Løp seg til et bedre liv da tragedien rammet

Ølbrygging og avansert matlaging var noe av det Simen Holvik (42) fylte dagene sine med for fem år siden.

På kjøkkenet, og blant bryggerutstyret i garasjen på Hundvåg i Stavanger, var ingenting overlatt til tilfeldighetene. Det boblet og sydet i kar og dunker. Med vitenskapelig grundighet brygget familiefaren flere slag med øl som ble tappet på flasker. Som vanlig ga han alt når han fant hobbyprosjekter.

Familien bestod i tillegg til Simen av kona Camilla og barna Ingeborg og Isak.

En kveld i 2014 ringte telefonen som skulle bety at livet skulle ta en ny retning.

– Du må komme, det har skjedd noe

Han så det var et ukjent nummer på telefonen. Dette fikk Simen til å stusse. Det var jo sjeldent at ukjente ringte på kvelden?

I andre enden var rektor på skolen der faren jobbet som lærer. Faren hadde fått et illebefinnende. Simen ble bedt om å komme med en gang.

Da han kom fram til skolen, så han en ambulanse inne på skolens område. Ambulansefolkene jobbet med faren, som lå inntil skolens inngangsdør. Han så dårlig ut.

Audun Holvik (67) hadde blitt rammet av hjerteinfarkt, men hadde hatt skikkelig flaks. Legene som undersøkte den gamle maratonløperen, fant ut at han hadde hatt flere mindre infarkt tidligere.

En operasjon redda faren denne gang.

Selv om Simen var lettet over at det har gått så bra med faren, kjente han på en sterk uro i kroppen.

– Hva om det samme skjer med meg? Er det riktig av meg som småbarnsfar å ikke ta vare på kroppen min?

Hovedinteressen til dataingeniøren var matlaging og ølbrygging. Begge deler hadde satt sitt kraftige preg på kroppen.

– Jeg var nokså stor og dorsk. Jeg hadde en solid ølmage, og formen var ikke på topp.

Han gikk til fastlegen. Det var tre faktorer som bestemte om han skulle arve farens hjerteproblemer:

Gener, uflaks og fysisk form.

Når det gjaldt gener lå Simen tynt an. Flaks eller uflaks kan ingen vite noe om, men ett råd kunne fastlegen gi: Han måtte komme seg i form.

Det første løpet

Med farens tidligere karriere som mosjonist og maratonløper i bakhodet, bestemte han seg kjapt for at det var løping han skulle begynne med. Far Audun hadde løpt noen maratonløp på slutten av 80-tallet, og var den stolte innehaver av det han kalte for familierekorden med tiden 2.53.50.

Simen begynte forsiktig med å jogge litt i nabolaget. Turene ble raskt lengre og lengre. Snart hadde han meldt seg på flere løp. Det første var et lokalt halvmaraton i Stavanger.

– Jeg løp som en tulling!

Han var rask, men var også overtent, og merket raskt at formen ikke var god.

– Jeg var selvfølgelig altfor ivrig, og det tok ikke lang tid før jeg fikk vondt i det ene kneet mitt.

Så vondt at han måtte bryte det første løpet sitt.

På jobben og blant kompisene merket han at mange lo av ham.

Snart skulle latteren stilne.

Raskere og raskere

Selv om den første halvmaratonen endte som en stor flopp, løp Simen stadig raskere. Ølmagen forsvant, og 15 kilo var borte fra kroppen. I Rotterdam knuste han farens rekord, og var da familiens raskeste.

Målet var nådd, men hva nå?

Simen løp med støtte og forståelse fra kona Camilla og ungene Ingeborg og Isak. Treningsturene på kvelden var mange, og de ble stadig lengre. Han merket at han var seig og utholdende.

2016 nærmet seg slutten, og han hadde fått et nytt mål med all treningen: ultraløp. Dette er ekstremutgaver av maraton, der løperne konkurrerer om å løpe lengst mulig på 24 timer.

Cellegift og løping

Livet i familien gikk sin gang, og Simen hadde god støtte fra Camilla og ungene. Men mens Simen trente for å komme i form til å konkurrere i ultraløp, hadde kona hadde lenge følt seg dårlig. Hun følte at noe var galt med helsa.

Hun hadde flere ganger vært hos legen, uten at noen klarte å finne ut av hva som var galt.

Omsider finner legene ut hva som har plaget Camilla. Hun fikk konstatert kreft i tynntarmen, og ble operert. I siste liten. Men det tok ikke lang tid før nye prøver viste at kreften hadde spredd seg.

Camilla ble satt på flere cellegiftkurer.

Alle var optimistiske, og legene sa at prognosene var gode.

Kurene blir avsluttet, og alle testene viste at kreften var borte. Camilla var frisk igjen.

Livet til Simen og familien var i ferd med å komme tilbake til normalen, selv om Camilla ikke var i toppform

Familien dro på interrailtur til Europa i sommerferien, og om høsten reiste hele gjengen til USA for å se Simen løpe Chicago Marathon.

Det ble desember, og sammen med venner dro familien på jule- og nyttårsferie på Gran Canaria.

Men Camilla hadde det vondt. Hun måtte spise smertestillende tabletter for å klare smertene.

Da hun kom hjem fra ferien ble hun undersøkt på sykehuset, men legene fant ingenting. Det var ingenting som tydet på at kreften hadde kommet tilbake.

Dårlige nyheter på sykehuset

Smertene ble likevel verre, og i april 2019 kjørte Simen kona til sykehuset. Han forlangte at hun skulle bli undersøkt for å finne ut hvorfor hun hadde det så vondt.

Denne gangen fant legene noe. Der de ikke hadde funnet noe for kort tid siden, viste bildene denne gangen at kreften hadde kommet tilbake. Sykdommen hadde spredt seg til buken.

Det var ikke mer å gjøre.

– Det var som å falle ned i et stort svart hull. Jeg måtte hjem og fortelle en åtte- og tiåring at mamma skulle dø. At legene denne gang ikke kunne skjære bort det som gjorde at mamma var så syk.

Tre uker etter at Camilla Holvik selv hadde gått inn på Stavanger universitetssjukehus for å finne ut hvorfor hun hadde det så vondt, døde hun.

Omgitt av sine aller nærmeste ga kroppen hennes opp.

Den lille familien på fire ble plutselig og brutalt til tre.

Simen tok på seg skoene og sprang.

Løper inne i en boble.

– Jeg måtte gjøre noe. Jeg måtte finne krefter for å klare dette.

I tillegg til å løpe, oppsøkte han hjelp for å takle sorgen og hverdagen. Psykologen ga ham klar beskjed om at det ikke nyttet å løpe fra problemene.

Men han kjente på en indre ro så fort han fikk på seg joggeskoene og kom seg ut i naturen.

Simen kastet stoppeklokka. Han tok ikke tiden og målte ikke hvor langt han sprang.

Til og fra jobb, gjerne med en omvei.

Simen sprang for å rydde i hodet.

Simen løpte til det gjorde fysisk vondt. Omveien fra jobb ble lang, han kunne løpe i opp til åtte timer. Løpingen er en meditasjon, det er et sted å gjemme seg med sine egne tanker.

Han kalle det for løpsbobla si, han ryddet han opp i hodet sitt.

Løper i 24 timer

Familie og venner støttet opp rundt barna og Simen. Han fortsatte løpingen og fant roen han trengte for å takle livet uten Camilla.

Det ble mange og lange løp. Han meldte seg på ekstremutgaven av maratonløp, der de lengste konkurransene handler om å løpe lengst mulig på en friidrettsbane på et døgn.

Han gjorde det greit og fullførte to 24-timers løp på Bislet, og et løp i Finland.

– Da var det ikke så mange som lo, kan du si!

Endelig fikk han vist kamerater og kolleger at det var en plan med all løpingen, og at han mestret det.

– Selv rektoren på skolen til Ingeborg og Isak sendte ut e-post til alle foreldrene med beskjed om at jeg hadde klart landslagskrav, og hvilke løp jeg hadde løpt. Det syns jeg var skikkelig stas!

November 2019 var han klar for sin største utfordring. I England arrangeres «Gloucester 24 Track Race», på et spartansk idrettsanlegg uten skikkelige garderobeforhold.

Dusjen hadde bare kaldt vann.

Men Simen hadde aldri kjent seg bedre forberedt.

Det regnet og var småkaldt i lufta. Drosjesjåføren hadde hatt et svare strev med å finne plassen, men det spartanske idrettsanlegget hadde en fantastisk løpebane.

Her ble den britiske rekorden på 274,480 kilometer på ett døgn ble satt i 1982.

Og viktigst av alt: På sidelinjen hadde han far Audun Holvik som støttespiller og bakkemannskap.

Løpet startet klokken 12 på lørdagen.

Mens timene gikk, rant hverdagens støy ut av hodet. Simen ble klar i hodet.

– Det er et fantastisk sted å være. Jeg løser verdensproblemer og tenker ufattelig klart. Jeg tror også at jeg kommer nærmere sorgen, det er ingen som kan forstyrre meg. Det er bare meg.

– Nesten alle kan løpe langt, men hodet gir ofte opp lenge før kroppen. Det hodet jeg har, gir ikke opp!

Han registrerte at pappaen foret ham, med mat og drikke. Noe annet merket han ikke mens han sprang rundt og rundt på banen i den sørvestlige delen av England.

Det ble endelig søndag, og klokken slo 12.

Løpet var over.

Simen Holvik fra Norge hadde vunnet!

Resultatet ble 253,140 kilometer på 24 timer. Det nest beste resultatet en nordmann på over ti år. 42-åringen hadde løpt seg inn i norgeseliten, og kvalifiserte seg til å løpe EM og VM i 24-timers løp.

Han hadde løpt så begge stortærne var blitt svarte og store som bordtennisballer. Han klarte ikke å gå.

Det var likevel en lav pris å betale.

Etter en ufattelig tøff periode er Simen på vei tilbake. Livet er sakte, men sikkert på vei tilbake til normalen.

Seieren i Gloucester gjør at han i desember 2019 ble ranket som den 17. beste utraløperen i verden, på topp 10 i Europa og best i Norden.

Epilog, april 2020

Starten på 2020 ble ikke som planlagt. Den tradisjonelle skituren til Østerrike med gutta resulterte i karantene. Simen er ikke testet, men fastlegen hans mener at han sannsynligvis har vært koronasmittet.

Før løp han 200 kilometer i uka. Plutselig var han nede i null.

Etter en måned i dårlig form er han sakte, men sikkert på vei inn i løpsform igjen, med lange økter på tredemølla i kjelleren. Flere løp er selvfølgelig kansellert, men han har fått invitasjon til prestisjefylte Spartathlon Ultra Race i Hellas i slutten av september.

Før koronaviruset var tanken på skadeavbrekk ikke til å holde ut. Simen kan jo ikke tenke seg et liv uten løpingen.

– Jeg trodde det skulle bli helt krise, men nå har jeg jo fått ladet batteriene. Nå er det bare å kjøre på.