– Spør, men trå varsomt!

De siste fem årene har det vært en stor økning i antall anmeldelser av vold i nære relasjoner.

Fjoråret var intet unntak, viser politiets Strasak-rapport for 2017.

Politiet tror det fortsatt er store mørketall.

• Les: – Nå er det ingen som hører deg når du skriker

– Må ikke presses

Fagleder ved Vest-Agder krisesenter, Tove Hægg Versland, mener folk som mistenker at noen de kjenner blir utsatt for vold, må ta det opp med vedkommende. Samtidig påpeker hun at det er viktig å gå forsiktig fram.

– Voldsutsatte må ikke blir presset på en måte som gjør at de føler at de får en ekstra kamp å kjempe. De som er i slike forhold, har mer enn nok med å tilpasse seg voldsutøveren, sier Versland.

Hun mener likevel at man ikke må la seg stoppe av frykt for hvordan vedkommende vil reagere.

Hun sier at det aller viktigste å formidle til et menneske som muligens blir utsatt for vold, er at man står parat til å hjelpe om og når vedkommende er klar for å ta imot hjelp.

Selv om den voldsutsatte ikke ønsker hjelp der og da, mener Versland at et slikt budskap vil bli husket, og at det på sikt kan bli helt avgjørende. Å vite at det er hjelp å få, kan være det som skal til for at den voldsutsatte skal klare å bryte ut av det voldelige forholdet.

– Søk råd

Hvis man ønsker å hjelpe, men sliter med å finne ut hvordan man skal nærme seg, er rådet fra Versland å søke råd. Hun sier at dette er ting krisesentre kan hjelpe med.

Dersom man sitter på mer enn en mistanke og har grunn til å tro at noens helse eller liv er i fare, sier hun at man ikke må nøle med å handle.

– Da må man melde fra til politiet. Alle i samfunnet har en avvergeplikt.

Det finnes også flere nettsider man kan informere den voldsutsatte om, blant annet dinutvei.no og hvorlite.no.

– Håper de skal bli gjennomskuet

Leder i landsforeningen for voldsofre, Margit Lømo, mener også at man må tørre å spørre selv om det kan være vanskelig. Hun vet at mange som blir utsatt for vold, ønsker at noen skal gripe inn.

– Når de kommer med blåmerker og forteller at de har gått på en dør eller liknende, håper de gjerne at de skal bli gjennomskuet.

Ifølge henne er det vanskelig for voldsofre å fortelle uten å bli direkte spurt. Det er flere grunner til det. Å sette ord på det vonde, kan være som å gjenoppleve det. Skammen over det som skjer, er også et stort hinder.