– Reindrifta brøt nesten sammen

Det skriver Sverre Fjellheim i sin historiske bok «Gåebrien sijte – en sameby i Rørostraktene».

Sverre Fjellheim (75) har interessert seg for sørsamisk historie over tretti år. I sin nye bok forteller han blant annet om hva som skjedde da stadig flere bønder slo seg ned i Riasten-området i Sør-Trøndelag på 1800-tallet.

• Les også: – Samiske bosettinger mye lenger sør i Norge enn tidligere antatt

Utgangspunktet er en kiste som han overtok da han bodde på Snåsa.

– Jeg fikk ikke fred da jeg forsto hva kisten inneholdt - spennende dokumenter fra en periode som kanskje var den vanskeligste og mest dramatiske for reindrifta i distriktet. Ja, kanskje i samisk historie rent generelt, sier han.

«Hug og Slag»

Landbruket sammen norske myndigheter har utgjort en så stor trussel i sørsamisk område at reindrifta nesten brøt sammen, mener han.

– Allerede på 1700-talet var det 12 samefamilier som tok kontakt med amtmannen i Trondhjems stift og klaget på at flere setereiere ved Riasten hadde kommet bort til boplassene deres og «begjegnet dem med Hug og Slag», sier Fjellheim.

De hadde også tatt med seg kobberkjelene som de hadde og som dem var helt avhengige av både for å lage mat og yste ost. Dessuten hadde de brent opp gammene deres, og på forskjellige vis prøvd prøvde å jage dem bort fra området, forteller han i sin bok.

– Det ble naturligvis umulig å unngå at reinen kom inn på disse setervollene, særlig om våren og forsommeren, fordi ingen av setervollene hadde gjerder som stengte for rein.

Fra tolv til én

– På begynnelsen av 1800-tallet var det 12 reindriftsfamilier i området - på slutten bare én, forteller Fjellheim.

I kisten lå det blant annet brev som samene i Gåebrien Sjite i Røros-området skrev på 1800- og 1900-tallet, forteller han.

– Fra denne perioden finnes det ingen dokumentasjon i offentlige arkiv, sier Fjellheim.

I et av brevene framgår det reineierne måtte betale store summer til bøndene - 42.063,20 kroner over 40 år, som tilsvarer omtrent tre millioner kroner i dagens pengeverdi.

– Reindriftsamene måtte betale så store erstatningssummer at de ble helt utarmet og måtte forlate reindrifta.

Ønsket reindriftens undergang

Samene mente deres levevei var truet, og dro til Oslo for å få myndighetenes hjelp.

– Det ble valgt en tremanns delegasjon som reiste til Oslo som besto av Daniel Mortensson, Lars Holm og Anders Paulsen.

– De kunne legge fram et meget detaljert regnskap over hva samene i Gåebrien sijte hadde betalt i erstatninger til setereierne ved Riasten og i Øvre Gauldal i løpet av 30 år, nemlig fra 1888 til 1919. Men det var ingen hjelp å få hos myndighetene.

– Det var vel ikke så rart, for egentlig var vel reindriftens undergang en villet politikk på den tida.

Sørsamene ville ikke betale erstatninger, men hadde ikke noe valg, sier Fjellheim.

Erstatningsplikt

I 1883 kom loven som slo fast at samene hadde erstatningsplikt for rein som hadde påført skade. Den medførte ingen forpliktelser for bøndene, som ikke engang trengte ikke sette opp gjerder.

Fattigdommen slo inn for fullt på 1900-tallet.

– Bøndene krevde så stor erstatning fra sørsamene for beitearealer at reineiere levde i fattigdom.

Fjellheim håper at boken hans kaster lys over sørsamenes historie.

– I dag må vi bare undre oss over at samene i Rørostraktene ikke bukket under for det enorme presset de var utsatt for på 1800-tallet både politisk, juridisk, økonomisk og sosialt, skriver Sverre Fjellheim.