Hopp til innhold

Erik Satie og musikken som ironisk kommentar

Han ønsket å skape en musikk som var en ironisk kommentar til annen musikk, men noen av hans klaverstykker ble i stedet senere noen av de mest populære klaverstykker i historien.

Maisons Satie

Satie-huset.

Foto: Muu-karhu / Wikipedia

Erik Satie (1866–1925) var en fransk komponist og pianist, som hadde ideer som foregrep tendenser i det sene 20. århundre. Claude Debussy døpte ham "forløperen" på grunn av hans tidlige harmoniske nyskapninger. Men det var først etter 1960-tallet at hans betydning for alvor skulle bli forstått.

Til en viss grad kan man si at Satie utnyttet sine tekniske begrensninger ved å skape en enkel og iørefallende musikk, men hans nitide søken etter perfeksjon i enkelheten, kombinert med hans ironiske vidd og sikre vurdering rundt utviklingen i andre felt av samtidskunsten, gjorde ham til en kultfigur, en personifisering av krigstidens nye tidsånd i Frankrike.

Erik Satie portrett av Suzanne Valadon

Erik Satie portrett av Suzanne Valadon

Foto: Suzanne Valadon / Wikipedia

Erik Satie var i det hele tatt ikke lett å sette i bås. Han studerte ved musikkonservatoriet i Paris på 1880-tallet, men med liten suksess. Deretter arbeidet han som pianist i 1888 på en kabaret på Montmartre. Samme år, bare 25 år gammel, skrev han de tre Gymnopédies for klaver, som siden er blitt hans mest kjente verk, og som er blitt stilskapere for ”Easy listening”. I 1891 ble han medlem av den katolske Rosenkreuzordenen og komponerte flere verk for dette lille kirkesamfunnet. Kort tid etterpå var han like ved å slutte å komponere, og han skrev færre enn ti verk i de neste 12 år.

Satie levde hele livet med følelsen av at han ikke kunne ”nok” musikalsk teori, og i 1905 ble han tatt opp ved Schola Cantorum som elev av Vincent d'Indy og Albert Roussel, men han forlot skolen igjen i 1908. Fra omkring 1910 fikk han status som litt av en kultfigur blant unge kunstnere, som ble tiltrukket av de eksentriske, humoristiske titlene av noen av hans verker, f.eks. Trois Morceaux en forme de poire – ”Tre stykker i pæreform”, en ironisk kommentar til debatten om musikalsk form.

Han fikk innflytelse over en gruppe unge komponister som musikkhistorien siden har kjent som Les Six. På denne tiden ble han også kjent med dikteren Jean Cocteau, og det førte til at han i 1915 skrev musikken til Sergej Djagilevs ballett Parade (1917) for Ballets Russes, det mest berømte dansekompaniet i Paris. I denne ballettmusikken benytter Satie jazzrytmer og uvanlig instrumentering inklusive skrivemaskin, dampbåtfløyte, lykkehjul, pistol og sirene. Det ble siden laget en film til musikken, kalt ”Relâche”, der Satie også medvirket som danser. Senere ble Satie partner med surrealistene og dadaistene, to toneangivende kunstnergrupper frem mot 1920.

Saties betydning lå i å påvirke en ny generasjon av franske komponister til å forlate datidens wagnerpåvirkede impresjonisme mot en slankere, mer epigrammatisk stil. Hans harmonier er ofte preget av uforløste akkorder, noe som kan ha påvirket Debussy – eller han kan ha lært det fra Debussy – ingen vet sikkert. Melodiene hans er enkle, noen ganger litt arkaiske, og med forsiktig bruk av instrumentene, med få tutti passasjer.

Vokal- og orkesterverket Socrate er det mest ambisiøse verket hans, de fleste av verkene er for øvrig relativt korte, de fleste er også skrevet for solo klaver. Satie var også en flittig skribent, som inspirerte mange av sine etterfølgere, deriblant John Cage .

Satie foregrep mange senere avantgarde trender. I klaververket Gnossiennes (1890) er det ingen taktlinjer og notene inneholder verbale instruksjoner som har liten relevans til musikken. I andre stykker, som for eksempel Sonatine Bureaucratique bør programkommentarene leses høyt av pianisten mens hun spiller, og musikken er egentlig pianisten Saties lett bearbeidede versjon av en kjent sonatine av 1700-tallskomponisten Muzio Clementi, noe også Satie lar pianisten kommentere, mens kommentarene ellers handler om en mann på vei til kontoret.

Saties kanskje mest radikale og spesielle verk er ”Musique d’ameublement” – ”Møbleringsmusikk” – et stykke som har inspirert komponister som John Cage og Brian Eno mange tiår senere.

Dersom man virkelig ønsker å komme litt under huden på Satie, skal man også lese hans tekster. Satie hadde en underfundig humor i sine tekster, som er tett forbundet med surrealismen, og mange av hans verk har også morsomme kommentarer som utøverne kan resitere mens de spiller.

Satie skrev antakelig det lengste klaververket i det 20. århundre med tittelen VEXATIONS (”Ergrelser”), et lite motiv for klaver som skal gjentas så likt som mulig 843 ganger, mulig 843 ganger, noe som vil ta rundt 18 timer om man spiller hele verket. Det blir naturlig nok ikke framført særlig ofte.

Her kan du se en dokumentar laget for BBC og Arte om Erik Satie.