Mars 2011 hadde den nestlaveste isutbredelse siden satellitmålingene begynte i 1979.
Beregninger viser også at isvolumnet for årstiden nå er lavere enn noensinne. Det skriver på sin hjemmeside.
Havisen i Arktis vokser og skrumper i takt med årstidene. Isen når normalt sin største utbredelse på omkring 15 millioner kvadratkilometer i starten av mars, mens minimum på omkring 5 millioner kvadratkilometer ligger i september.
I 2011 toppet isdekket som forventet den 7. mars. Deretter fulgte en lang periode med et stort sett konstant isdekke, men nå har smeltesesongen startet.
Lav vinterutbredelse
– I fjor år toppet isdekket rekordsent; det var først i slutten av mars, hvor vi opplevde en kort periode med nesten normalt isdekke. Siden droppet is-arealet til lave verdier på cirka 1 million kvadratkilometer under normalen i løpet av hele sommeren, høsten og vinteren, forklarer isforsker og ph.d. Rasmus Tonboe til DMI.
Etter den rekordlave isutbredelsen i sommeren 2007 er mye av den tykke, gamle isen erstattet av tynnere og nydannet is om vinteren. Om sommeren har isutbredelsen de seneste tre årene vært lav, mens utbredelsen om vinteren har nærmet seg det normale.
– Den gamle og tykke polarisen, som kunne overleve sommerens avsmeltning, er gradvist forsvunnet; spesielt etter 2002. Derfor har vi de senere årene opplevd en økt utbredelse av en ett-årig vinteris på bekostning av den tykke, flerårige polaris. Denne gang var dannelsen av ny vinteris imidlertid hemmet av relativt varmt vær i Arktis. Det er forklaringen på at mars 2011 hadde den nestlaveste isutbredelse siden satellittmålingene startet i 1979, opplyser Rasmus Tonboe til DMI.
Årsak og effekt
Utbredelsen av havis i Arktis har stadig falt siden slutten av 1970-tallet. Vinterutbredelsen har falt med 10% og sommerutbredelsen med hele 25%.
Som årsak til den fallende mengde is nevnes den menneskeskapte drivhuseffekt og den følgende globale oppvarmning. De nøyaktige data for utbredelse av havisen dekker dog kun den ganske korte perioden fra 1979 frem til i dag og 31 år er veldig lite i klimatologi.
Det kompliserer forsøket på å utrede den bakenforliggende årsaken, selv om det mye til for å frikjenne den menneskeskapte forøkelsen av drivhuseffekten, skriver DMI.
