Edgard Varèse - den elektroniske musikkens far

Edgard Varèse (1883-1965) var en visjonær amerikansk komponist av fransk herkomst. Etter studier i Europa reiste han tidlig på 1900-tallet til USA, som han anså for det mest framskredne landet teknologisk sett. Han ønsket å bidra til en kunstform som han var sikker på ville vokse frem, musikk skapt via elektroniske hjelpemidler.

I løpet av 1920-årene skapte han en rekke komposisjoner som var nyskapende i sin rytmiske kompleksitet, bruk av perkusjon, fri atonalitet og som var frie i forhold til tradisjonelle formskjemaer. Allerede før første verdenskrig så han nødvendigheten av nye instrumenter for å realisere sine oppfatninger av "organisert lyd" (det begrepet han foretrakk å bruke i stedet for 'musikk'), og, da han endelig fikk sjansen til å delta i den elektroniske utviklingen etter andre verdenskrig, komponerte han to av de første større komposisjoner med lyder på lydbånd.

Varese studerte komposisjon i Paris, og mellom 1908 og 1915 delte han sin tid mellom Paris (der han ble kjent med Claude Debussy og Erik Satie , og forfatterne Guillaume Apollinaire og Jean Cocteau) og Berlin, hvor han ble kjent med Ferruccio Busoni, Richard Strauss, og musikken til Arnold Schönberg . Han emigrerte til USA, hvor han gjorde mye for å fremme musikk av hans samtidige gjennom aktivitetene til den internasjonale Composers’ Guild og Pan-American Association of Composers, som han var med på å grunnlegge.

Med unntak av en enkelt sang, Un grand sommeil noir (1906), har all musikken Varèse skrev før flyttingen til USA gått tapt. Hans offentlig kjente produksjon begynner med Amériques (1918-1922), som er instrumentert for et enormt orkester. I dette verket feirer han ikke bare et nytt hjemland, men også nye muligheter for den kunstneriske fantasi. Selv om han her er påvirket av Debussy, Stravinsky og Schönberg, er arbeidet ganske originalt i sin stadige utviklingsform, dets rytmiske kompleksitet, og dets massive utbrudd av lyd.

Det er også preget av Varèses kjærlighet til fart og lyder fra det moderne byliv. I alle disse henseender kan man si at Amériques inneholdt kimene til de mer polerte verkene som fulgte i de kommende år: Hyperprism for et lite orkester bestående av blåsere og slagverk (1922-3), Intégrales for et lignende ensemble (1924-5), Octandre for syv blåsere og kontrabass (1923-4), Arcadia for orkester (1925-7), og Ionisation for 13 perkusjonister (1930-3).

De kvasivitenskapelige titlene var et forsøk på en ny tilnærming til form og rom, men han så seg selv som en lidenskapelig forsker i kamp med det ukjente. Hans følelse for primitivitet og magi kommer til uttrykk i Ecuatorial (1933-4), der han benytter en bønn fra de meksikanske mayaene som tekstgrunnlag, og setter den ut for basstemme og lite orkester.

Fra han ankom til New York presset Varése på for om mulig å utvikle nye elektroniske midler, som han anså for nødvendig til musikken i fremtiden. Han inkluderte to Thereminer – et nytt elektronisk instrument - i Ecuatorial, men manglet de ressursene han ønsket, så han fullførte bare ett solostykke for fløyte - Density 21,5 (1936), i løpet av de neste 15 årene. (Density 21,5 er betegnelsen på sølvets tetthet i fløyten).

Tilgjengeligheten av båndopptakeren gjorde at han kunne fortsette med Deserts (1949-1954), som sammenvever orkesterverk med elektroniske seksjoner, og så endelig fikk han anledning til å skape et 8 minutter langt verk for verdensutstillingen i Brussel, med Poème électronique (1957-8). Hans siste verk ble det uferdige Nocturnal (1960-1), for stemmer og instrumenter uten elektronikk.

I dette arbeidet møtte han den sveitiske arkitekten Le Corbusier og hans greske student Iannis Xenakis . Senere skulle Xenakis bli ett av de store navn i musikkhistorien. Men Varèses siste verk ble det uferdige Nocturnal (1960-1), for stemmer og instrumenter uten elektronikk.

Varése utøvet stor innflytelse på etterfølgende komponister i USA, først og fremst på dem som arbeidet med utviklingen av elektronikken i 1960- og 1970-årene. Blant annet fikk rocklegenden Frank Zappa kontakt med ham på slutten av 1950-tallet, da han selv forsøkte å finne sin egen vei som musiker. Zappa ringte til Varése fra California etter å ha kjøpt en plate med ”uspillelig musikk” – som viste seg å være verk av Varése - i en musikkforretning i Los Angeles. De møttes aldri, men Zappa nevnte ofte denne telefonsamtalen som noe som hadde inspirert ham til å begynne sin egen karriere som musiker.