USA - Real Change or No Change?

I tillegg har man valgt medlemmer til begge kamrene i Kongressen, og lokalt er det valg på guvernører, dommere og sheriffer. Disse valgene har betydning for de områdene valgene gjelder, og valgene til Kongressen vil ha betydning for handlingsrommet en president vil få etter valget.

Det er likevel ingen tvil om at oppmerksomheten er viet til kappløpet mellom de to hovedpersonene Barack Obama og Mitt Romney. Valgsystemet er komplisert, men budskapet fra valgorganisasjonene til de to rivalene er tilsvarende enkelt. Mitt Romney og republikanerne tok et retorisk grep, og forandret på Barack Obamas slogan fra sist valg til Real Change. Obama kunne naturlig nok ikke gjenbruke sitt Change, men vil fremover: Forward.

For verden utenfor har Barack Obamas USA fremstått annerledes enn to perioder med Bush. Verden var ikke svart-hvit likevel, og konfrontasjon ble i mange tilfeller byttet ut med dialog. Likevel skal vi være forsiktige med å bruke våre egne briller på presidentvalget.

Når over 90 prosent av nordmenn vil ha Obama, så stemmer vi med vårt eget verdisett, og med fokus på andre saker enn de som reelt skal velge. Mange amerikanere har mistet arbeid, levebrød og hus i løpet av årene med finanskrise. For et land hvor kapitalismen i en konservativ forstand har vært styringsverktøyet, har dette vært en tøff prøve.

Finanskrisen ville kommet uavhengig av Barack Obama, men det var han som fikk den i fanget. Det var han som hadde Change som slogan. I forhold til «våre» saker har han nok til en viss grad innfridd. For de som har måttet forlate hus og hjem, og som har lett etter arbeid i måneder og år, er det ikke lett å se det positive.

Svært mange amerikanere har mistet tålmodigheten, og vil ha en endring av en fortvilt hverdag. De vil ha politikerne i tale, de stiller krav, og de bruker valgene som et demokratisk virkemiddel i ønsket om en forandring. De deltar. Hva med de som velger å ikke delta? Eller ikke har like gode muligheter for å delta?

Basert på tallene ved valget i 2008 har National Congress of American Indians kommet frem til at over én million urfolk i USA ikke hadde registrert seg som velgere, noe som utgjør ca en tredjedel av de som kunne ha registrert seg som velgere. I tillegg er valgdeltakelsen blant de registrerte opptil 15 prosent lavere enn andre grupper man kan sammenligne seg med. Det er altså en stor gruppe urfolk i USA som ikke bruker de sivile rettighetene de har.

Disse tallene har fått urfolksorganisasjoner til å mobilisere, og siste uka i september ble Native Vote Action Week arrangert. Målet var å få urfolk til å engasjere seg i valgene.

Det er nok flere grunner til at tallene er slik de er. I tiår etter tiår har USAs urfolk sett det samme foran og etter hvert valg. De utgjør ingen stor velgergruppe, og presidentkandidatenes interesse er deretter. I valgprogrammene har man med de nødvendige linjer om tiltak for å fremme Native Americans' interesser, men de har knapt sett et reelt initiativ til strukturelt å endre på gjeldende politikk i forhold til urfolk.

For mange betyr det å stemme også utgifter. De må reise fra reservatet til godkjente stemmelokaler, de har kanskje ikke bil, de må ta fri fra jobb, betale transport og bensin. Det er mange grunner for hvorfor valgoppslutningen er lavere.

At Barack Obama har markert en velkommen forandring for urfolk er det likevel ingen tvil om. Samme år han ble valgt, samlet han urfolksledere i det Hvite Hus for samtaler. Han signerte the Tribal Law and Order Act, noe som ga reservatene en større jurisdiksjon i egne saker. Han undertegnet også Indian Health Care Improvement Act, noe som styrket helsetilbudet i reservatene. Og ikke minst: under Barack Obama har USA underskrevet FNs urfolksdeklarasjon.

Til tross for usikkerheten om hva dette har å si i praktisk politikk, så er dette en svært viktig handling i anerkjennelsen av forpliktelser USA har i forhold til sitt urfolk.

For urfolk i USA er i valgene i dag ikke bare et valg mellom Barack Obama eller Mitt Romney. De skal også stemme på representanter fra delstaten eller lokalmiljøene de bor i. Dette er et poeng urfolksorganisasjonene har brukt i kampanjen for å flere til å registrere seg som velgere. Innflytelsen ligger også i guvernørene og senatorene som velges. The Senate Indian Affairs Committee er en viktig premissleverandør for politikken som føres i forhold til reservatene og de økonomiske rammene som gis. I noen delstater kan urfolk påvirke valget, og dermed også sammensetningen, i kongressen.

Likevel vil det være mange urfolk i reservatene som kjenner en avstand til valgkampanjene og innholdet i de. De ser utålmodige velgere som presser presidentkandidatene for løsninger på problemer med arbeidsledighet, helse og jobbskaping – problemer som USA har slitt med siden finanskrisen startet. I svært mange av reservatene har tilsvarende problemer vart i flere tiår, og med mye alvorligere tall.

Nesten en tredjedel lever under den definerte fattigdomsgrensen, og arbeidsledigheten er tosifret hele vegen. Reservatene er i et tvunget økonomisk avhengighetsforhold til myndighetene – det være seg delstat eller den føderale stat.

Det er de grunnleggende forutsetningene for dette som i utgangspunktet skulle skapt minst like stor utålmodighet i forhold til politikere, men som også manifisterer seg i manglende deltakelse ved valgene. De skulle gjerne gjort Mitt Romneys slogan til sitt eget – Real Change – men er kanskje redd for at resultatet blir det samme som etter hvert presidentvalg – No Change.