Idun Æsøy
Foto: Per-Kåre Sandbakk / NRK

Å leve etter døden

Etter å ha møtt sorgen på nytt, måtte Idun Æsøy stille spørsmålet: «Tør jeg gi kjærligheten en ny sjanse?». Da hadde hun mistet to menn.

Bergen høsten 2016. Idun står foran speilet hjemme og ser kritisk på seg selv. Skal hun bruke leppestift? Hvordan skal håret se ut? Hva i all verden skal hun ha på seg? Hun ender opp med bukse og silkebluse. Det føles tryggest.

Men skal hun ha høye hæler eller flate sko? Hvor høy er han, egentlig? Det er rart å tenke på slikt igjen. Hun føler seg nesten utro mot Eirik. Pappaen til sønnen Brim og ektemann gjennom 20 år.

De møtes på en fin restaurant i Bergen sentrum. Begge ønsker vin til maten. Idun smiler hele tiden mens hun nyter fiskemiddagen, drikken og selskapet. Både fordi hun koser seg, og fordi hun vet at alle ser penere ut når de smiler.

Praten går lett. Han er en morsom fyr, så de ler mye. Idun kjenner at hun er gryende forelsket i han som sitter på andre siden av bordet.

Samtidig murrer plagsomme spørsmål i bakhodet. Er det for tidlig å møte en annen? Hva vil folk tenke?

Idun og daten snakker ikke om den spesielle livshistorien hennes denne gangen. Han kjenner allerede til den via felles kjente.

Brannen

Bergen våren 1993. Idun er stormende forelsket for aller første gang. Hun er 20 år, jobber i bar og lever livet. Han heter Eivind, er 28 år, vanvittig sjarmerende og skal ha en øl. Få måneder senere er framtiden staket ut. De to blir raskt samboere i Oslo.

På sikt er planen å få mange barn og ta over huset til Eivinds bestefar. De arrangerer familieråd med familiene sine for å planlegge bryllup. Foreldrene til Eivind har aldri sett sønnen så sikker på noe. Idun vil han ha.

De pleier å snakke mye sammen på telefon når de er fra hverandre. En søndag i mars 1994 får hun ikke tak i han på fasttelefonen i leiligheten de bor i. Han reiste dit fredagen før for å feire 30-årsdagen til en kompis.

Hun er igjen på barnevernsinstitusjonen hvor de begge jobber i Åmli i Aust-Agder. Nå har hun prøvd å ringe han utallige ganger. Det er bare opptattsignal.

Hun går på kino med et par ungdommer søndag ettermiddag, men klarer ikke å konsentrere seg.

Filmen tar endelig slutt, og de reiser tilbake til institusjonen. Idun synes det er så mørkt og stille der. Folk oppfører seg merkelig også. De lister seg på en måte rundt og sier ikke så mye. En kollega ber henne bli med inn på et rom.

«Idun, det har skjedd noe helt forferdelig. Eivind er død. Han omkom i en brann i leiligheten i natt», sier han stille. Kollegaen ser forferdelig lei seg ut. Forteller at Eivind sovnet på senga med en røyk. Dyna tok fyr. Han døde av røykforgiftning på vei ut av leiligheten.

Idun føler at heller ikke hun greier å puste. Hun skriker rett ut. Nå er livet over. Hun vil bare legge seg i en seng og bli der for alltid. Nå kommer hun aldri til å bli lykkelig igjen.

Hun vet ennå ikke at hun skal oppleve å miste en mann til.

Idun og Eivind

Idun og Eivind møtte hverandre i 1993 og ble stormende forelsket. Eivind døde året etter.

Foto: Privat

– Du må komme deg på Tinder!

Bergen høsten 2016. Idun likte fyren hun var på restaurant med. Når hun kommer hjem den kvelden føler hun seg lett og glad. Å være forelsket igjen er utrolig godt.

De to møtes et par ganger til, men plutselig vil han ikke mer. Han skriver på en tekstmelding at han ikke er klar for noe seriøst ennå.

Atter en gang blir alt et ork. Å støvsuge stua tar fort en hel dag. Natt etter natt ligger hun og kverner på de samme spørsmålene.

Klarer jeg å være en god mor? Vil jeg greie det økonomiske? Tør jeg egentlig å få en ny kjæreste og dermed risikere å bære ut enda en kiste?

Idun er veldig emosjonell. Bare sønnen Brim spør «Mamma, skal du grine nå?» hvis de snakker om faren, kommer tårene. Det tøffeste er å tenke på at han aldri vil få en ny pappa. Hun kan få en ny mann, men pappaen hans er borte for alltid.

Idun vet at frisk luft vil være bra for henne, men å ligge på sofaen er lenge den enkleste løsningen. En dag bestemmer hun seg for at nok er nok.

I finværet setter hun kursen mot en fjelltopp. Vasser i snø til livet. På toppen skriker hun rett ut i glede.

Hun har aldri vært så fysisk sliten før. Samtidig er det lenge siden hun har følt seg så lykkelig. Sorgen hennes er preget av uro, men turgåingen fjerner uroen i kroppen.

En dag hun er ute og går begynner hun å tenke på et møte med en ung enkemann noen dager i forveien. Hun kjente han litt fra før og betrodde seg til han.

Hun fortalte at hun har truffet flere hun liker, men at det aldri utvikler seg til kjærlighetsforhold. Han sa overrasket: «Jammen, du må komme deg på Tinder. Har du ikke vært der?».

Han hadde selv truffet den nye kjæresten sin via sjekkeappen. Idun har sett for seg at det er på byen du møter potensielle kjærester. Hun tenker at hun virkelig er ute av gamet. Samtidig planter dette møtet et håp i henne.

Idun leser på mobilen

Idun Æsøy bestemte seg for å teste ut sjekkeappen Tinder. Men den ble fort droppet.

Foto: Per-Kåre Sandbakk / NRK

En snap fra badet

En av de første dagene i 2017 sitter hun med mobilen i hånda i sofaen. Nytt år, nye muligheter. Å lage en Tinder-profil er både spennende og gøy. Men hva vil folk tenke? Og hva ville Eirik ha sagt hvis han visste? Hun synes hun hører ham:

– Hallo Idun. Tinder! Er det noe i veien med deg?

Hun får kjapt match med en mann. Kort tid etter tikker den første meldingen inn. Han er skilt, pappa til to små jenter. Deler villig av eget liv. Er interessert og spør om hennes liv også.

Hun forteller tidlig hvilken sivilstatus hun har. Han viser forståelse. Sier slik som de fleste pleier å si. At det må ha vært tøft for henne og at han ikke kan sette seg inn i situasjonen.

Kontakten de to imellom går kjapt fra Tinder til Snapchat. Om kvelden når ungene er i seng, chatter de.

En kveld sender han en snap fra badet. En naken overkropp med sixpack lyser fra mobilskjermen. Idun synes det er en rar ting å gjøre. Samtidig er det lenge siden hun har vært ute på dette markedet. Kanskje det er sånn det fungerer nå, tenker hun. «Fin du», taster hun kjapt tilbake.

Hun sover bedre om nettene enn hun pleier. Bekymringene for framtiden roer seg. Kanskje denne fyren er den rette?

Om morgenen gleder hun seg til å chatte med han i ro og fred når kvelden kommer. Også den tidlige morgenen hun gjør seg klar for å reise av gårde til en forelesning på universitetet.

I det hun tar den første slurken med kaffe, kommer det en snap på mobilen. Den er fra han. «Nok et overkroppsbilde?» tenker Idun for seg selv og trykker på snappen. Så setter hun omtrent kaffen i halsen.

Idun og Brim

Idun og Brim bor nå i Bergen. Det er godt å ha moren, søsknene og barndomsvenninnene i nærheten.

Foto: Per-Kåre Sandbakk / NRK

Helt stille

En morgen i det som føles som et annet liv, står hun også med kaffekoppen i hånda da det plutselig banker på hyttedøra. Det er 29. august 2015 og hun og sønnen er på helgetur til hytta på Bortelid i Vest-Agder.

Mannen hennes Eirik er på gruppetur i Rosendals-fjellene i Hordaland. Idun vet at det er en krevende tur. De skal gå i tau og ha på seg hjelm. Mobildekning er det heller ikke.

Kvelden i forveien laget hun fiskesuppe og stekte rundstykker til kveldsmat på hytta. Femåringen sovner mett og fornøyd i senga. Idun slapper av foran tv-en med chips og øl.

Hun sender bilde av chipsen og deretter en kort tekst til Eirik om hvordan kvelden har vært. Klokka er åtte, men hun får ikke svar. De burde jo vært nede igjen nå? Eirik er alltid kjapp til å melde og ringe henne.

Hun sender en ny melding et par timer senere. Fortsatt ikke noe svar. Hun ringer mange ganger. Ingen tar telefonen. Hun sjekker Facebook, Instagram og Twitter. Eirik har ikke lagt ut noe der heller. Så rart.

Hun sover i et par timer, før uroen gjør at hun må stå opp igjen. Fortsatt ingen livstegn på telefon eller i sosiale medier. Ingen har brukt #Rosendal verken på Twitter, Facebook eller Instagram.

Det er helt stille. Kanskje det har skjedd noe med noen andre i turfølget? Hun sjekker flere politilogger. Ingenting der heller.

Det begynner å lysne ute. Brim våkner. Han sitter i pysjen i loftstua og ser på barne-tv. Idun lager havregrøt, og heller opp et glass eplejus til han.

Selv greier hun ikke å spise noe, men drikker mange kopper kaffe. Hun vandrer hvileløst rundt. Tenker at det må ha skjedd noe alvorlig.

27. aug. 2015, 22:11

Idun:
God natt💚

28. aug. 2015, 20:03

Idun:
mms

28. aug. 2015, 21:33

Idun:
deilig på hytta, fiskesuppe og varme rundtstykker til kvelds☺Brim koser seg og sover godt. Håper du har hatt en super dag!!! Tenkt på deg. God natt, ring når du står opp 🌅😴💚

29. aug. 2015, 07:11

Idun:
har du kommet ned fra fjellet ?😁😁

Idun synes det mest skremmende er at det ikke står noen ting på nettaviser, i politilogger eller i sosiale medier. Det får henne til å bli sikker på at noe må ha skjedd. Kan det ha hendt noe med Eirik?

Sterke Eirik. Den gode pappaen. Han som mer enn gjerne sto opp med Brim klokka fem om morgenen da han var liten. Rullet svære Ikea-ruller med tegnepapir gjennom de tre stuene i det hvite huset i Homborsund i Aust-Agder hvor de bodde sammen i mange år.

Tegnepapir som var fullt av traktorer og gravemaskiner da Idun sto opp tre timer senere.

Begge to var så takknemlige for at de endelig hadde blitt foreldre. Det hadde vært en lang kamp. Idun tenker på fine øyeblikk og på hvor bra de har det sammen som familie der hun vandrer rundt på gulvet.

Så banker det på hyttedøra. Gjennom vindusglasset ser hun en prest. Den norske kirke står det på skjortebrystet hans.

Tankene flyr gjennom hodet hennes: «Det er faen ikke mulig at dette skjer igjen? Er det noen som kødder med meg? Det skal ikke skje igjen. Det skal ikke skje med han, og det skal ikke skje nå. Nå som vi endelig har fått barn».

Sjokkerende snap

Bergen januar 2017. Om nettene når Idun ikke får sove tenker hun av og til på Eivind også. Alt med han kom opp igjen da Eirik falt ned fra fjellet og døde. Hva som gjorde at Eirik falt ned vil hun aldri få svar på.

En teori er at han fikk et illebefinnende etter å ha anstrengt seg. Dette førte til at han besvimte og falt 150 meter rett ned.

Idun tenker på at hun nå er 46 år. Enke. Singel. Hun synes det er vanskelige sivilstatuser å ha.

Men så var det altså denne spennende tobarnsfaren på Snapchat. Kanskje han er den rette for henne og sønnen? Hun kjenner hun er nysgjerrig på fyren og har lyst til å treffe ham i virkeligheten. Ikke bare sende chatte-meldinger og snapper.

Idun ser ned på snappen hun nettopp har mottatt den tidlige morgenen på kjøkkenet. Åpner den. På skjermen ruver han i all sin prakt. Bokstavelig talt.

Idun føler seg tråkket på. Hun har fortalt han at hun er enke. Hun har gitt noe av seg selv som var vanskelig å dele. Også er det dette hun får tilbake?

Hun går på forelesningen i ex-phil. Forteller ingen av medstudentene om det som har skjedd. Etterpå skal hun møte en venninne til middag. Hun setter seg på en stol i baren for å vente. Da kommer det en ny snap. De neste minuttene hagler det inn med dickpics.

Idun blir redd for at andre gjester kan se hva som skjer på telefonen hennes. Hun flytter seg til et bord som står inntil veggen. «Nå må du stoppe. Dette er ikke gøy», skriver hun til han.

Samtidig som hun er provosert, må hun også le. Venninna kommer og Idun forteller hva som har skjedd. De to fniser, og er oppgitte sammen. Så sletter hun fyren fra Snapchat.

Nettene blir igjen utholdelige, og tankene kverner.

Idun, Eirik og Brim

Eirik og Idun rakk å feire 20 års bryllupsdag før han døde. Her er de sammen med sønnen Brim.

Foto: Privat

På tur med grønn lue

Hun hadde det hun ville ha i Eirik. Nå var hun plutselig ute på et «kjøttmarked» hvor hun ikke ville være. Tinder er ikke noe for henne.

Idun tror kanskje det som må til for å finne kjærligheten, er å falle pladask uten å rekke å tenke. Å sitte på gjerdet fordi hun er redd for å miste enda en mann, funker ikke.

Selv om hun er langt nede tvinger hun seg ut i frisk luft.

Sommeren 2018 snakker hun og venninnen Lene spøkefullt om å melde seg på singelturene til Den Norske Turistforening (DNT).

– Da må vi ha på oss grønn lue, sier Lene og ler.

De siste årene har turistforeningen oppfordret single turgåere til å bruke lue med den fargen. Slik kan de lett fortelle likesinnede at de er ledige.

I Iduns gang ligger det tilfeldigvis sju grønne luer i en skuff. Hun er glad i turutstyr og grønn er favorittfargen. Kanskje Lene har rett. Kan én av disse luene være veien til en ny kjæreste?

En varm sommerdag går hun inn på nettsidene for å lese om singelturene. Hun sjekker ut en som skal gå til Prekestolen samme høst. Idun tror at der Tinder er overfladisk og tilfeldig, er singelturer mer seriøst og givende.

Folk som reiser på slike turer, har virkelig et oppriktig ønske om å finne en kjæreste. Idun får lyst til å dra.

Tre år etter at Eirik døde er hun i stand til å snakke med Brim om faren uten å gråte.

Hun har vent seg til å være alenemor. Hun skifter dekk, setter hummerteiner, får fyr på stormkjøkkenet og kjører båt minst like bra som Eirik gjorde.

Likevel savner hun denne ene.

– Jeg vet at jeg kan bli glad i noen igjen. Jeg vet at jeg kan le igjen. Den erfaringen hadde jeg fra da jeg mistet Eivind, sier Idun Æsøy.

Det er kanskje derfor hun smiler så lurt for seg selv hver gang hun velger en av de grønne luene når hun skal ut på tur.

Idun Æsøy

Idun droppet kjapt Tinder, men tenker singelturene til Den Norske Turistforening er noe for henne. Da er regelen å ha på seg grønn lue hvis du er fri og frank.

Foto: Idun Æsøy