Videokongen

Det er nesten så han ikke tror det han hører. Banken har nettopp gitt Jan Hadland tilsagn om lån på tre millioner kroner. Den fargerike innehaveren av kolonialbutikken i Solandsbakken på Tasta i Stavanger har lenge drømt om å utvide tilbudet med noen videofilmer til utleie. Butikken går allerede så det suser, som den eneste i byen har han ølsalg til klokken 15 på lørdager, og mange tar turen innom butikken for å tippe.

Med seg på møtet i banken har Hadland med seg kameraten Madland som har peiling på penger. Navnelikheten vekker stor munterhet i banken, og de to tegner og forteller med brosjyrer og avisartikler. – Vi fortalte at dette er fremtiden, og at snart vil alle ha en videospiller i hjemmet.

Banken slo til, og vel så det.

– Først fikk jeg tilsagn om en million, så en til, og så satt jeg plutselig der med lån på tre millioner.

På begynnelsen av 80-tallet måtte du på kino for å se film, eller så kunne NRK en sjelden gang iblant vise en storfilm på mandagskvelden. Nå var altså banken med, og Hadland kunne starte jobben med å kjøpe filmer til butikken.

Men han har et problem med videosatsingen, Jan Hadland er ikke spesielt interessert i film, og vet heller ikke hva, eller hvor mye han skal kjøpe inn til utleiebutikken. En gammel kompis kommer snart til unnsetning.

Den syngende platearbeideren blir med

Samtidig som Jan Hadland fikk pengene på konto, var kompisen Hans Petter Hansen på jakt etter jobb. Hansen hadde en lang rekke med slagere og salgssuksesser bak seg, og gjennom siste del av syttitallet hadde han ligget høyt på Norsktoppen. Nå var karrieren til den kjente sangeren på hell, og han måtte finne noe som ga stabil inntekt.

– Jeg var faktisk på vei til Rosenberg Verft for å spørre om jeg kunne få tilbake jobben som platearbeider og sveiser da Jan ringte. Han fortalte om planene om utvide matbutikken sin med videoutleie, og at han trengte hjelp til å kjøpe inn filmer til utleie. Det var nesten som jeg ikke trodde det var mulig, dette var jo en drømmejobb for meg som var glødende opptatt av film.

I 1980 var det ingen filmdistributører som jobbet med videofilmer i Norge, og de som ønsket å starte opp med utleie måtte skaffe filmer selv. Markedet var helt uregulert, og det var ingen krav om at filmene skulle kontrolleres eller merkes av Filmtilsyn.

På handletur til London og Thailand

I London fantes flere grossister, i tillegg var dette en by de to trivdes svært godt i.

– Vi fortalte hjemme at vi skulle på en forretningsreise til London, og at reisen nok ville vare en to til tre uker, forteller Hadland.

Med seg på reisen hadde de over 32.000 pund i kontanter, planen var å kjøpe nok filmer til å få en egen, stor avdeling med utleiefilmer i kolonialen til Jan.

Turen gikk til Storbritannias største videogrossist. I et stort industribygg utenfor London var det hyller på hyller med videofilmer. Men nyansatt filmekspert Hans Petter Hansen var ikke særlig imponert over utvalget i hyllene, mye var gammelt og ukurant.

Men Jan Hadland hadde allerede bestemt seg for å handle og gikk frem til disken med kofferten som var full. Han åpnet kofferten og forkynte på gebrokkent engelsk at han skulle ha videofilmer for alle pengene.

Folkene hos grossisten gned seg i hendene og tømte hyllene for filmer, når de var ferdige stod det nesten ikke en eneste film igjen. Shoppingen til de to nordmennene gjorde at grossisten gikk tom for filmer.

Forretningsreisen som skulle vare i tre uker var nå over på tre dager. I baren på hotellet diskuterte de to om hva de nå skulle gjøre. Hans Petter Hansen mente de måtte reise hjem, men det ville ikke Jan høre snakk om.

– Hør, vi har gjort jobben vår og handlet filmer. Jeg har over to millioner i banken og skal aldeles ikke hjem. Vi reiser til Thailand!

De to kameratene satte seg på første fly fra London til Bangkok. Turen gikk i all hemmelighet til et femstjerners hotell i et par uker.

– En utfordring var jo at vi måtte passe oss for sola. Vi kunne ikke risikere å komme solbrune hjem fra London, forteller Jan.

– Vi lå for det meste og drev i sjøen, bare nesene våre stakk opp av vannflaten.

Det er snart førti år siden de stakk på heisaturen til Thailand, men de kvier seg fremdeles for å snakke om den.

– Det var jo ikke helt bra, og vi har hørt mange rykter om denne turen vi tok, men vi tok det jo stort sett med ro. Vi var jo mest i skyggen!

Ja til pornofilmer, nei til voldsfilmer

Samtidig som flere videobutikker etablerte seg i landet, steg skepsisen i Norge. På Dagsrevyen og i avisene var det daglig oppslag om videovold og ulovlige filmer.

Folk leide nesten hva som helst, og det var som regel ikke kvalitetsfilmer det gikk mest av på begynnelsen av 80-tallet.

– Det var helt klart mye griseri i hyllene, det var null kontroll og noen av filmene var helt avskyelige, sier de to i dag. I avisspaltene raste debatten om videovolden, og flere ropte om sensur og forbud.

– Det ble leid ut filmer til mindreårige som var helt forferdelige, og jeg ville ikke ha disse i hyllene mine, forteller Jan Hadland. Selv om han hadde noen voldsfilmer i hyllene, var han svært nøye med å ikke leie ut disse til mindreårige.

Noen av de verste filmene som stod i hyllene da ville også sjokkert i dag, sier han.

Men selv om han tok avstand fra de drøyeste voldsfilmene, innrømmer han i dag at en god del av omsetningen i Hadland Film & Video stammet fra filmer som først var plassert under disken, og senere i et eget lukket rom i butikken.

– He he, det var vel litt på kanten, og det var vel ikke akkurat den største hemmeligheten i byen. Men jeg hadde altså en god del pornofilmer som jeg leide ut, det var kjempegod butikk!

Pornofilmene jeg hadde i butikken var ulovlige den gang, men nå vil de nok blitt sett på som nokså uskyldige. Jeg hadde både prester og politikere på kundelisten, forteller han.

Pornofilmavdelingen sørget for at det strømmet inn med penger, men den lukrative bigeskjeften tok brått slutt da politiet en grytidlig morgen beslagla både pornofilmer og kundelister i en razzia.

Svinn og svindel

På det meste hadde Hadland fem butikker i Stavanger og omegn. Over 300 videospillere var leid ut til kunder. Prisen på videospillere på begynnelsen av 80-tallet var høy, dette var kostbare greier.

– Vi ble svindlet og lurt hele tiden. Folk kom inn og leide en VHS-spiller for 200 kroner, og solgte den videre for 2000 kroner. Det var helt galskap, forteller Jan Hadland.

Toppen ble nådd da en kunde sluttet å betale for tre spillere og over 20 filmer.

– Jeg ringte politiet og ba om råd, da fikk jeg klar beskjed om at han fyren der måtte jeg holde meg unna.

Kunden som hadde stukket av med videospillere og filmer var en fryktet mann hos politiet i Stavanger, og han hadde flere store hunder. I tillegg gikk det rykter om en drapsdom. Men Hadland visste råd.

– Jeg var så forbanna at jeg gikk ned på jernbanestasjonen i Stavanger. Det var den gang et kjent tilholdssted for sterke karer som tok på seg oppdrag uten å stille for mange spørsmål.

Videoforhandleren så raskt den beryktede gjengen ved jernbanestasjonen, og før det gikk to minutter hadde to karer tatt på seg å drive inn de tre videospillerne mine. Dyktige folk, må jeg si. Jeg ble fortalt at de brøt seg inn i huset hans mens han gikk tur med hundene sine. Jeg fikk faktisk tilbake fire videospillere da de var ferdige.

Mannen anmeldte innbruddet, og politiet skjønte nok hva som hadde skjedd, men det fikk ingen konsekvenser for meg, utover en liten samtale på politikammeret.

Videoutleie blir milliardindustri, proffene overtar

Videoeventyret for Jan Hadland var over i det bransjen ble mer stueren og profesjonalisert. De store filmselskapene ville ikke lenger sitte å se på at småkonger rundt om i landet tjente gode penger på filmer de hadde kjøpt i utlandet.

Forhandlerne fikk valget om å inngå avtale med distribusjonsselskap eller avslutte utleievirksomheten.

– For meg betød det kroken på døren, forteller Jan Hadland.

Han måtte hoste opp hundre tusen kroner for et fast utvalg av filmer, og det hadde han ikke råd til. Men for Hans Petter Hansen fortsatte videoeventyret. Han fikk tilbud om jobb i det store distribusjonsselskapet Esselte.

– Jeg måtte han en alvorsprat med Jan, jeg ville være lojal mot kompisen min, noe annet ville være helt uaktuelt. Rådet fra Jan Hadland var å takke ja til tilbudet fra selskapet, og det gjorde jeg.

Nye eventyr med ny norsktoppstjerne

Da de siste videokassettene var fjernet fra hyllene i butikklokalene i Sollandsbakken på Tasta i Stavanger, hadde Jan Hadland planen klar for sitt neste forretningseventyr. Også denne gangen fikk han hjelp av en stjerne fra norsktoppen.

Jan Høiland hadde toppet de fleste listene i landet, både som smektende smørsanger og plateprodusent.

I likhet med Hans Petter Hansen hadde også Jan Høiland merket at karrieren som sanger var på hell, men i sin nye hjemby Harstad hadde han hatt suksess med å starte solstudio. Dermed ble skiltet med videoutleie erstattet med et som reklamerte for solstudio på «Playa del Tasta».

De første ukene var en lett oppkneppet Jan Høiland på plass for å tipse solariekundene om hvordan de skulle bruke solsengene.

– En fantastisk tid! Kundene sto i lange køer utenfor butikken, det var like gøy som da vi begynte med videoutleie, selv om dette ikke ble like innbringende, husker Jan Hadland.

Etter solstudioet forsøkte Jan Hadland seg som auksjonarius, arrangør av amerikanske wrestlingkamper, konsertpromotør og en del andre prosjekt, med en til dels begrenset suksess.

– Jeg hadde altfor mange baller i lufta, og altfor mange ansatte. Det måtte gå galt.

Nå kjører 69-åringen maxitaxi, og ser tilbake på videotiden med stor glede.

– Jeg hadde som vanlig en kjempeide som jeg nok ikke var flink nok til å ta vare på. Andre aktører kom inn og tjente en masse på å leie ut filmer. Den dag i dag betaler jeg fremdeles ned på de tre millionene jeg lånte i 1980. Men jeg angrer ingenting, sier den tidligere videokongen i dag.

Hadde jeg passet litt bedre på pengene som rant inn på 80-tallet, hadde jeg vært steinrik i dag.

Men vi hadde i det minste veldig gøy, det er da noe.