NRK Meny
Normal

Post bop

Det musikalske landskapet som utviklet seg i etterkant av Be-bopen og Cooljazzen var så komplekst at det i ettertid bare har blitt kalt Post-bop. I denne kategorien befant det seg mange musikere som hadde vært en del av de musikalske revolusjonene de to siste tiårene. Og flere av de viktigste kom fra den første Miles Davis kvintetten som kuliminerte i innspillingen Kind of Blue i 1959. Denne innspillingen ble på mange måter startskuddet for jazzens videreutvikling i 1960-årene. Og av de deltakende musikerne var det to som skulle skille seg ekstra ut.

Bill Evans

Bill Evans

Foto: Wikipedia

Bill Evans startet opp sin pianotrio etter en kort periode sammen med Miles Davis kvintetten. Bill Evans Trio bestod av den virtuose bassisten Scott LaFaro og den lydhøre trommeslageren Paul Motian og den skulle vise seg å bli et av jazzens aller mest betydningsfulle band. I denne trioen visket Evans, LaFaro og Motian mer eller mindre ut de tradisjonelle skillelinjene mellom solist og akkompagnatør og gjorde musikerne til likeverdige utøvere. Evans og LaFaro utviklet også en telepatisk form for samspill der de kunne spille soloer samtidig uten å gå i veien for hverandre.

De spilte inn fire banebrytende album, Portrait in Jazz (1959), Explorations (1961), Sunday at the Village Vanguard (1961) og Waltz for Debby (1961), der de to siste var liveinnspillinger fra samme konsert. En annen nyvinning Evans gjorde var å spille ballader saktere og svakere enn det som var vanlig i jazz. Introen på denne låten er så svak at man virkelig må høre etter.

Bill Evans ble for mange den viktigste jazzpianisten i moderne tid, blant annet siden han innførte helt nye harmonier inn i jazzen. Hans bruk av venstrehåndsakkorder med mange metningstoner der grunntonen var utelatt revolusjonerte pianoets rolle som akkompagnementsinstrument. I dag finner man knapt noen pianister som ikke var influert av ham.

Her er et kort videoprogram med Bill Evans og trioen hans:

John Coltrane

John Coltrane da han var i militæret

Foto: Wikipedia

John Coltrane var visstnok den som gav Miles Davis mest hakeslipp av alle de solistene han spilte med og da kvintetten ble oppløst dro han videre med sine musikalske ideer. Han hadde arbeidet ut noen komplekse komposisjoner han spilte inn på platen Giant Steps i 1960. Tittelsporet hadde så vanskelige akkordprogresjoner at det kun var Coltrane selv som klarte å spille over dem. Pianisten Tommy Flannagan hadde ikke forberedt seg godt nok og resultatet er lite flatterende.

Etter dette startet han sin egen kvartett bestående av pianisten McCoy Tyner, bassisten Jimmy Garrison og trommeslageren Elvin Jones. I dette bandet utforsket Coltrane en videreføring av det modale konseptet som hadde blitt grunnlagt på Milestones og Kind of Blue bare at han tok det mye lengre i en atonal retning. I tillegg utviklet musikken deres seg til helt nye høyder i forhold til intensitet og energiutvikling der konsertene kunne utvikle seg som rene ekstatiske seanser. Bandet spilte sammen med denne besetningen fra 1961 til 1967 og gav ut mange grensesprengende plater. Den mest kjente er det spirituelle verket A Love Supreme (1964) som var en bønn i fire deler som utviklet seg til et energimessig høydepunkt gjennom tre av komposisjonene før de roer det hele ned på den siste salmen (Psalm). Her kommer forløsningen.

Coltrane var en svært religiøs person som også hentet mye inspirasjon fra østlige religioner og etter at han oppløste kvartetten spilte han inn flere plater med religiøse titler. Ascension (1965) og Meditations (1966) inkorporerte en østlig ekstatisk formutvikling i tillegg til at kvartetten var utvidet med flere andre instrumenter. Coltrane var nå blitt en del av den nye frijazzbølgen som kom i midten av 1960-årene med musikere som Albert Ayler, Rashid Ali og Sun Ra.

Her kan dere se video av Coltrane når han spiller My Favourite Things:

Miles Davis

Miles Davis

Foto: Wikipedia

Miles Davis var også i front av utviklingen i 1960-årene og etter at han hadde oppløst sin første kvintett lette han etter etter nye samarbeidspartnere. Etter noen år samlet han noen av de mest progressive unge musikerne i landet til det som skulle bli den andre legendariske kvintetten. Den bestod av saksofonisten Wayne Shorter, pianisten Herbie Hancock, bassisten Ron Carter og trommeslageren Tony Williams som bare var 17 år gammel. Miles hadde nå funnet et slagkraftig band som nok en gang skulle sette en ny standard for jazzen.

De gikk vekk fra akkordskjemaer og spilte en slags fri form modalimprovisasjon med klare trekk av musikalsk tematisk utvikling i soloene. Saksofonist Shorter var en innovativ komponist og stod for størsteparten av bandets låtmateriale samtidig som hver av medlemmene bidro med sine kvaliteter og deltok i den kreative prosessen. De spilte inn en rekke album som redefinerte samspillet i et jazzband atter en gang. E.S.P, Miles Smiles, Sorcerer og Nefertiti er de viktigste.

Her er en video med Miles Davis andre kvintett:

Her kan du løse noen oppgaver fra artikkelen du nettopp har lest.