NRK Meny
Normal

Ludvig van Beethoven (1770 - 1827)

”De er hva de er takket være sitt blåe blod. Jeg er hva jeg er takket være det jeg har skapt. Det vil alltid være tusenvis av fyrster, men det fins bare én Beethoven.”

Monument to Beethoven, Karlovy Vary

Monument til Beethoven

Foto: Boris Breytman / https://www.colourbox.com/

Beethoven hjemme

Beethoven hjemme

Foto: Carl Schloesser / Public Domain

I dette utsagnet ligger det et revolusjonært budskap, tatt i betraktning tiden det ble lansert i. Beethoven påpeker her det enestående ved seg selv, og introduserer dermed langt på vei romantikkens forestilling om det kunstneriske geniet som var hevet over andre dødelige gjennom sin innsikt i det mystisk utenommenneskelige som kunne uttrykkes gjennom ord, bilde, dans og musikk. Mozart forsøkte på sett og vis 20 år tidligere å kreve tilsvarende respekt for sin kunst, men tiden var ikke moden for det den gangen, og han måtte pent innrette seg etter rangordningene som rådet.


Egentlig var ikke tiden moden på Beethovens tid heller, men han må ha hatt en underlig innvirkning på sine omgivelser. Trass i hans forakt for adelskapet, var det nettopp de adelige som ga ham økonomisk trygghet. Beethoven tjente relativt bra på sine komposisjoner, men enda bedre på eksklusive rettigheter han ga fyrster til å ha enerett på musikken i en periode før den ble offentlig utgitt. Fascinerte av hans helt usedvanlig sterke personlighet, var de villige til å bære over med utallige episoder med upassende oppførsel fra Beethovens side. Erkehertug Rudolf skal sågar ha erklært, at Beethoven var fritatt fra de vanlige reglene for oppførsel ved hoffet.

En musikalsk parole?

Beethoven arbeidet med sin første symfoni de siste 5 årene før århundreskiftet (1800). Da var han altså i slutten av 20-årene og brukte lang tid på komposisjonen. Til sammenligning var Mozart ferdig med sin første symfoni da han var ca 8 år gammel, og da han var 25 hadde han skrevet over 30 symfonier. Som voksen snakket Beethoven varmt om Mozarts musikk, men han må ha hatt et ganske anstrengt forhold til ham med tanke på hva han selv måtte gjennomgå som liten. Hans alkoholiserte far drømte om å gjøre penger på sin talentfulle sønn, løy et par år av på alderen hans og lanserte ham som en ny Mozart. Men Beethoven var ikke noe vidunderbarn, og forsøket ble en fiasko.
Musikken i Beethovens første symfoni henter nok mye inspirasjon fra forgjengerne, kanskje spesielt Haydn. Men den 12 takter lange innledningen til første sats gir anledning til litt spekulasjon.

Eksempel Beethoven symfoni nr. 1

Eksempel Beethoven symfoni nr. 1

Symfonien går i C dur, og man skulle følgelig forvente at den starter med tonika. Det kan det se ut som den gjør, den starter med en C-dur-akkord. Men akkorden har med en liten septim som gjør den til dominant til F, som følger etter i neste akkord. Dette er vel kanskje det første verket som starter med en septimakkord. Det forvirrer og gir musikken et rastløst preg. Er det F som er tonika? Som for å øke forvirringen innfører han en ny dominant i neste takt. Dette er en G7-akkord, som er toneartens dominant. Da skulle en tro en var på rett vei, men G7 akkorden videreføres ikke til C dur. Den går til a-moll, som er tonikas parallell, en såkalt skuffende kadens. Dermed holdes vi i harmonisk usikkerhet og bringes videre gjennom en ny dominantakkord (D7) til G-dur.

I seg selv er ikke denne akkordrekkefølgen noe oppsiktsvekkende, men den er spesiell som åpning av en sats. Kadensen til tonika kommer ikke før i takt 12 sammen med et temposkifte som setter det hele i gang. Noen betrakter denne åpningen som en musikalsk spøk, lik dem vi har sett hos Haydn. Men samtidig er det fristende å spørre seg om Beethoven med denne åpningen innevarsler hva som er i vente. Beethovens musikk blir nemlig veldig preget av dominantspenninger som han utforsker både i variasjon og tid. Kan åpningen av hans første symfoni oppfattes som slags parole over hva musikken hans kommer til å bygge på?


Oppgave

  • Analyser 1. sats av Beethovens symfoni no 1. Finn HT og ST og vurder i hvilken grad de er typiske for wienerklassisk stil. Studer gjennomføringen og pek på hvilke motiver som brukes i den.
  • Noter finner du her.


Symfonien stammer fra det som karakteriseres som Beethovens første periode som komponist som strekker seg fram til ca 1802. Viktige verk fra denne perioden er symfoni nummer 1 og 2, de første 6 strykekvarettene og klaversonater inkludert den populære Pathétique som innevarsler en ny tyngde i musikken både med hensyn til karakter, dybde, originalitet og oppfinnsomhet i behandling av motiver og tonalitet.

Hvordan skal en Beethoven-sonate tolkes?
Robert RIEFLING veileder en ung pianist, Tove-Alice ROSSOW, i stykket
"Sonate nr. 8 c-moll opus 13" ("Sonate Pathetique") av Ludwig van Beethoven.

Skuffelser og svekket hørsel

Beethovens 2. komponistperiode (1802 - 1811) preges av svekket hørsel, sterke politiske idealer og mange dype forelskelser med tilhørende kjærlighetssorg. Rundt 1801 begynte Beethoven å miste hørselen. Han fikk en alvorlig form for tinnitus, en støy i ørene hans som gjorde det vanskelig for ham å sette pris på musikken, og som gjorde at han unngikk konversasjon. Årsaken til Beethovens døvhet er ukjent, men det har blitt tilskrevet syfilis, blyforgiftning, tyfus eller kanskje hans vane å dyppe hodet i kaldt vann for å holde seg våken.

Over tid ble hans hørselstap totalt. Det er en godt dokumentert historie som forteller at han etter premieren på sin niende symfoni måtte snus mot publikum for å oppdage den overveldende begeistringen i salen, siden han ikke kunne høre applausen og ropene.

I 1802 fikk han en depresjon, og vurderte å begå selvmord. Han forlot Wien, og oppholdt seg en tid i landsbyen Heiligenstadt nord for byen, hvor han skrev sitt «Heiligenstadttestamente». Her bestemte han seg for å fortsette å leve gjennom musikken. Han kom til at han kunne komponere selv om hørselen stadig ble dårligere, og mente at han fremdeles hadde i seg mye uskrevet musikk. Etter et mislykket forsøk i 1811 på å framføre sin egen "Keiserkonsert", prøvde han aldri å framføre noe offentlig igjen. Men hørselstapet til Beethoven har ironisk nok gitt ettertiden uvurderlig innsikt i hans tanker rundt sin musikk. Han tok vare på sine konversasjonsbøker. Noen av dem er bevart og er viktige kilder i vår kunnskap om Beethoven.

Beethoven var en sann tilhenger av den franske revolusjonens ideer om likhet og menneskeverd, og han så derfor også opp til Napoleon helt til denne kronet seg selv til keiser i 1804 og fikk det for seg å regjere over en stadig større del av Europa. Det er kjent at han skrev sin tredje symfoni (Eroica) i utgangspunktet som en hyllest til Napoleon, men skrapte bort navnet hans fra tittelarket da Napoleon ble keiser. Det gjorde ikke saken bedre at franskmennene invaderte Østerrike året etter.

Les mer om Eroica symfonien

En konsert helt utenom det vanlige

22. desember 1808 arrangerte Beethoven en konsert i Theater an der Wien. Programmet var overambisiøst og omfattet bl.a. urframførelse av både hans symfoni nr 5 (Skjebnesymfonien), symfoni nr 6 (Pastoralesymfonien), Klaverkonsert nr 4 og satser fra hans Messe i C-dur. Konserten tok over fire timer og var vel egentlig som konsert en katastrofe. Ensemblet hadde alt for kort tid på å øve inn det store repertoaret, og Beethovens utålmodige temperament hjalp naturligvis lite. Kvaliteten ble deretter, men teateret var stappfullt, og Beethoven innkasserte viktige inntekter.

Som Mozart prøvde Beethoven å virke som uavhengig kunstner, men det var fremdeles ikke enkelt. I motsetning til Mozart hadde han et nettverk av adelige som forstod hvilken sjelden kunstnerisk resssurs han representerte, og da han fikk tilbud om jobb hos Jerome Bonaparte i Kassel sørget erkehertug Rudolf, grev Kinsky og fyrst Lobkowitz for en årlig pensjon på 4000 gylden mot at han forble i Wien. Denne fantastiske avtalen varte ikke så lenge, men den banet vei for andre lignende ordninger, og sammen med inntektene fra opphavsrettigheter på komposisjonene kunne Beethoven leve som uavhengig kunstner. For i motsetning til Mozart ødslet han ikke med penger og levde relativt spartansk.

Programmet i den omtalte konserten er interessant, fordi det inneholder viktige verk fra Beethovens andre komponistperiode. Skjebnesymfonien (nr 5) er kanskje en av de hyppigst framførte symfonier i historien, og det berømte innledende motiv (bankemotivet) er kjent gjennom at det er brukt og misbrukt i utallige sammenhenger. Det unike ved denne symfonien er hvordan dette lille motivet gjennomsyrer hele symfonien og dermed binder sammen de fire satsene på en til da ukjent måte. Les mer om symfonien her.

Den andre symfonien som ble urframført denne spesielle desemberkvelden var hans symfoni nr 6, Pastoralesymfonien, som må sies å være en kraftig kontrast til Skjebnesymfonien. Symfonien er en hyllest til naturen, derav navnet pastorale (som bygger på ordet pastor: hyrde). Beethoven var sterkt knyttet til naturen og fikk mange av sine musikalske idéer på sine vandringer. Derfor hadde han alltid med seg en liten skissebok hvor idéer til motiver og temaer ble notert.

Filmtips: se Disneyfilmen Fantasia. Stormen, slutten på 3.sats og 4.sats.

Denne symfonien fikk også sterk innflytelse videre inn i romantikken. Dette skyldes at Beethoven ga hver sats en beskrivende tittel som ga lytteren en indikasjon på hva musikken skulle beskrive. Beethoven understreket at musikken ikke egentlig skulle gjengi lyder i naturen, men gjenskape den følelsen det er å oppleve natur. Dermed var ikke bare frøet til romantikkens programmusikk sådd, men også et frø til en ganske bitter strid mellom romantikkens mest profilerte komponister.

Klaverkonsert nr 4 ble også urframført på konserten. Sammen med nr 5 Keiserkonserten (1809) danner den avrundingen for Beethovens konserter for klaver og orkester. Beethoven baserte sine klaverkonserter på det grunnlaget som var lagt gjennom hans forgjengere Haydn og Mozart, og det var først i disse to siste konsertene Beethovens egenartede stil blir tydelig. Her gis orkesteret en viktigere rolle enn bare å fungere som et akkompagnement til solisten. Andre satsen i klaverkonsert nr 4 et godt eksempel på dét. Det kan nesten virke som om orkestret og klaveret befinner seg på hver sin klode. Orkestret maler på et mørkt mollpreget rytmisk motiv, mens klaveret utforsker mykt vakre durtemaer.

At Beethoven hadde med bl. a. Sanctus fra sin Messe i C-dur på konserten kan ha vært for å få oppreising for et tidligere sviende nederlag hos fyrst Eszterházy.

Messen var bestilt av fyrsten og ble framført for ham i 1807. Beethoven var selv godt fornøyd med messen, men fyrsten beskrev den som "uutholdelig latterlig og avskyelig". Sterke ord som naturligvis førte til sterke reaksjoner hos den temparementsfulle komponisten. Messen er ikke av de mest framførte, og Beethoven skrev ikke flere messer beregnet på framføring i gudstjeneste. Hans senere, stort anlagte konsertmesse Missa Solemnis (1823) er derimot hyppigere på konsertprogrammene.

Forsørgeransvar, døvhet og sykdom

I perioden 1811 - 1817 komponerte Beethoven svært lite. I tillegg til en del sykdom hadde han i denne tiden sitt hovedfokus på sin nevø Karl som han etterhvert tiltvang seg forsørgeransvar for på en særdeles ufin måte etter broren Carls død i 1815. Han mente at svigerinnen Johanna på langt nær var god nok til å oppdra en Beethoven og ville ha fullstendig kontroll på dette selv. Forholdet endte i en katastrofe hvor nevøen til slutt prøvde å begå selvmord i 1826.

Den siste komponistperioden dreier seg altså i praksis om de siste ti årene av hans liv. Han var praktisk talt helt døv og var avhengig av å stole på sitt indre øre. Det har derfor vært spekulert en del på om komposisjonene fra denne perioden hadde blitt annerledes om han hadde kunnet høre dem på vanlig måte, eller om de faktisk representerte det han ønsket å uttrykke. Årsaken til spekulasjonene er at en del verk fra denne perioden klinger ganske spesielt i forhold til tiden de er skrevet i. Det er ikke uten grunn at hans siste kvartetter er kalt "de gale kvartetter". Noter til Große Fuge, op.133 av Beethoven

Fra denne perioden finner vi Symfoni nr 9 "med korfinale" (1824), de 5 siste strykekvartettene, Grosse Fuge (1826), de 5 siste klaversonatene, Diabellivariasjonene (1823) og Missa Solemnis (1823) som de mest kjente.

Beethoven arbeidet med Symfoni nr 9 i mange år, de første idéskissene skal stamme fra 1809. Det største arbeidet med symfonien ble gjort mellom 1822 og 1824. Framførelsen 7. mai 1824 var kanskje Beethovens største suksess noensinne, noe som er ganske bemerkelsesverdig med tanke på verkets lengde (65 minutter) og for samtiden krevende musikk. Les mer om symfonien her.

Filmtips: Se filmen Immortal beloved om Beethovens mystiske dype forelskelse i en, som ingen helt sikkert vet hvem var.

Se dirigent Esa-Pekka Salonen prate om Beethoven i dette klippet;