Lillebror Julius

Inne i apejungelen i Kristiansand dyrepark legger 42 år gamle Siv Moseid på sprang.

Bak rekkverket som skiller henne fra sjimpansene, har Julius nettopp gjort tegn til at leken begynner.

Det gjelder å løpe så fort de klarer fra den ene siden av rommet til den andre. Den som kommer først, vinner.

Og for alles skyld bør det bli Julius.

Like før han er fremme ved den ene veggen, tar han en finte og skifter retning.

– Han har alltid jukset, sier Siv lattermildt.

Søsteren Ane Moseid-Vårhus følger med fra sidelinjen. Hun og Julius har sin egen lek.

Leken til Siv får hun som oftest ikke lov til å være med på.

Det er det Julius som bestemmer.

Bortsett fra meterne som skiller dem fra hverandre, er ikke denne leken ulik slik de holdt på hjemme i Vennesla for snart 40 år siden.

Det gikk kanskje litt raskere før, bare.

– Det er ingen av oss som beveger oss som gaseller lenger, sier Siv og ler.

Bølla

Julius kom til verden 2. juledag 1979. I begynnelsen så alt ut til å være i skjønneste orden, men etter noen uker sluttet moren Sanne å vise interesse for ham.

Sjimpansene begynte å bli voldelige mot den lille nykommeren.

Da han en dag ble funnet på gulvet med avbitt pekefinger, bestemte daværende dyreparken-direktør Edvard Moseid og legen William «Billy» Glad seg for å redde Julius fra en mørk skjebne.

Hjemme i Vennesla var fire år gamle Ane og to år gamle Siv vant til å ha dyr i nærheten. Men da Julius etter hvert flyttet inn hos dem, endret tilværelsen seg.

Plutselig hadde de fått en lillebror i hus. Og han fant seg raskt til rette.

Julius var med på alt søstrene gjorde. Han var høyt og lavt, hoppet i senger og kranglet om leker.

Som andre brødre, måtte han iblant finne seg i å bli kledd opp som ufrivillig dokke. Andre ganger fikk han være med å male.

Én dag fant han frem et spann med husmaling og bestemte seg for å slippe kreativiteten løs på egen hånd, noe som gikk hardt utover familiens trapp.

Ifølge Ane og Siv, elsket han også å erte på seg husets små hunder til de kom illsinte og bjeffende etter ham.

Og det var ikke bare firbeinte som fikk kjenne på apestrekenes harde realitet.

Biting ble daglig kost for søstrene. Men så likte de også å fyre ham opp.

Selv syns de det var minst like ille å bli utsatt for søsterlig lugging.

– Ane skadet meg mer enn Julius noen gang har gjort, sier Siv spøkefullt.

Selv om han tidvis var en bølle, beskriver de Julius som en omsorgsfull, kosete og svært samvittighetsfull type.

Om de ønsket å roe ham ned, var det bare å legge seg til for å «gråte».

Da skulle han umiddelbart trøste og rette opp i egne ugjerninger.

– Jeg tror oppveksten med Julius kan ligne litt på det å ha et søsken med spesielle behov, sier Ane.

For dem både var, og er det fremdeles vanskelig å ikke se på ham som et menneske.

Han var et fullverdig søsken, men annerledes.

Kjendisen

En sjimpansebaby som bor blant mennesker er ikke dagligkost, og Julius ble raskt et landskjent fenomen.

Norske barn ble kjent med ham gjennom barne-tv-serien «Sjimpansen Julius» i 1981.

To år senere ble han foreviget i Terje Formoes hit «Her kommer Julius», som den dag i dag nynnes av små og store.

Han har fått sitt eget kosedyr, en tegneserie basert på seg selv, og en brus med eget navn på etiketten.

Ifølge Ane og Siv ble kjendistilværelsen tidlig på 80-tallet den nye normalen. Samtidig var det rart for dem at sjimpansen nå var blitt «hele Norges» favoritt.

– Det var to forskjellige «Juliuser». Alles Julius, og vår. Det kan det kjennes litt ut som ennå, sier Ane.

Gjennom årenes løp har kjendisstatusen også ledet til spekulasjoner og konspirasjonsteorier.

Et raskt søk på Google viser at det folk lurer aller mest på, er om Julius egentlig er død, og har blitt erstattet av en annen sjimpanse.

Ane og Siv smiler bare av ryktene.

– Jeg kan ikke forstå at man ikke ser at det er ham, når man ser bilder av ham i dag, sier Siv.

– Det er definitivt den ekte Julius, legger Ane til.

Men i vinter kunne han faktisk ha dødd.

Da en parkgjest kaster inn flasker med flytende amfetamin til sjimpansene, var Julius den eneste som greide å skru korken av flasken og få i seg innholdet.

Han gikk inn i en psykose, og endte opp med å påføre seg en stygg skade i armen.

Nyheten ble møtt med sjokk av mange, også av søstrene Moseid.

De bekymret seg lenge for hvordan han skulle komme seg etter hendelsen, og for om noen andre kom til å prøve å skade ham igjen.

– Han er så utsatt og synlig. Alle vet hvem han er, sier Ane.

Separasjonen

Det oppstod sterke bånd mellom Julius og menneskene han bodde hos den første tiden av livet. Men det var aldri meningen at han skulle bli hos dem.

Gradvis måtte tilvenningen til et liv tilbake hos sjimpansene begynne.

For Julius har dette vært en turbulent prosess.

Ane og Siv kunne heller ikke skjønne hvorfor de plutselig måtte forlate ham i et bur i Dyreparken, når de var vant til å ha ham hjemme.

Det var jo så tydelig at det var hos dem han ville være.

– Han gråt og skrek, og vi gråt og skrek, sier Siv.

Julius virket livredd. Likevel var det dette som måtte skje.

I mange år jobbet Dyreparken for å integrere ham i flokken. I perioder måtte han bo alene, fordi han ikke fungerte sammen med de andre sjimpansene.

– I den prosessen ble vi hele tiden informert om planene for hva som skulle skje videre. Det synes jeg er fint, sier Siv.

Da den daværende flokklederen døde for flere år siden, gjorde Dyreparken nok et forsøk på å gjenforene Julius med de andre.

Denne gangen lyktes forsøket. Julius tok over stafettpinnen som leder for sjimpanseflokken.

Ane og Siv tror den nye tilværelsen har fått ham til å slå seg mer til ro.

– Jeg hadde aldri trodd at han skulle komme så bra ut av det som han har gjort nå, sier Siv.

Hun roser dyrepassernes engasjement og innsats for at han har kommet dit han er i dag.

Selv etter at han flyttet tilbake til parken, forble Julius en stor del av jentenes hverdag. Som små tilbrakte de dagene med ham etter skoletid, og ellers da de var med faren på jobb.

Hvor ofte de ser ham i dag, varierer. Søstrene sier han kjenner dem igjen når de kommer.

Men den fysiske nærheten de hadde til ham da de var små, kan de av naturlige årsaker ikke lenger ha.

Det er et savn de innrømmer at kan være både sårt og vanskelig.

– Jeg har lyst til å holde rundt ham igjen, sier Siv.

Jubilanten

Inne i sjimpanseanlegget har Julius slått seg ned for en matbit sammen med sønnen Julius Junior.

Siv og Ane følger med på avstand.

Det er nesten rart å tenke på at den høyreiste flokklederen en gang løp rundt blant mennesker i rød- og hvitstripet tøybleie.

Søstrene vet at veien tilbake til sjimpansene har vært vanskelig. Likevel klarer de ikke la være å kjenne på gleden over å ha fått lov til å bli kjent med ham.

Til syvende og sist mener de fortellingen om Julius har blitt en suksesshistorie.

– Den har ikke vært det. Men den har blitt det, sier Siv.

Nå skal jubilanten feires. Søstrene Moseid mener det var på tide at også Julius tok steget inn i 40-åra.

Men for dem, vil den godt voksne sjimpansen alltid være en bøllete og kjærlig «lillebror».