– Jeg måtte velge mellom å dø eller å bli Jonas

– Mens andre jenter syntes det var stas å få pupper, syntes jeg det var helt jævlig. Det var ikke slik jeg ønsket at min kropp skulle være, sier Jonas Heimdal.

34-åringen setter seg godt til rette i sofaen. Han er kledd i en vid bukse og en romslig hettegenser. Han sitter med lut rygg og skuldrene framoverbøyd, noe han har gjort i mange år for å skjule sine kvinnelige former.

Jonas husker godt da det begynte. Da var han sju år gamle Hege som elsket å spille fotball. Denne dagen kom Hege hjem fra trening og var sint. Hun ropte ut til foreldrene at hun ikke ville være jente. Hun ville være gutt. Det ville vært så mye enklere. Da ville hun passet bedre inn.

Jonas kan ikke huske at foreldrene reagerte noe særlig på utbruddet. På det tidspunktet skjønte hverken de eller han selv, grunnen til at han reagerte slik.

Denne hendelsen skulle derimot vise seg å bli starten på en langvarig kamp mot egen kropp.

– Alltid et spetakkel om klær

Kontrasten er stor mellom Jonas som sitter foran meg, og bildet av Hege fra julaften i 1988. Hege smiler, men slike dager var problematiske.

– Det ble alltid et spetakkel om klær. Jeg likte ikke å dolle meg opp og ville slett ikke gå med skjørt. Jeg husker at jeg godtok det denne julaftenen da jeg fikk ha på en matchende tversoversløyfe.

I 12-års alderen skjer det uunngåelige. Hege kommer i puberteten og kroppen begynner å utvikle seg. Hun skjønner ikke hvorfor hun får pupper når de andre guttene på fotballaget ikke får det. Selv om kroppen er en jentes, føler hun seg som en gutt.

Etter hvert blir dette så problematisk for Hege at hun gir opp hele fotballen.

Ble voldtatt av en mann

Ungdomstiden er vanskelig. Jenta som før satt stille bakerst i klasserommet, blir stadig mer urolig.

Når Hege begynner på videregående, skjer det noe som skal gjøre livet enda vanskeligere.

Hun får plass på en skole et godt stykke unna hjembygda og flytter på hybel. Etter en stund kommer hun i kontakt med en mann som tilbyr seg å hjelpe henne med leksene. Hege tar takknemlig imot hjelpen.

Etter hvert begynner mannen som er flere tiår eldre, å invitere henne hjem til seg. Han kommer dit hun jobber. Omsider begynner det å gå opp for Hege at denne mannen har andre hensikter enn å bare være snill og hjelpe henne med leksene.

I mai 2000, når Hege er på en fest med jevnaldrende, dukker han også opp. Han er tydelig beruset. Hege har også drukket, men ikke mer enn at hun godt husker hva som skjedde.

– Den natten voldtok han meg. Jeg var ei 18 år gammel jente som ville være gutt og ble voldtatt av en mye eldre mann. Jeg følte meg tygd og spyttet ut, sier Jonas.

Hege er redd for å fortelle andre om voldtekten. Hun frykter at mannen skal gjøre henne noe. Den ene gangen hun prøver, føler hun at hun ikke blir trodd. Det blir ikke gjort noe med saken.

Jonas anmeldte voldtekten i 2006, men da var saken foreldet med ett år.

Redselen tar overhånd

Etter denne hendelsen blir Hege stadig mer utagerende. Hun begynner å drikke hyppig. Det går i sprit. Hege havner på glattcelle flere ganger.

Det hele topper seg da hun begynner på en høgskole langt hjemmefra. Hun er tjue år, har flyttet til et sted der hun ikke kjenner noen, og er livredd.

– Jeg turde ikke gå ut for å handle. Jeg var redd for at denne mannen var ute etter meg. Det hendte jeg måtte ringe ham for å forsikre meg om at han var hjemme. Om han tok telefonen, kunne jeg være trygg på at han ikke var i nærheten.

En dag har Hege fått nok. Hun får tak i smertestillende piller, skriver et avskjedsbrev og skyller samtlige piller ned med sprit.

Dagen etter våkner hun opp på sykehuset. Der får hun vite at hun ble funnet bevisstløs i en snøhaug.

Etter denne hendelsen blir Hege lagt inn på psykiatrisk avdeling for første gang.

– Jeg var ei forskremt jente innesperret på det som for meg opplevdes som et galehus. Folk ropte og skrek i gangene.

Starten på et mangeårig rushelvete

I løpet av dette oppholdet begynner Hege på beroligende medisiner.

De to første månedene, tør hun ikke forlate rommet sitt. Etter hvert klarer hun å gå ut i stua for å se på Hotel Cæsar.

Ifølge Jonas, tar legene det som et tegn på at medisinene virker og øker dosen. Det skal vise seg å få enorme konsekvenser.

– Jeg ble avhengig rett og slett, sier Jonas.

De neste årene tar rusen fullstendig overhånd. Pillene som skal virke angstdempende, har ikke lenger nok effekt. Hege handler det hun kan få tak i på gata. Når hun ikke får tak i piller, drikker hun seg full på alkohol.

I 2004 prøver Hege hasj for første gang. Det gjør henne paranoid og forsterker angsten.

– Fikk mye drit av folk

Rusen overskygger det meste i Heges liv, men tanken om at hun er født i feil kropp dukker stadig opp.

I 2006 har Hege et forhold med ei jente og står fram som lesbisk. Forholdet føles riktig, men det er likevel noe som ikke stemmer helt.

I 2008 begynner hun i terapi hos en sexolog. Der får hun får hjelp til å sortere egne tanker om kropp og kjønn. Det er da Hege for første gang tar et guttenavn.

Det går ikke upåaktet hen i den lille hjembygda Gjerstad i Aust-Agder.

– Jeg fikk utrolig mye drit av folk. I tillegg var det vanskelig å se på hvilke konsekvenser dette fikk for familien min. Mamma og pappa klarte ikke å gå på butikken. Alt folkesnakket gjorde dem veldig ukomfortable, sier Jonas.

Det hele ender med at Jonas går tilbake til å være Hege. Det skal gå åtte år før Hege nok en gang skal prøve å bli akseptert som gutt.

Hege blir Jonas

De neste årene fortsetter med sterkt rusmisbruk. Hege gjør flere forsøk på å bli rusfri, men lykkes ikke. Hun ruser seg på piller. Hasj har hun klart å slutte med.

I 2011 begynner hun med amfetamin, et stoff hun hele tiden har vært fast bestemt på å holde seg unna.

Hege går inn og ut av forskjellige institusjoner.

I november 2014 har hun fått nok av livet som kvinne. Det begynner å nærme seg fødselsdagen hennes, og hun orker ikke tanken på ett år til som Hege.

Hege skifter navn til Jonas.

Det blir 2015. Jonas bor i en bemannet omsorgsbolig langt hjemmefra sammen med andre rusmisbrukere. Han er redd for flere av de andre beboerne. Når han er på dette stedet, får han også vite at faren har kreft. Det går hardt innpå ham.

Det blir for mye å takle. Jonas tar en overdose, og ender nok en gang på psykiatrisk.

Den femtende institusjonen blir redningen

Mens han er innlagt, får han vite om et behandlingstilbud i Grimstad. Jonas vil dit. Han vil bo nærmere familien nå som faren er syk.

26. mars 2015 flytter han inn på «Farm in Action» i Grimstad, et rehabilitering- og motivasjonssenter for unge voksne med problemer innen rus og psykisk helse.

Etter opphold på 14 ulike institusjoner, skal nettopp dette bli helt avgjørende.

På Farm in Action i Grimstad, blir han møtt på en helt annen måte enn på tidligere institusjoner.

– På en offentlig institusjon, skal du helst ikke vite etternavnet på dem som jobber der. Pasienter skal vite minst mulig. På Farm in Action, som er et privat behandlingstilbud, involverer de ansatte seg på en helt annen måte. Du merker at de jobber med hjertet og at de virkelig bryr seg om deg, sier Jonas.

Lang avrusning

Jonas får møte mennesker som har vært igjennom mye av det samme som ham selv, men som har klart å slutte å ruse seg. Det gjør at han får tro på at det er mulig for ham også.

Han starter på avrusning. Nedtrappingen skjer sakte. Abstinensene avtar gradvis. Det samme gjør angsten.

Etter et halvt år har han klart å slutte helt med rusmidler. Siden oktober i fjor har han ikke tatt en eneste pille, narkotiske stoffer eller alkohol.

Jonas er flink til å formulere seg og forteller åpent om det han har vært igjennom. Av og til ler han av ting han har gjort. Mye av det er helt uforståelig for ham i dag.

Han husker at han stod på toppen av Tromøybroa, klar til å hoppe for å gjøre ende på livet.

– Det er veldig rart å snakke om det fordi jeg føler at jeg snakker om en helt annen person, sier han.

Selv er han overbevist om at medisinene har mye skyld i de mange selvmordsforsøkene.

Jonas har kommet langt på ett år, men vet at han ennå har mye å jobbe med. Han kan ikke lenger døyve vonde følelser med piller eller alkohol. Han må lære seg nye metoder.

– Må fylle tomrommet med andre ting

Interessen for hundekjøring har vært til god hjelp. Da han fikk prøve det på Farm in Action, ble han hektet.

Jonas tar meg med til hundegården bak huset. Han åpner døra i nettinggjerdet og går inn. Han blir møtt av seks ivrige husky-hunder.

Jonas går bort til en og en av dem, stryker og klemmer dem etter tur. Den siste tiden er det han som har hatt fullt ansvar for dem.

Jonas trener hundekjøring flere ganger i uka. Å komme seg ut i naturen og drive med en sport som krever full oppmerksomhet, har hjulpet ham mye.

– Når du slutter å ruse deg, kan du ikke bare sette deg ned. Du må fylle tomrommet med noe annet, sier han.

Om alt går etter planen, står han og hundene på startstreken i Hallingløpet i januar neste år.

– Nå kan jeg være den gutten jeg alltid har ønsket å være

Jonas har vanskelig for å tro hvor langt han har kommet på ett år. Han er overbevist om at noe av grunnen til at han har klart å holde seg rusfri, er at han har blitt akseptert som mann.

Han har blitt positivt overrasket over støttet han har fått på veien.

– Jeg er imponert over familie og andre. De fleste har støttet meg hundre prosent. Det gjør at jeg i dag kan være den gutten jeg alltid har ønsket å være, sier han.

Selv om Jonas fortsatt lever i en kvinnekropp, har han tro på at han én gang vil bli mer lik en mann. Han har vært i kontakt med Rikshospitalet for å drøfte muligheten for å begynne med testosteron. Først må han få en diagnose. Han har fått beskjed om at han må være rusfri i ett år til, før hans sak kan vurderes.

Jonas håper at han kan bruke sine erfaringer til å hjelpe andre i framtida.

– Jeg har rotet bort 13 år av livet mitt. At jeg fortsatt lever, skyldes bare at jeg har vært heldig, sier han.