NRK Meny
Normal

Iannis Xenakis - matematisk beregning av musikken.

Kan matematiske bergninger uttrykke skjønnhet? Det har vært en av de store kunstdiskusjoner i perioden etter 1950. Moderne modeller i matematikk og fysikk har på mange måter endret synet på hva som er "vakkert" - i det minste hos kunstnerne.

AUSTRIA/ Singers and actors perform during a dress rehearsal of Xenakis' composition "Oresteia" at Karlsplatz in Vienna

Sangere og skuespillere under generalprøven av Oresteia i 2011.

Foto: HERWIG PRAMMER / Reuters

Iannis Xenakis (1922-2001) var fransk komponist av gresk herkomst. Han tilhørte den banebrytende generasjon av komponister som fornyet den nye musikken etter andre verdenskrig. Som ung kjempet han i den kommunistiske motstandshæren i Hellas under og etter andre verdenskrig, og ble alvorlig såret i gatekamper mot britiske styrker. Da han siden fikk dødsdom, var han allerede rømt til Frankrike i 1947.

Iannis Xenakis 1975

Iannis Xenakis, 1975

Foto: Friends of Xenakis / Wikipedia

Xenakis kom inn i musikken via arkitekturen. Han hadde først studert til sivilingeniør, og samarbeidet bl.a. med den legendariske arkitekten Le Corbusier og den fransk-amerikanske komponisten Edgard Varèse om en paviljong til Verdensutstillingen i Brussel i 1958.

Han ble en av de første til å erstatte tradisjonell musikalsk tenkning med radikalt nye begreper for hvordan komposisjonsfaget kunne forstås og anvendes, og har hatt stor betydning for endringene i forståelsen av musikalske begrepers sammenheng med de fysiske lover som musikken tross alt er avhengig av.

Xenakis kom til Olivier Messiaen i Paris på begynnelsen av 1950-tallet og ville studere komposisjon, og Messiaen forsto ganske snart at han hadde fått en elev som gikk sine egne veier, og han støttet Xenakis i valget av en annen retning enn de øvrige studentene.

Sentralt for Xenakis var anvendelsen av matematiske og arkitektoniske modeller som prinsipper for musikalsk utvikling. Han ble kjent for begrep som ”stokastisk musikk”, som egentlig bare var et matematisk prinsipp for tilfeldighet, men også en rekke andre matematiske former og teknikker som "brownsk bevegelse", "sannsynlighetsteori", og med bruk av abstrakte begreper. Men selv om språket kunne virke vanskelig, var musikken direkte og kommuniserende.

Xenakis opererte også med tøffe spilleteknikker på tradisjonelle instrumenter, noe som ga musikken hans et rått og ofte skarpt preg. Han lot seg ikke begrense av tradisjonelle oppfatninger av hva "klang" eller "spilleteknikk" var for et instrument eller en musiker, men presset alle muligheter til ytterpunktene. Et godt eksempel på det er strykekvartetten "Tetras" som han skrev for den engelske Ardittikvartetten.

Orkesterverket "Metastaseis" er et tidlig og godt eksempel på hvordan Xenakis kunne bruke matematiske modeller til å utforme musikk som fulgte fysiske lover. I dette verket fikk hver eneste musiker en individuell stemme. Med det ble begrepet "skjønnhet" bragt inn i en ny sammenheng. (På videoen kan du se hvordan musikken utvikler seg, og hvilket grafisk uttrykk den får når alle musikere får individuelle stemmer.)

Xenakis ble en foregangsmann innen elektronisk kunst, og etter samarbeidet med Le Corbusier i 1958 laget han en rekke store lydinstallasjoner der arkitektur og musikk gikk opp i en høyere enhet. Men Xenakis så også på seg selv som en som sto i tradisjonen etter det klassiske greske drama.

Xenakis' musikalske språk fikk stor innflytelse på mange yngre komponister og andre kunstnere i og utenfor Europa, men det forble alenestående, kanskje nettopp på grunn av at det var så kompromissløst rått og konseptuelt strengt. Xenakis besøkte Norge en uke i 1986, noe som fikk stor betydning her for kjennskapen til hans musikk og tenkning.