Prestehumoren har blitt snillere: – Viktig å gjøre figurene litt varme

– Prestene har blitt snillere. Derfor har også parodiene blitt snillere. Programskaperne trenger ikke lenger lage bitende satire, forteller religionsprofessor Pål Repstad ved Universitetet i Agder.

Det har han funnet ut etter å ha sett på prestehumoren i Norge de siste 50 årene. Repstad er medforfatter av den ferske boka «Ingen spøk» som handler om religion og humor.

Komiker Robert Stoltenberg har parodiert utallige prester opp igjennom karrieren. Han har funnet ut at det er viktig å ikke «ta» religionen.

– Jeg har prøvd å lage imamfigurer som er slemme, men det blir sjelden morsomt. Det er viktig å tilføre figurene litt varme, sier Stoltenberg.

Hans personlige favoritt er Trond-Viggo Torgersens rolle som pave.

– Jeg ler meg i hjel hver eneste gang jeg ser den, innrømmer den kjente komikeren.

Vikarierende prest

I boka har Pål Repstad tatt for seg tre kjente programserier fra radio og tv som alle omhandler prester. Disse er Rolf Wesenlunds karakter feriebiskop Fjertes, KLMs prestesketsjer og serien «Presten» med Bjarte Tjøstheim i hovedrollen.

En kjapp oppsummering for dem som sliter med å huske disse karakterene:

• Feriebiskop Fjertes dukket opp på slutten av 60-tallet. Han er biskop i sitt eget campingherredømme på Tjøme i Vestfold. Med seg har han en oppblåsbar flyttbar katedral med propanorgel.
• Humortrioen KLM bestående av Trond Kirkvaag, Knut Lystad og Lars Mjøen laget flere sketsjer som omhandlet prester fra 1976 og tjue år framover.
• I dramaserien «Presten» spiller Bjarte Tjøstheim (kjent blant annet fra Radiorespesjonen) seg selv. Han vikarierer som prest i Maridalen kirke uten å være utdannet teolog.

Prestene har mindre makt

Etter å ha sammenliknet disse tv-seriene mener Pål Repstad at prestehumoren i norske medier har blitt snillere. Det har sammenheng med hvordan dagens prester utfører sin gjerning.

– Prestene har mindre makt i dag. De både oppfattes som - og er - mindre autoritære enn før. De har bedre kontakt med folk enn de gamle autoritære prestene som kun «nøt» respekt.

Repstad peker på at dagens prester er mer jordnære og kan gi uttrykk for usikkerhet. Av den grunn har seriene blitt mer virkelighetsnære.

Dilemmaer fra virkeligheten

Bjarte Tjøstheims karakter i «Presten» får for eksempel utfordringer som dagens prester vil kjenne seg igjen i.

I en episode blir han for eksempel bedt om å vie et lesbisk par. Presten sier ja, men menighetsrådet setter foten ned. Til slutt ender det med at han vier de ute på kirkebakken.

– Mange av episodene i «Presten» slutter med uironiske feelgood-scener. Han får fram en type raust evangelium, sier Repstad.

Virkelighetsnært var ikke den rette beskrivelsen av KLMs parodi av biskop Rosemarie Köhn på midten av 90-tallet. Da lot de henne bruke et kors som hoppestokk.

– Da ble det en del protester fra kristelige kringkastingslag. Mye av prestehumoren til KLM var harmløs, men en del av sketsjene nærmet seg nok blasfemi, sier Repstad.

– Vi må tåle å bli tullet med

Freddy Berg, domprost i Kristiansand, har sansen for Bjarte Tjøstheims presteparodier.

– Jeg tenker faktisk at det er et kompliment at prester står så sterkt i det norske samfunnet at det er verdt å lage en parodi på, sier han.

Robert Stoltenberg mener det samme.

– Prestestanden får ta det som et kompliment at interessen for å parodiere dem fortsatt er høy. Kirken sliter med besøkstallene, men de bidrar på humorfeltet. Det skal de ha, sier Stoltenberg og ler.