Symfonien kan sees som satt sammen av to separate verk, en symfoni med en avsluttende korsats og et rent instrumentalt verk i d-moll. Han arbeidet sporadisk på disse i bortimot ti år før han i 1822 bestemte seg for å kombinere de to ideene til én symfoni med Friedrich von Schillers Ode til gleden som tekst til finalesatsen.
Det ferdige verket fikk et visjonært omfang og ble ett av sin tids høydepunkt med hensyn til teknisk vanskelighetsgrad. Det finnes partier, f. eks. en hornsolo i den langsomme satsen, som må ha vært nesten umulig å spille på tidens ventilløse horn.
Symfonien foregriper 1800-tallets konflikt mellom det klassiske og det romantiske - det gamle og det nye. To så forskjellige komponister som Brahms og Liszt henter begge inspirasjon fra dette verket. På den ene siden søker symfonien å utvide både det rytmiske og harmoniske vokabularet innenfor det etablerte wienerklassiske rammeverket, på den andre siden finner vi ekte romantikk som omfavner det imperfekte, det uoppnåelige, det personlige og det ekstreme, som representerer alt som strider mot klassisismens ånd. De tre første satsene har hovedsaklig sine røtter i den wienerklassiske stilen, mens den fjerde satsen er gjennomsyret av poesi og eksploderer så og si ut av dette rammeverket. Richard Wagner skulle senere bruke nettopp denne symfonien som bevis for at den rene instrumentalmusikkens tid var forbi, og at flere kunstformer måtte forenes hvis musikken skulle utvikles til et høyere nivå.
Symfoni no 9 instrumenter
Ett av symfoniens mest oppsiktsvekkende steder er overgangen mellom tredje og fjerde sats. Akkorden som innleder fjerde sats inneholder 6 av de sju tonene i d-moll og klinger ganske dissonerende . Den lyriske og rolige tredjesatsen har noe resignert over seg og kan referere til de mange gangene det så mørkt ut for å få gjennom revolusjonens idéer. Dette forbereder den første strofen i Schillers tekst som kommer noe senere i satsen og akkorden gjentas med alle d-moll toner 8 takter før barytonsoloen: O Freunde, nicht diese Töne! Sondern lass uns angenehmere anstimmen, und freudenvollere (O venner, ikke disse toner! Men la oss stemme i behageligere og mer frydefulle toner.) Etter dette samles temaer fra alle de tre foregående satsene som for å oppsummere og forene alt dette i det berømte gledestemaet som får så stor plass i denne satsen.
Idéen med å blande kor inn i symfonisk musikk kan vi spore i Beethovens Fantasi for klaver, kor og orkester, som også ble framført på den berømte konserten i 1808. Lytt til siste delen av verket og sjekk det tematiske slektskapet med Freude-temaet i 9. symfoni.
Nok en gang ser en altså at de tradisjonelle rammene for komposisjon ikke var tilstrekkelig for det Beethoven ønsket å uttrykke og at han ikke er villig til å inngå noen kompromisser når det gjelder det kunstneriske uttrykk.
4. satsen i symfonien varer i over 25 minutter og utgjør nesten en liten symfoni i seg selv. Satsen inneholder flere taktarter, tempi og tonearter og kan deles inn i 4 "satser":
- Langsom introduksjon. Hovedtemaet presenteres først i cello, så bass og til slst i sangstemmer.
- 6/8 takt i marsjstil (tekst Froh, wie seine Sonnen fliegen). Avsluttes med hovettemaet i 6/8 takt.
- Langsom meditasjon med et nytt tema på teksten Seid umschlungen, millionen!
- Fugato finale på temaene fra del 1 og 3 (starter ved Allegro energico)
