Livet med døden: – Forferdelig første gangen

– Er det ikke sterkt, spør Tomas Gabrielsen, i det den hvite kista føres inn i ovnen.

Han står med bøyd hode i respekt til den avdøde som nå skal kremeres.

I over ti år har han jobbet med gravferd og kremasjoner.

Livet med døden har blitt naturlig for kirkegårdslederen.

– Det er det eneste vi vet sikkert – vi skal alle dø en gang. Men det snakkes dessverre så sjeldent om, sier han.

Flere velger kremasjon

Et liv er over.

Og det som en gang var et menneske har ligget i ovnen i halvannen time.

Det er cirka den tida det tar for at en kropp blir til aske.

Han viser oss gjennom ovnsrommet.

– Det ser jo nesten ut som en stor bakerovn, sier Tomas Gabrielsen og smiler.

Litt galgenhumor må man tydeligvis ha, hvis man skal overleve i denne jobben.

– Når man blir vant til det så er det veldig greit, sier han.

Matlysten forsvant

Men han husker den aller første kremasjonen som om det var i går.

Forgjengeren hans var plutselig blitt syk og Gabrielsen ble regelrett kasta inn i jobben.

– Jeg syntes det var forferdelig første gang jeg skulle være med. Jeg sov ganske dårlig den natta, og hadde lite matlyst på morgenen før jeg skulle på jobb.

Flere tusen kremasjoner senere beskriver han jobben som givende.

Han tenker på den døde menneskekroppen som et skall.

– Det er en jobb vi har vent oss til, dette her. Så jeg syns det er helt i orden.

Kirkegårdslederen har bakgrunn som bonde. Det tror han har hjulpet for å få et naturlig forhold til døden.

– Man blir litt mer vant til dette med livets gang. Det er fint å snakke om og være litt åpen om det.

Travelt

Ved krematoriet i Kristiansand er det i dag fem kremasjoner. I tillegg er det tre seremonier i kapellet vegg i vegg, og Gabrielsen skal også sette ned to urner i løpet av dagen.

Klokka er ennå ikke 10.30, og det har allerede blitt tre klesskift. Det pipler litt på overleppa.

– Når vi møter folk i sorg, da er det alvor og dressen er på. Men bak her på pauserommet slipper vi maska og har et lite fristed. Her er det veldig godt å være.

Pacemaker-trøbbel

Tilbake i T-skjorta åpner Gabrielsen ovnsluka.

Tusen graders varme gjør at raka må tas i med tjukke hansker.

For første gang lukter det litt brent i lokalet.

– Hva er det sprøeste du har opplevd i jobben din?

– Når det kommer lyder som ikke skal være der, er det alltid skummelt. Enten du kjører bil eller jobber med kremasjon så liker man ikke ulyder.

Et par ganger i året så kan det smelle fra ovnen. Da har noen glemt å fjerne pacemakeren i den avdødes kropp.

– Det kan jo være direkte farlig, og i verste fall ødelegge ovnen.

– Har dere noen gang funnet noe spesielt når dere raker ut aska?

– Ja, i fjor oppdaget vi en liten porselenskatt som hadde overlevd 1000 grader. Men det er veldig viktig at folk ikke legger ting i kista. Heldigvis skjer dette veldig sjeldent, sier han.

Byfenomen

I dag er det kun 25 krematorier, og rundt 80 personer som jobber som krematører her til lands.

Stadig flere av oss velger kremasjon, eller urnegrav som Gabrielsen sier.

I 2023 ble 21.582 personer kremert i Norge, noe som utgjør 49 prosent av alle gravleggelser.

– Mange gravplasser på Sørlandet og Norge som helhet har dårlig jordsmonn med mye leire. Det betyr at det tar lang tid før en kropp blir til jord igjen. Med kremasjon så har du aska, som ikke tar mye plass i urnen.

Men fortsatt er kremasjon et byfenomen, sier Gabrielsen.

– I bygdekommuner så har de god plass på kirkegårdene. I byområder så begynner det å bli trangt om plassen. Da er det viktig å bruke plassen effektivt.

Død som noe naturlig

Han forstår at døden kan være vanskelig å snakke om. Men oppfordrer til å ha tenkt gjennom hva man ønsker at skal skje med kroppen etter døden.

– Det er jo greit at familie og venner vet om du kunne tenke deg kiste- eller urnebegravelse, eller andre spesielle ønsker.

At det blir mange spørsmål når folk får vite hva han jobber med, syntes han er naturlig.

– Jeg opplever at det er mange som er nysgjerrige og interesserte i å høre om hva jeg jobber med. Kremasjon og døden har vært veldig tabu, så når jeg åpner opp om jobben min så syntes mange det er fint å prate om.