Beethoven's 1825-6 Große Fuge (for String Quartet, opus 130), written when its composer was already completely deaf, was already famous in musical circles, as being unrelentingly introspective, unpopular with audiences and a nightmare to play. "Repellent", "as incomprehensible as Chinese" and "an indecipherable, uncorrected horror" were only some of the 19th century musicologists' comments. Characteristically, Beethoven took no heed of this at all; and in the 20th century, Große Fuge's reputation rose. Stravinsky described it as "an absolutely contemporary piece of music that will be contemporary forever". -Tim Tubbs
Opprinnelig var Große Fuge skrevet som siste sats i Beethovens strykekvartett op 130 i B-dur. Da strykekvartetten ble urframført, viste publikum bare begeistring for de to midtsatsene. Beethoven ble rasende og skal ha brølt: "Og hvorfor ønsket de ikke en da capo av fugen? Bare den skulle vært repetert! Fehoder! Idioter!"
Finalen var imidlertid så krevende for samtidens utøvere og lite likt blant publikum, at forleggeren ba Beethoven skrive en ny finalesats til kvartetten. For én gangs skyld ga Beethoven etter for slikt press og skrev en erstatning i 1826. I mai i 1827, to måneder etter hans død, publiserte forleggeren den første utgaven av op 130 med den nye finalen. Große Fuge ble publisert som et eget verk med opusnummer 133. I vår tid er det stadig vanligere å framføre op 130 med den originale Große Fuge som finale.
Grosse Fuge
Große Fuge åpner med en 24 takters introduksjon (Overtura) som introduserer ett av de to fugetemaene i satsen. Temaet er nært beslektet med åpningstemaet i Strykekvartett op 132.
Musikken i introduksjonen består av en serie av uforløste temafragmenter som blir avbrutt av pauser. Temafragmentene foregriper fugens eksposisjon, men i motsatt rekkefølge.
Etter dette stuper Beethoven ut i en brutal og dissonerende dobbeltfuge med store sprang i trioler, punkterte noter og polyrytmikk.
Grosse Fuge liten
Musikken fortsetter i en serie av seksjoner i kontrasterende tonearter, rytmer og tempi. Seksjonene stopper ofte opp uten noen egentlig forberedelse for å skape nye og overraskende teksturer. Mot slutten av stykket senkes tempoet, og med mye bruk av pauser gjentas ideene fra introduksjonen før en ledes inn i en hektisk finale.
Stykket har strukturelt en del likheter med 4. sats av Symfoni nr. 9, og andre finalesatser av Beethoven fra denne tiden. Fugen kan oppfattes som en flersatsig form innen én stor sats. Hver av seksjonene i satsen er basert på omforminger av det originale temaet. I tillegg er Große Fuge et eksempel på en kompositorisk prosess Beethoven utforsket seint i livet, hvor han kombinerer elementer av variasjonsform, sonateform og fuge.
Prøv å lytte til hele Große Fuge. Det er sterke saker. Selv i dag låter musikken aggressiv, og mange rygger litt tilbake for den. Men for en energi!
Og her kan du lytte til hele Beethovens Strykekvartett op 130 i B-dur, med den nye finalen til slutt:
1.sats:
2.sats:
3.sats:
4.sats:
5.sats:
6.sats:
