. desember 2010.

Viggo Kristiansen gikk til sivilt søksmål mot staten i desember 2010.

Advokatene Sigurd Klomsæt og Arvid Sjødin hevdet at saksbehandling i kommisjonen hadde vært vilkårlig, tendensiøs, forutinntatt og lovstridig.

De tvilte på om kommisjonen hadde satt seg inn i saken, og om medlemmene hadde lest det fremlagte materialet. De hevdet at kommisjonen hadde brutt plikten til å utrede slik det er formulert i straffeprosessloven.

Oslo tingrett frifant kommisjonen. Viggo Kristiansen ble dømt til å betale 238.000 kroner i saksomkostninger.

I begrunnelsen ble det lagt vekt på at formålet med å opprette kommisjonen var å løfte gjenåpningssakene bort fra domstolen.

På den måten skulle man fjerne tvilen om en dommers uhildethet dersom en sak ble overprøvd.

Derfor mente retten at det ville være helt feil å bringe en sak som hadde vært behandlet av kommisjonen tilbake til domstolen:

Retten påpeker endelig det paradoksale i at en domstol – i tingretten besatt med enedommer – skal overprøve den bevisvurdering som tidligere er gjort av 10 lagrettemedlemmer og deretter av 5 medlemmer av kommisjonen, alle meget kvalifiserte.

I dommen ble det også påpekt at ordningen med gjenåpning ble etablert for å redusere belastningen på rettsapparatet.

Et sentralt element var også ressursbruk og hensynet til de fornærmede og etterlatte.

Advokatene Arvid Sjødin og Sigurd Klomsæt

Advokatene Arvid Sjødin og Sigurd Klomsæt sammen med Viggo Kristiansen i Oslo tingrett. Han gikk til sak mot staten, men tapte.

Foto: Aleksander Andersen / Scanpix

«Kritikkverdig avhørsmetode»

Skillestrek. Grafisk fremstilling av sykkelbua til Viggo Kristiansen

Begjæring nummer 5. 17. juni 2011. Sak GK-2013-130.

Advokatkollegaene Klomsæt og Sjødin sendte inn nok en begjæring sommeren 2011.

De ba samtidig om å bli oppnevnt som forsvarere med inntil 200 timer hver. Kommisjonen avviste dette.

Klomsæt ville denne gangen vite når jentenes klær ble levert tilbake til foreldrene. Han ba om å få klærne utlevert for nye undersøkelser med tanke på DNA.

Kommisjonen sa nei til det inntil det kunne sannsynliggjøres at en ny undersøkelse av klærne kunne ha betydning for gjerningsspørsmålet.

Klomsæt skrev at dette kunne oppfattes som «at kommisjonen allerede har bestemt» seg for å si nei til gjenåpning, og at det var en «uvilje mot sakens opplysning».

I 2012 mistet Klomsæt advokatbevillingen på grunn av påståtte lekkasjer til media.

Han var først klaget inn for lekkasje av politidokumenter fra Baneheia til en journalist i Dagbladet, noe han forsvarte med å hevde at journalisten var en medhjelper i saken.

Bevillingsnemnda i Advokatforeningen inndro bevillingen da han ble straffeforfulgt for å ha lekket bilder til media i 22. juli-saken.

Sjødin jobbet videre med saken alene. Han hevdet at kommisjonen var inhabil og dermed ikke i stand til å vurdere hans krav om å bli oppnevnt som forsvarer. Han mente at det burde nedsettes en kommisjon med andre personer.

Han la til at det var viktig å hindre at Gjenopptakelseskommisjonen ble «en institusjon som strør sand på feil som er begått av domstoler og politi, og som framstår som institusjoner som ikke tør å ta upopulære avgjørelser.»

Kommisjonen avviste at den var inhabil, og kunne ikke se at det var særskilte behov for advokatbistand ut over de hundre timene som Klomsæt allerede hadde fått betaling for.

I tillegg til DNA- og mobilbevis inneholdt begjæringen denne gangen en sterk kritikk av politiets avhørsteknikk.

Sjødin hevdet at politiet hadde brukt en metode som gjorde at ord og meninger ble lagt i Andersens munn.

Ekspert på tilståelser, professor Gisli Gudjonsson, skrev om dette i en rapport bestilt av Kristiansens advokat.

Dette dreide seg om en samtale politiet hadde med Andersen rett etter pågripelsen. Det ble spurt om han selv kunne være et offer i saken.

Sjødin mente det var et ledende spørsmål som ga Andersen anledning til å legge skyld på Kristiansen.

Sjødin hevdet i tillegg at han hadde nye mobilbevis. Han viste til møter og samtaler han hadde hatt med Robert Hertz. Han hadde drevet et teleselskap, og hadde vært med på utbyggingen av mobilnettet i Norge.

Han mente det var lite sannsynlig at en mobiltelefon på åstedet ville koble opp mot basestasjon Eg-A, slik Kristiansens mobil gjorde.

Sjødin lanserte nå også en teori om at ugjerningen kunne ha vært utført «langt senere» på kvelden enn mellom klokken 19 og 20, slik politi, påtale og domstol la til grunn. I så fall ville det styrke mobilbruken som utelukkelsesbevis.

Som grunnlag for dette la Sjødin fram en liste med vitner som ikke hadde blitt ført for retten.

Ett vitne skulle ha sett jentene mellom klokken 19 og 19.30. Et annet vitne hadde sett to jenter og en mann klokken 19.45. En hadde hørt korte skrik like ved åstedet i 20-tiden.

Gjenopptakelseskommisjonen skrev at disse vitnene hadde begrenset verdi.

Kommisjonen påpekte at forsvarerne var kjent med disse observasjonene, og antok at de ville ha ført vitnene for retten hvis de hadde vesentlige opplysninger.

Teorien om et senere tidspunkt ble satt opp mot Kristiansens egen forklaring om at Andersen kom hjem til han mellom klokken 19.15 og 19.30. Det sa han gjentatte ganger i avhør, før han endret til noe etter klokken 20.

11. desember 2013 kom konklusjonen fra kommisjonen:

Etter kommisjonens vurdering er begjæringen i det vesentlige en bearbeidelse av tidligere begjæringer og argumentasjon, uten at det er framkommet noe avgjørende nytt eller anført noen særlige forhold som gir grunnlag for gjenåpning.

Begjæringen tas ikke til følge.

I mellomtiden hadde søksmålet fra Kristiansen vært behandlet både i tingretten og i Høyesterett.

Ettersom dette var første gang i historien at Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker ble politianmeldt, ble saken behandlet av Høyesteretts storkammer.

29. mars 2012 slo Høyesterett fast at det ikke var grunnlag for at domstolen gjennom et sivilt søksmål kunne overprøve kommisjonens avgjørelse.

I april 2014 politianmeldte Kristiansen sin tidligere bestekamerat for falsk forklaring. Også den saken ble henlagt.

Baneheia i Kristiansand

Det idylliske og populære turområdet rett bak Kristiansand sentrum. Kristiansen og Andersen bodde på Eg til venstre for bildet. Jentene som ble drept var på helgebesøk hos fedrene sine på Grim til høyre for bildet.

Foto: Per-Kåre Sandbakk / NRK Luftfoto

«Politibløff»

Skillestrek. Grafisk fremstilling av sykkelbua til Viggo Kristiansen

Begjæring nummer 6. 31. mars 2014. Sak GK-2014-60.

Våren 2014 leverte Arvid Sjødin nok en begjæring. Han hevdet at det forelå en rekke nye bevis.

Han satte opp en liste med 25 punkter, og spurte retorisk om lagretten ville ha svart ja på skyldspørsmålet når den fikk kjennskap til det han nå kunne legge fram?

I tillegg til tvilen om DNA-analysen, mobilbeviset og Andersens troverdighet, gikk han til nytt angrep på politiet. Sjødin skrev at det hadde vært flere feil i ankesaksbehandlingen.

Han beskyldte politiet for å holde tilbake informasjon, og mente vitner som ga Kristiansen alibi ikke ble ført for retten.

Gjerningsmannsprofilen ble på ny trukket fram. Sjødin hevdet at rapporten ble holdt unna Kristiansens forsvarer, fordi den ikke passet politiet.

Kommisjonen avviste dette allerede fire år tidligere, og skrev at «den ikke under noen omstendighet kunne se at det hadde vært noen forsøk fra politiets side på å unndra dokumentene fra saken, og at det ikke var grunnlag for å hevde at politiet eller påtalemyndigheten hadde begått noe straffbart.»

Sjødin anklaget også politiet for å «bløffe» og dikte opp at de hadde sikrere DNA-bevis enn de hadde.

Mobilbeviset ble også denne gangen detaljert gjennomgått.

Sjødin viste til de gamle testene, der mobiler på åstedet, koblet seg opp mot basestasjoner på Odderøya sør for Kristiansand sentrum og hotell Caledonien.

Altså ikke basestasjonen Eg-A, slik Kristiansens mobil gjorde drapskvelden.

Statsadvokaten tilbakeviste ankepunktene. Han mente den nye begjæringen ikke stilte saken i noe nytt lys.

Kommisjonens daværende leder, Helen Sæter, behandlet begjæringen alene.

9. desember 2014 skrev hun at den forkastes fordi den «åpenbart ikke kan føre frem»:

Det er de samme argumenter som gjentas nok en gang, i en noe annen språkdrakt.

Begjæringen bærer mer preg av å være et uttrykk for at man er uenig i kommisjonens tidligere vurderinger og konklusjoner enn å være en begjæring hvor det anføres nye reelle bevis eller omstendigheter som er egnet til å føre til frifinnelse eller mildere straff.

Badebrygga i 3. Stampe i Baneheia

Badeplassen ved 3. Stampe. Jentene ble sett der mens de badet. Blant andre av to studenter som badet samtidig.

Foto: Thomas Sommerset / NRK

«Sexfiksert»

Skillestrek. Grafisk fremstilling av sykkelbua til Viggo Kristiansen

Begjæring nummer 7. 18. juni 2017. Sak GK-2017-111.

Den siste gjenopptakelsesbegjæringen ble levert 18. juni 2017.

Språkbruken er nå enda hardere enn tidligere.

Advokat Sjødin skriver at kommisjonen ikke «oppfyller sitt mandat», at dommen mot Kristiansen er uriktig, at retten er ført bak lyset eller har gjort for dårlige vurderinger:

At denne dommen er felt på sviktende grunnlag synes vanskelig å komme utenom. (...) Dette gjør at en mistenker at kommisjonen ikke forstår hva som leder til justisdrap.

I et tilsvar på over 60 sider velger statsadvokaten å slå hardt tilbake med detaljerte skildringer av Viggo Kristiansens sexliv.

Han skriver at det ble beslaglagt en mengde grove pornofilmer, blader og bilder med «perverst innhold» både i bua og på rommet til Kristiansen.

Han viser til politiets beslagsrapport og lister opp: Dameundertøy, løspupper og pornoblader og bilder med «analsex og dyreporno».

Det var voldsfilmer og pornofilmer med overgrep mot dyr, «hvorav flere filmer med analsex», samt en «grov knivdrapsvideo med kutting av struper og en rå og brutal video med tenåringers sexdebut.» Det var også reklamefoldere for pornografisk materiale som viste overgrep mot barn.

Politiet beslagla en rekke grove pornofilmer og blader hjemme hos Kristiansen og i bua, eller “bunkeren” hans like utenfor hjemmet på Eg.

03 beslag hjemme Viggo Kristiansen farger

I kofferten til venstre lå det permer og blader med pornografisk innhold, herunder det politiet kaller perverst innhold med analsex og barn.

05 beslag hjemme Viggo Kristiansen farger

Politiet fant 22 pornofilmer og 54 action- og krigsfilmer på rommet til Kristiansen.

02 beslag hjemme Viggo Kristiansen farger

Pornofilmene ble funnet i sokkelen under klesskapet hans.

01 beslag hjemme Viggo Kristiansen farger

Politiet gjorde også en rekke beslag på rommet til Kristiansen. Det var klær, sko og et kamera med en film som ikke var framkalt.

Politiet fremkalte filmen, og skrev i sin rapport:

«Det ble også beslaglagt en film på et kamera tilhørende Viggo Kristiansen, hvor han er avbildet på et toalett i Baneheia iført en dametruse og en dildo mens han onanerer.»

Det ble også beslaglagt porno- og actionfilmer hjemme hos Andersen.

Han forklarte at han hadde lånt disse av Kristiansen, og at han helst ville ha filmer med et litt annet innhold. Referert slik i et avhør:

«Når siktede har spurt om ikke Viggo heller kan skaffe vanlige pornofilmer, så har Viggo svart: «Jeg vil heller ha en real anal-porno».»

Statsadvokaten trekker fram at Kristiansen tilsto at han hadde forgrepet seg på ei ung jente i årene 1994 – 1996.

I avhør sa han at han ikke hadde forgrepet seg på andre etter dette:

«Siktede forklarer at det var etter dette han begynte å kjøpe pornofilmer, nettopp fordi han ikke ville at det skulle skje igjen – nemlig det at han skulle forgripe seg på noen.»

«Siktede forklarer at han gjorde dette mot den unge jenta fordi han ville ha sex. Dette så han i blader, og han syntes det var tøft.

Han fortsetter: Jeg visste hva pedofili var, og at det var alvorlig, men ikke hvor alvorlig det var.»

Statsadvokaten poengterer at både beslag og vitneforklaringer indikerer at Kristiansen var opptatt av analsex, og at jentene i Baneheia ble utsatt for overgrep både vaginalt og analt.

Påtalemyndigheten mener at det er påfallende at Sjødin ikke nevner noe av dette, ettersom det var avgjørende for domfellelsen.

Statsadvokat Erik Erland Holmen skriver at «de gjentatte grove seksuelle overgrepene mot en jente på 7–8 år er de alvorligste».

Kristiansen hadde i avhør forklart at han ikke hadde hatt sex med en kvinne.

Han hadde da uttalt at «de små er lettlurte, og det var ho», og videre at «det var det eneste jeg trodde jeg kunne få, men jeg drømte om ei ordentlig dame».

Han hadde forklart at hormonene tok overhånd og at han hadde oppsøkt jenta fordi han ville ha sex, selv om han visste at det var ulovlig.

Tiltalen mot Kristiansen omfattet også overgrep mot en 5–6 år gammel gutt.

Han ble dømt for det i tingretten, men frikjent i lagmannsretten fordi han var under den kriminelle lavalder på 15 år da overgrepene skjedde. Kristiansen ble i en senere rettssak dømt til å betale erstatning til gutten.

Statsadvokaten mener disse forholdene styrker bevisene mot Kristiansen:

«De gjentatte grove forbrytelsene mot NN gir et sterkt bilde av en person som under gitte forutsetninger helt kan miste kontrollen over sin avvikende seksuelle drift i møte med barn.»

Han poengterer at Andersen ikke hadde pedofile tendenser, og mener at dette styrker mistanken om at Kristiansen var pådriver og hovedmann i Baneheia.

I tillegg trekker Holmen fram en rekke vitneforklaringer. Venner, naboer og familie hadde vitnet om knivbruk, vold, tilrop, drapstrusler og slibrige kommentarer fra Kristiansen.

Oppførselen hans blir beskrevet som pågående, truende og sexfiksert.

Flere kvinner har i avhør fortalt om plystring og kyssebevegelser, og tilrop som «sexy rumpe», «fitte» og «bitch». Han ble tiltalt for ett av forholdene.

Retten fant det bevist at Kristiansen fra mai 1998 til januar 1999 hadde plaget en kvinne i nabolaget.

Han innrømmet at han flere ganger hadde klatret opp på altanen for å kikke når hun skulle legge seg. Selv etter at han ble oppdaget, fortsatte han med dette.

Politiet mente dette bildet pekte mot Kristiansen som moduskandidat.

I dokumentene er det også referert til episoder med bruk av kniv.

Han skal ha løpt etter broren sin med kniv, og kastet kniv etter faren. Han skal også ha satt kniven mot brystet til en nær slektning.

Flere har vitnet om et voldsomt og ukontrollert sinne, og kullsvarte øyne som Andersen har beskrevet som Viggos «faenskapsblikk».

Påtalemyndigheten skriver:

Bevisene gir et bilde av Kristiansen som en ubehersket person med avvik, som har valgt å plage, trakassere og true naboer uten noen påviselig grunn.

Det er også en meget viktig del av bevisbildet at Jan Helge Andersen ikke hadde tilsvarende utagerende og seksualisert adferd eller slet med tilsvarende psykiske og sterkt adferdsmessige problemer som Kristiansen.

Bua til Viggo Kristiansen undersøkes

Politiets kriminalteknikere lette etter spor i bua til Viggo Kristiansen.

Foto: Heiko Junge

«Utelukker mobildekning»

For at en sak skal gjenopptas må det foreligge nye bevis eller opplysninger som kan føre til frifinnelse eller redusert straff. Advokat Sjødin mener det gjør det.

Han sender inn en ny rapport om mobildekningen, som er skrevet av sivilingeniør Halvard Sivertsen på oppdrag fra Sjødin.

Sivertsen jobbet i Telenor/Televerket fra 1977 og fram til han gikk av med pensjon i 2015. De siste 20 årene var han ansatt i det delvis Telenor-eide selskapet Norkring.

Han jobbet med dekningsspørsmål for kringkasting, men ikke for mobil. Han har vært aktiv i støttegruppa for Viggo Kristiansen og har deltatt på debattmøter om Baneheia-saken.

Sivertsen har ikke gjort noen nye målinger av mobildekningen på åstedet. Han har kun gått gjennom rapportene som ble lagt fram i retten.

Han mener det er vesentlige svakheter i disse rapportene:

Kristiansens dokumenterte bruk av mobiltelefonen ser til å gi ham et klart alibi for det tidsrommet da ugjerningene ble begått.

Sivertsen skriver at det var god kapasitet i nettet, og at det ikke var registrert uregelmessigheter eller feil som kunne ha betydning for dekningsforholdene.

Han er svært kritisk til konklusjonen i den sakkyndige rapporten fra Teleplan i 2001.

De skrev at det ikke var mulig å fastslå sikkert om det var dekning på åstedet den kvelden drapene ble begått. Sivertsen mener det er for dårlig begrunnet.

Sjødin beskriver Sivertsens rapport som et nytt og viktig bevis som utelukker Kristiansen som gjerningsmann.

Han er sikker på at hans klient snakker sant når han sier at han var «hjemme hos seg selv, der det var glimrende dekning fra EG_A, da han sendte og mottok tekstmeldingene og snakket i telefonen.»:

Viggo Kristiansen kan ikke ha medvirket til voldtektene og drapene fordi han ikke kan ha befunnet seg på åstedet da disse forbrytelsene fant sted.

Påtalemyndigheten avviser innholdet i den nye dekningsanalysen.

De mener at den ikke inneholder noe nytt, og at det i realiteten er liten forskjell mellom det Sivertsen har kommet fram til, og det som sto i Teleplan-rapporten.

Statsadvokaten mener Sivertsen mangler troverdighet:

I stedet for å holde seg til fakta som kan dokumenteres, blandes det inn forutsetninger og egne synspunkter/spekulasjoner som det ikke er bevismessig grunnlag for.

Statsadvokaten viser til domstolens behandling av mobilbeviset, og Andersens forklaring.

Han fortalte i avhør at Kristiansen var borte fra åstedet en kort periode uten at han visste hvor han var.

Retten la vekt på at telefonen kunne ha blitt brukt på vei inn eller ut av området, og at atmosfæriske forhold og senere endringer av programvaren i basestasjonen kunne ha ført til at det faktisk var dekning den aktuelle kvelden.

«Knivbeviset»

Noe av det første politiet gjorde var å jakte på kniven som hadde vært brukt som drapsvåpen.

Jan Helge Andersen sa at det var en Mora-kniv med blått skaft og bladstopper.

Han fortalte at Kristiansen hadde med seg denne kniven inn i Baneheia og tilbake.

I et avhør laget han en tegning.

Tegning av kniven Baneheia

Slik tegnet Jan Helge Andersen kniven som ble brukt. Detaljen om bladstopper og to hakk i bladet er sentralt. Ingen av de to Mora-knivene som politiet beslagla i bua hadde bladstopper.

Foto: Beslagsrapport

Viggo Kristiansen hadde i avhør sagt at han hadde tre Mora-kniver.

Men da politiet ransaket sykkelbua fant de bare to.

Viggo Kristiansens verktøykasse

En av to verktøykasser i bua til Viggo Kristiansen. Politiet fant en rød og en blå Mora-kniv. Begge ble sjekket ut som mulig drapsvåpen.

Foto: Beslagsrapport

Etter arrestasjonene leverte en nabo en kniv som hun hadde funnet på en plen i nærheten av bua. Den ble analysert, men uten funn av DNA-spor.

Sjødin kommer med sterk kritikk av politiet og aktoratet fordi de kryssforhørte Kristiansen om kniven som var borte fra bua, uten å fortelle om knivfunnet på plenen:

Bevisførselen om dette er falsk, og kan ha påvirket lagmannsretten.

I en 29 sider lang rapport som er sendt til kommisjonen utdyper Sjødin påstandene. Dokumentet har tittelen «Knivbeviset».

Det er skrevet av den pensjonerte teleingeniøren Halvard Sivertsen, mannen som også skrev om mobildatabeviset.

Han går detaljert gjennom beslagsrapporter og avhør. Han beskylder Jan Helge Andersen for å ha forklart seg usant om drapsvåpenet, og han retter sterk kritikk mot aktor som forhørte Kristiansen om en kniv som han mener var sjekket ut av saken.

I rapporten beskriver han dette som «Grov svikt i etterforskningen» og «grove feil i det som ble sagt i retten.»

Advokat Sjødin skriver at denne rapporten er et nytt bevis som må føre til at saken gjenåpnes:

Det som er funnet viser at politiet og statsadvokaten ikke snakket sant i retten for å få Viggo Kristiansen dømt uten bevis.

Det angivelige drapsvåpenet blir innlevert og så holdt skjult for retten.

I tilsvaret tilbakeviser påtalemyndigheten påstanden om manipulasjon av knivbeviset og skriver at det er «totalt uforstående» at Sjødin kan se på dette som et nytt bevis.

Politiet skriver i tilsvaret at «Det som preger rapportene fra Sivertsen er mangelen på nødvendige objektive fakta», og at han «blander inn forutsetninger og egne synspunkter /spekulasjoner som det ikke er bevismessig dekning for».

Og videre at beskrivelsen av det nye beviset er preget av faktafeil, feilslutninger, spekulasjoner og «udokumenterte påstander som en ikke finner holdepunkter for i sakens dokumenter.»

Politiet mener også at Sjødin har framsatt «nye grove og grunnløse anklager», som er «grovt misvisende» og har en «graverende injurierende innpakning».

Sjødin trekker også fram en rapport som sivilingeniør Halvard Sivertsen har skrevet om DNA-sporene i Baneheia.

Han hevder at Sivertsens rapport «viser feilinformasjonene til politiet og retten, og gir et annet bevisbilde i dag enn det som var under lagmannsrettens behandling.»

Statsadvokaten kritiserer Sjødin for å ha brukt Sivertsen på flere områder:

Mangelen på nødvendig objektivitet i en gjenopptakelsesbegjæring blir enda mer åpenbar når Sivertsen også har fått tillatelse til å angripe fagområder som han selv ikke har spisskompetanse på, nemlig rettsmedisinske DNA-analyser, domstolenes bevisvurderinger og etterforskning som fag.

Det er illustrerende for hvordan begjæringen preges av omkamper og forenklede subjektive betraktninger som ikke på noen måte fyller lovens vilkår for å få en sak gjenåpnet.

Mobilsendere på blokka på Eg

Basestasjonen Eg-A. Det krangles om hvor langt inn i Baneheia den hadde dekning. Den står på taket av en boligblokk.

Foto: Thomas Sommerset / NRK

Sjødin lister også opp sju vitner som han mener har sett eller hørt interessante ting mellom klokken 19.50 og 20.20.

Dette er de samme vitnene som han har vist til tidligere, men denne gangen er de grundigere og mer utfyllende referert.

  1. En mann observerte to jenter på en badebrygge mellom klokken 19 og 19.30. Han tar forbehold om at det kan ha vært en annen kveld enn 19. mai.
  2. En pilot så to barn kledd i rødt og hvitt som gikk nordover med en voksen person mellom 19.40 og 19.45.
  3. En venninne av Lena Sløgedal Paulsen fortalte politiet hvilken vei de pleide å gå hjem etter bading. Ruta stemmer ikke med det Andersen har forklart om hvor han og Kristiansen påtraff jentene.
  4. En mann på joggetur hørte cirka klokken 20.05 tre-fire korte skrik nær vannet og åstedet.
  5. En mann på luftetur med hunden, fortalte at den oppførte seg merkelig rett nedenfor åstedet ved 20-tiden. Den stoppet, snuste i luften og bjeffet forsiktig, slik den pleide å oppføre seg når det var dyr i skogen.
  6. En mann hørte mellom klokken 20.15 og 20.30 kraftige raslelyder 20–30 meter vest for åstedet.
  7. En kvinne hørte også lyder ved åstedet. Hun beskriver det som om greiner ble brukket og dratt på en dempet måte.

Hun har fortalt at hun hadde truffet Andersen i området tidligere, og at hun hadde reagert på oppførselen hans.

Sjødin mener hun har gjort observasjoner som tyder på at Andersen har planlagt overgrepene.

I begjæringen utdyper advokaten dette:

Alle omstendighetene i denne saken synes å indikere at forbrytelsen var planlagt.

Alt peker mot Andersen som tilbrakte hele ettermiddagen og kvelden den 18. alene i Baneheia og som var blitt observert av flere vitner som alle syntes at han oppførte seg påfallende.

Stien langs tredje Stampe i Baneheia

Flere vitner sier de så Jan Helge Andersen alene i Baneheia kvelden før drapene, og tidligere i uken. Han ble blant annet sett på stien rundt 3. Stampe. En kvinne fortalte politiet at han virket ute av seg og frustrert.

Foto: Thomas Sommerset / NRK

Påtalemyndigheten skriver i sitt svar at alle vitneobservasjoner er med i sakens dokumenter, og at Kristiansens forsvarer derfor kunne ha ført de for retten dersom han mente de hadde vesentlige opplysninger.

Sjødin mener aktor burde ha gjort det, fordi påtalemyndigheten har et ansvar for å belyse saken objektivt.

Sjødin hevder at vitnene ble utelatt fordi deres forklaringer kunne tyde på at drapene skjedde senere enn det som er fastslått i dommen.

I så fall ville Viggo Kristiansen ha alibi, ettersom han snakket seks minutter i telefonen klokken 20.19 og tre minutter klokken 20.24.

Statsadvokaten skriver at påstanden om utelatelse av vitner faller på sin egen urimelighet.

Den siste sikre observasjonen av jentene var da de forlot badeplassen.

Påtalemyndigheten viser til tre sentrale vitner som forklarte seg i retten:

  1. En mann som så både Kristiansen og Andersen på parkeringsplassen ved Svarttjønn ca. klokken 18.
  2. En mann som ca. 17.50 og litt etter klokken 18 først så Kristiansen sykle mot vannet hvor jentene badet, og deretter både Kristiansen og Andersen på vei tilbake til parkeringsplassen.
  3. En mann som så Andersen på vei innover i Baneheia ca. klokken 17.30, og begge to på vei tilbake en halv time seinere.

Retten la til grunn at jentene gikk fra badeplassen klokken 18.50 og ble kontaktet på veien hjem av Kristiansen og Andersen cirka 18.55.

Statsadvokaten trekker også fram at de to dømte flere ganger har endret forklaring. Først nektet de for at de hadde vært i Baneheia 19. mai.

Men da de fikk vite at de var observert av flere vitner, endret de både klokkeslett og forklaringer.

Statsadvokaten viser til at Kristiansen tidlig sa at han ikke hadde vært i Baneheia. Senere forklarte han at han hadde glemt det eller blandet med en annen dag.

Han innrømmet etter hvert at han var ved bommen ved inngangen til Baneheia, og senere også at han hadde syklet inn til badevannet for å lete etter Andersen.

Påtalemyndigheten mener dette er lite troverdig og viser til vitners observasjoner, som ledet til innrømmelser og førte begge to sammen i Baneheia i «det kritiske tidsrommet for ugjerningene.»:

Det finnes ikke noen fornuftig forklaring på hvorfor Kristiansen trenger å konstruere et falskt alibi og forklare seg falskt om sine bevegelser i Baneheia, uten at han var involvert i ugjerningene.

Det samme gjelder hans troverdighet når han fortsetter å lyve om sine bevegelser i Baneheia etter som nye bevis/observasjoner tvinger ham til å endre sine forklaringer flere ganger i samme avhør.

Bua og hjemmet til Viggo Kristiansen

Bua til Kristiansen og hjemmet hans med tallmarkører påsatt av politiet. Andersen og Kristiansen satt på trappa utenfor rekkehuset drapskvelden, da to bekjente ble invitert dit. Politiet mener det ble gjort for å skape seg alibi.

Foto: Politiet

Påtalemyndigheten legger også vekt på at Kristiansen senere på drapsdagen inviterte to venner hjem til seg. Kristiansen ringte en av dem klokken 20.19.

Han og en kompis kom på besøk i 21-tida. De to vitnet i retten. De fortalte da at Kristiansen og Andersen satt ute på trappa med hver sin øl.

De besøkende opplevde situasjonen som merkelig. De følte seg oversett, og forlot derfor stedet etter 15–20 minutter.

Statsadvokaten mener formålet med invitasjonen var klar:

For påtalemyndigheten er det åpenbart at invitasjonen er et forsøk på å skaffe et falskt alibi.

Sjødin skriver også denne gangen mange sider om Andersens manglende troverdighet. Det gjelder særlig hans forklaring om at han skal ha forgrepet seg under tvang:

«At Andersen skulle ha blitt truet på livet til å begå et seksuelt overgrep og at han etterpå skulle ha glemt dette, er det selvfølgelig komplett umulig å feste lit til.»

Sjødin mener at Andersen må ha forklart seg usant da han trakk Kristiansen inn i saken:

Andersens fortelling er i realiteten en fortelling om én gjerningsmann.

Statsadvokaten svarer at dette kommer i et merkelig lys «når det kan dokumenteres at de personlige forutsetningene for å være initiativtaker til slike ugjerninger ikke passer inn hos Andersen, men svært godt med personligheten til Kristiansen.»

Statsadvokaten mener også at Andersen ikke kunne ha rukket å begå to voldtekter og to drap alene på den tiden som var til rådighet.

Ettersom DNA-beviset nok en gang sto sentralt, ba kommisjonen om en ny uavhengig sakkyndig vurdering.

Fredrik Torp Petersen ved Rettsmedisinsk institutt ved Universitetet i København ble bedt om å gå gjennom alle tidligere rapporter.

Advokat Arvid Sjødin reagerte på dette. I et brev til kommisjonen ba han om at arbeidet måtte stanses fordi det var brukt ledende spørsmål og uheldige formuleringer i mandatet.

I en pressemelding spisset han dette og skrev at han var ført bak lyset, og at han ikke lenger hadde tillit til kommisjonen.

I slutten av mai 2020 kom vurderingene fra Torp Petersen. Han skrev at materialet var veldig lite, og at det derfor var vanskelig å kommentere.

En av prøvene inneholdt små DNA-markører som i teorien kunne stamme fra minst fire forskjellige menn.

Torp Pedersen konkluderte på samme måte som det spanske instituttet hadde gjort ti år tidligere med at prøven burde forkastes.

Han mente også at det var få bevis som kunne leses ut av de resterende DNA-prøvene.

Men han slo fast at en prøve fra en av jentene viste DNA fra Andersen, mens en prøve fra den andre jenta viste DNA som måtte stamme fra en annen person enn Andersen.

Torp Pedersen mente at det samlede DNA-materialet var så tynt at det ikke ville ha blitt lagt fram for en dansk domstol.

Han viste også til muligheten for forurensning, som kan påvirke utfallet av tester på magert materiale.

Rapporten ble sendt til partene i saken. Sjødin sendte umiddelbart ut en pressemelding med tittelen «Ny sakkyndig slakter DNA-beviset i Baneheia-saken». I teksten skrev han:

I en ny rapport pulveriserer Gjenopptakelseskommisjonens sakkyndige alle DNA-bevisene som har blitt brukt mot Viggo Kristiansen. Det kan nå ikke være noen tvil. Baneheia-saken må gjenåpnes.

Men bistandsadvokat for de drepte jentenes foreldre, Håkon Brækhus, vurderte det på en helt annen måte.

Han hevdet at rapporten ikke inneholdt noe nytt og skrev at den danske rettsmedisineren gikk langt ut over sitt mandat ved å hevde at analysen ikke burde vært lagt fram for retten:

Etter norsk rett er tradisjonen at alle funn og bevis skal frem og ikke sensureres.

Også «svake funn» skal legges frem, enten de er til gunst eller ugunst for den tiltalte.

Brækhus mente at opplysningen om forurensing var dårlig underbygd og etterlyste en forklaring på hvordan det i så fall skulle ha skjedd.

Han minnet om at de drepte jentene ble funnet påkledd, og at klærne ikke ble tatt av før de kom inn til obduksjon i Oslo. Han skrev at det utelukket forurensning fra åstedet.

Han la vekt på at det kun var kvinner som jobbet med mannlige DNA-analyser i Spania, og skrev at det ikke var sannsynlig at noen som hadde jobbet med materialet hadde lagt igjen spor:

«Den eneste logiske forklaringen som gjenstår er konklusjonen om at det var to gjerningsmenn som utførte overgrepene i Baneheia, og at domstolene har konkludert riktig.»

Agder statsadvokatembeter var også kritisk til den danske rapporten. I et brev til kommisjonen skrev påtalemyndigheten at den danske eksperten hadde gått utover sitt mandat, og at det er domstolen som skal vurdere verdien av bevis.

Arvid Sjødin reagerte med brev og ny pressemelding. Han skrev at «Statsadvokaten vil stanse DNA-rapporten».

Han beskyldte påtalemyndigheten for å bryte sin lovbestemte plikt om å opptre objektivt.

Han hevdet at statsadvokaten baserte seg på uttalelser fra personer uten faglig kompetanse:

Det er påfallende at statsadvokaten i vår sak gjennomgående ser vekk fra samtlige vitner, bevis og sakkyndige uttalelser som har tilkommet domfeltes gunst, og isteden tiltrer uttalelser fra personer uten fagkompetanse når disse passer til statsadvokatens tydelige agenda om å hindre gjenåpning.

Sjødin mente det mulige sporet av fire menn var et tegn på at forurensning kunne ha skjedd.

8. juli 2020 kom Den rettsmedisinske kommisjon (DRK) med sine betraktninger.

Kontrollorganet påpekte «vesentlige mangler» og mente at uttalelsen brøt med viktige retningslinjer.

DRK kritiserte Torp Petersen for å ta stilling til om resultatet kunne brukes som bevis eller ikke, og skrev:

Uttalelsen gir etter kommisjonens syn ingen ny sakkyndig vurdering av de rettsgenetiske resultatene, men skaper derimot ny usikkerhet.

Saken gjenåpnes

Over tre og et halvt år etter at Arvid Sjødin leverte den siste begjæringen, fikk han gjennomslag.

Advokaten ble til slutt hørt på at hans klient måtte få en ny sjanse i retten:

Vi mener det foreligger betydelig og omfattende dokumentasjon for at Viggo Kristiansen er uriktig domfelt. Følgelig mener vi spørsmålet om å gjenåpne saken for ny rettsbehandling burde være enkelt.

Statsadvokaten derimot, mente det ikke var grunnlag for å gjenåpne saken:

Det samlede bevismateriale i saken utgjør svært tunge bevis for at Kristiansen med rette er dømt.

Kommisjonen har hatt saken til behandling i 15 møter. Gang på gang har den blitt utsatt.

Saken ble behandlet ferdig på kommisjonens møte 27. og 28.januar 2021.

Konklusjonen ble lagt fram 18. februar.:

«Kommisjonen er etter dette kommet til at vilkårene for gjenåpning er oppfylt, og begjæringen tas til følge. Avgjørelsen er truffet under dissens (...).

Begjæring om gjenåpning i sak nr. 2020/82 tas til følge

Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker

Gjenopptakelseskommisjonen i det første møtet om Baneheia-saken i 2019. Saken har vært til behandling i 15 møter de to siste årene.

Foto: Terje Bendiksby / NTB

Tre mot to stemmer

Kommisjonen ble ikke enig. Et flertall på tre mente at det var grunnlag for gjenåpning.

Kommisjonens leder Siv Hallgren var i mindretall.

Flertallet besto av tingrettsdommer Dag Jodaa, advokat Arne Gunnar Aas og statsautorisert revisor Elin Ramleth Østli.

Psykiater Tor Ketil Larsen utgjorde sammen med kommisjonen leder mindretallet som mente at det ikke var grunnlag for å gjenåpne saken.

Kommisjonen slår fast at det ikke er fremkommet noen nye bevis eller omstendigheter som isolert sett er av en slik art at de er egnet til å føre til frifinnelse av Kristiansen.

Men flertallet slår fast at de etter en samlet vurdering av nye og gamle momenter mener det er grunnlag for gjenopptakelse.

DNA-BEVISET

Flertallet i kommisjonen mener at DNA-beviset er svekket, og at det ville blitt tillagt langt mindre i vekt i dag.

Flertallet mener at dette særlig dreier seg om spørsmålet om det var én eller to gjerningsmenn.

Mindretallet mener at de nye analysene og rapportene som foreligger ikke inneholder noe vesentlig nytt, og at de bare er en gjentakelse av den tvilen som har fulgt saken hele tiden.

Mindretallet mener at det ikke foreligger nye opplysninger som er så klare at de gir grunnlag for å gjenåpne saken.

Telefonbeviset

Gjenopptakelseskommisjonen slår fast at det ikke er kommet fram noe vesentlig nytt om mobiltelefonbeviset, og at det som er framført i hovedsak er en gjentakelse av tidligere påstander og argumenter.

Men flertallet i kommisjonen mener at tvilen om mobilbeviset bør tillegges en annen vekt i den samlede vurderingen ettersom DNA-beviset er svekket.

Flertallet mener derfor at dette får en betydning for den samlede begrunnelse for å gjenåpne saken.

Vitner og løgner

Gjenopptakelseskommisjonen har gått nøye gjennom påstanden om at vitner skulle ha vært unndratt saken, og påstanden om at politiet bevisst skulle ha holdt tilbake bevis.

Kommisjonen mener at det ikke har kommet fram nye vitneforklaringer som rokker ved bevisbildet, som er lagt til grunn for å fastsette gjerningstidspunktet.

I begjæringen ble det lagt vekt på at dommen i betydelig grad hvilte på forklaringen og tilståelsen til Jan Helge Andersen.

Gjenopptakelseskommisjonen skriver at det ikke er nye bevis eller omstendigheter knyttet til Andersens forklaringer som isolert sett gir grunnlag for å gjenåpne saken.

Men flertallet mener at tvilen om Andersens troverdighet har betydning for den samlede vurderingen av bevisene i saken.

Avhørsteknikk

Både i gjenopptakelsesbegjæringen og i mediene har det vært lagt stor vekt på avhørsteknikken som ble brukt da Jan Helge Andersen tilsto voldtekt og drap.

Ifølge en egenrapport som er skrevet av politiavdelingssjef Geir Hansen ble Andersen spurt om ikke han kunne være et slags offer i saken.

Gjenopptakelseskommisjonen kritiserer den avhørsteknikken som ble brukt og mener den øker risikoen for uriktige forklaringer.

Flertallet mener derfor at bevisverdien av Jan Helge Andersens forklaring isolert sett er svekket.

Mindretallet mener at dette avhøret ikke har hatt stor betydning for den samlede vurdering av bevisene i saken.

Konklusjonen

Rapporten fra Gjenopptakelseskommisjonen er på 369 sider.

Flertallet på tre medlemmer skriver at det etter domfellelsen i 2002 er fremlagt nye sakkyndige erklæringer og rapporter som svekker DNA-beviset.

Dette får betydning for vektingen av de øvrige bevisene som talte for at Kristiansen var skyldig da saken ble behandlet i Agder lagmannsrett:

Etter flertallets vurdering er det samlet sett en rimelig mulighet for at Kristiansen ville ha blitt frifunnet, dersom lagmannsretten hadde vært kjent med de nye bevisene som nå foreligger.

Mindretallet på to medlemmer mener at vilkårene for gjenåpning ikke er oppfylt:

Selv om de nye sakkyndige rapportene om DNA-beviset mv. hadde vært kjent for retten i 2002, så er det likevel ingen rimelig mulighet for at disse – vurdert sammen med de øvrige bevisene som ble presentert for retten - ville ha endret bevisbildet på en slik måte at det ville ha ført til frifinnelse av Viggo Kristiansen.

2. mars 2021 bestemte Høyesterett at gjenåpningssaken mot Viggo Kristiansen skal behandles i Borgarting lagmannsrett.

Nå er det opp til påtalemyndigheten om de skal kaste kortene og gå for frifinnelse, eller legge opp til full rettssak for å få den gamle dommen til å bli stående.

Samtidig har det pågått et løp for å forlenge forvaringsdommen hans, men der valgte påtalemyndigheten å snu.

De så bort fra en innstilling fra Kriminalomsorgen på å forlenge.

1. juni 2021 ble Viggo Kristiansen (42) løslatt.

Det betyr ikke at han er frikjent, men han slipper ut i påvente av ny etterforskning, som er mer tidkrevende og omfattende enn først antatt.

Jan Helge Andersen (39) er en fri mann. Han ble prøveløslatt i desember 2015.

Kommisjonen vurderer ikkje skyld. Kommisjonen vurderer kun om det er dukket opp nye bevis eller momenter som taler for frifinnelse eller mildere straff.

Uenigheten i kommisjonen viser hvor stor tvil det er i denne saken.

Hovedspørsmålet er fortsatt det samme:

Var Viggo Kristiansen hjemme i bua si, eller var han i Baneheia sammen med Jan Helge Andersen?

  • Endring etter publisering 4. oktober 2020:
    Artikkelen er endret med siste nytt om at saken ble utsatt igjen. Artikkelen ble også oppdatert etter at kommisjonen avsluttet behandlingen 18. februar 2021, samt etter at Viggo Kristiansen ble løslatt 1. juni 2021.
Stine Sofie Sørstrønen og Lena Sløgedal Paulsen

Tidslinje med bilder.

Foto: Privat / NTB scanpix
Stine Sofie Sørstrønen (8) og Lena Sløgedal Paulsen (10).