Kommunesammenslåing i Søgne: Familie med autistisk sønn føler seg oversett

Hopp til innhold

Saken oppsummert:

Familien Holmen i Søgne, med en autistisk og psykisk utviklingshemmet sønn, føler seg oversett etter at Søgne ble en del av Kristiansand kommune.
De opplever at det er mer tungvint og tar lengre tid å få hjelp, og at de må forholde seg til stadig nye behandlere.
Kommunalsjef i Kristiansand kommune sier at de er opptatt av å oppnevne koordinatorer og ansvarsgrupper for de som trenger oppfølging over tid.
Familien bekymrer seg for fremtiden, spesielt når sønnen blir 18 år og skal flytte for seg selv. De frykter at han kan havne langt unna Søgne i en storkommune.
Familien håper at Søgne blir en egen kommune igjen etter folkeavstemningen som avsluttes 2. februar.

Oppsummeringen er laget av en KI-tjeneste fra OpenAi. Innholdet er kvalitetssikret av NRKs journalister før publisering.

– Vi følte oss mer sett i Søgne kommune. Det var blant annet færre ansatte og forholde seg til, sier Anita Holmen.

Hun og familien bor i Søgne som 1. januar 2020 ble en del av Kristiansand kommune. Familien har en sønn på 13 år som har autisme og er sterkt psykisk utviklingshemmet.

Holmen og samboer Lars Seland Olsen håper at Søgne blir en egen kommune igjen etter folkeavstemningen som avsluttes 2. februar.

– Før kunne jeg bare gå mellom etasjene på rådhuset på Tangvall og finne de jeg trengte å snakke med. De jobbet også godt sammen, sier 37-åringen.

Nå er det ikke sånn lenger, ifølge henne.

– Jeg må henvende meg til stadig nye behandlere og ringe til sentralbordet i byen. Alt er mer tungvint og tar lengre tid, sier hun.

Det var Avisen Kristiansand som omtalte saken først.

Lisbeth Bergstøl er kommunalsjef for forvaltning og koordinering i Kristiansand kommune. Hun presiserer at folk som er i en vanskelig og krevende situasjon ikke skal trenge å forholde seg til mange forskjellige folk.

Berstøl sier at de er opptatt av å oppnevne koordinatorer og ansvarsgrupper rundt de som trenger oppfølging over tid.

– Hvis familien ikke har fått det må de henvende seg til oss og søke om det, sier hun.

Se hele svaret fra Kristiansand kommune lenger ned i saken.

Anita Holmen forteller at de har en koordinator de er godt fornøyde med.

– Hun har gjort en utmerket jobb, men har også merket at ting har blitt vanskeligere i den nye kommunen.

Koordinatoren som ønsker å være anonym bekrefter dette overfor NRK.

Skader seg selv

Robin (13) fikk diagnosen autisme da han var halvannet år. Han trenger hjelp til alt fra bleieskift til spising. Mentalt tilsvarer han et barn på omtrent ett år.

13-åringen må også ha tilsyn hele tiden da han utagerer en del og kan skade seg selv.

– Han har ikke verbalt språk og sliter med å uttrykke følelsene sine. De kan derfor komme til uttrykk ved selvskading, forklarer Anita.

Familien har også en lillebror på 6 år som de må ta hensyn til.

– Det er sjelden de to barna våre er i samme rom. Robin er svært sjalu på lillebroren så vi gruer oss mye til ferier.

Robin er på avlastning 60 prosent i en bolig noen få kilometer unna familiens hjem. Når NRK er innom er han der.

Etter at Søgne ble en del av storkommunen må de ifølge moren skrive flere søknader og det er vanskelig å vite hvem de skal kontakte for hjelp.

– Jeg føler at Robin bare er et navn i en stor database som ingen vet hvem er. Du føler deg fremmedgjort på en lang liste.

Et ferskt eksempel i deres egen hverdag som viser før og nå er rullestolen til Robin som han har vokst ut fra.

Han trenger den dersom han for eksempel må til lege på grunn av sykdom eller selvskading.

Ifølge Anita kunne hun før bare si fra til fysioterapeuten hun hadde i Søgne kommune så ble det fikset.

Nå er det en mer omfattende affære.

– Jeg må ringe sentralbordet og få de til å sette meg over til en fysioterapeut. Så må det skrives søknad om nytt hjelpemiddel og vi må ha et møte.

Anita har utsatt i det lengste å søke om ny stol, men sier hun snart må «krype til korset».

– Hvordan vet du at det blir krevende når du ikke har søkt ennå?

– Jeg har erfart at søknadsprosessen tar lengre tid i Kristiansand. Du må ha overskudd og være klar for å ta denne telefonsamtalen, sier Anita.

Anita sier at hun snakker for flere andre foreldre i Søgne som også har barn med spesielle behov, men at få tør å uttale seg.

– De takker meg for at jeg tør å si fra, sier moren.

Bekymret for framtiden

Familien bekymrer seg mye for hvordan det blir når sønnen fyller 18 år, og skal flytte for seg selv.

I en storkommune kan han fort havne langt unna Søgne, ifølge moren.

– Det vil gjøre samværet med han mye vanskeligere. Hadde vi bodd i Søgne kommune ville han mest sannsynlig havnet i nærmiljøet her.

Anita jobbet tidligere som lektor på en skole, men er nå på vei til å bli ufør. Hun sier helsa har blitt dårligere etter at Søgne ble en del av Kristiansand.

Hun har mer migrene og sliter med både konsentrasjon og hukommelse.

– Bare det å få minstemann til skolen i rett tid er vanskelig. Det er pinlig og flaut, sier hun.

Nå krysser hun fingrene for at folkeavstemningen på fredag går deres vei.

– Små kommuner kan være veldig bra!

Dette svarer Kristiansand kommune

– Hva er deres kommentar til at Anita Holsen føler at de ikke får like gode tjenester i Kristiansand som de fikk i Søgne?

– Det hun er opptatt av er jo at ting opplevdes nærmere før, da var det lettere å komme i kontakt med enkeltpersoner og at ting skjedde fortere. Det har sin naturlige forklaring med at mange av de menneskene hun ønsker å komme i kontakt med satt plassert fysisk nærmere der de bor.

Generelt for oppfølging av barn og voksne med sammensatte behov så benytter vi disse ordningene med koordinatorer og individuell plan, som er en rettighet innbyggerne har, med bakgrunn i at de som trenger bistand skal oppleve at de forskjellige tjenestene snakker sammen, og at de har ett menneske å snakke med, og det er denne koordinatoren da.

– Hvordan jobber kommunen med å synliggjøre de tilbudene?

– Det handler om å være i dialog med de det gjelder. Vi har en opplysningsplikt gjennom våre saksbehandlere til å informere om hva som kan være aktuelt for denne familien og vi er veldig opptatt av å få oppnevnt koordinatorer og etablert ansvarsgrupper rundt barn som trenger mye oppfølging over tid. Det håper jeg er gjort i denne saken, så foreldrene har en person å forholde seg til.

– Det er jo noe av kritikken Anita kommer med, at det er mange forskjellige personer hver gang?

– Det er vi veldig kjent med og dette er noe som ligger som en rettighet, dette med rett til individuell plan og ansvarsgrupper. Folk som har en vanskelig og krevende situasjon, skal ikke trenge å forholde seg til veldig mange forskjellige folk. Da blir denne koordinatoren en nøkkelperson for foreldrene. Alt ligger også digitalt, Der kan de også ha dialog med det som ligger rundt barna. Mange har hatt nytte av at ting er mer samlet når det ligger digitalt.

– I hvilken grad er dette noe dere hører fra andre foreldre som har barn med spesielle behov?

– Det er veldig forskjellig dette. Mange har jevn og god kontakt med koordinatorene, og den ansvarsgruppa der de føler de blir mer kjent med de som er rundt barna. Og så har de god kontakt med saksbehandlerne hos oss. Men fra tid til annen så opplever vi jo det at folk syntes ting er vanskeligere i en større kommune. Men ofte så blir dette bedre etter hvert som man blir kjent med de som jobber rundt barna.

– Hva er deres kommentar til at Robins foreldre frykter framtiden fordi han kan bli plassert i en bolig langt unna nærmiljøet i Søgne?

– Det er mange hensyn å ta når man skal tilby permanente boliger. Det handler litt om å bo sammen med noen som det passer å bo sammen med, og det hensynet vil nok veie tyngre enn geografi. Å bo sammen med noen som er på samme alder eller tilsvarende problematikk. Kanskje boligen også må bygges og tilrettelegges. Dette er jo en prosess kommunen bruker mange år på å planlegge og har dialog om. Vi snakker med foreldrene når barnet er 14 år, og det gjør vi for å trygge dem. Det er vanskelig å si hvor boligene blir bygget.