Kokken som ble kriger

Det kommer en mann inn til Ole Vikre når han sover. Han står ved siden av senga hans i norsk uniform, men han har ikke ansikt.

Så setter han våpenet mot Oles tinning for å skyte.

Han gruer seg til å sove. For mannen uten ansikt kommer hver eneste natt nå. Leggetiden forskyves, men marerittet kommer likevel.

Etterpå får han ikke sove før det nesten er morgen.

Slik var det på den tøffeste tiden.

Akkurat nå, i november 2022, har Vikre en vanskelig periode.

De kommer og går.

Særlig på natta er det tøft.

Men ikke så ille som det var da Libanon-veteranen Vikre nesten ikke klarte å leve.

Det har gått 26 år siden han kom hjem fra Libanon da han i 2012 endelig forteller kona at alt ikke er som det skal.

Så går det to år før han endelig får hjelp til det vonde inni seg, som gjør at kroppen verker.

Han vet at innsatsen i Libanon har skyld i skadene som ikke viser på røntgenbildene.

Men han blir ikke trodd.

Snart må han gå til kamp mot sitt eget land, men først må han sørge for at han overlever.

En 20 år gammel kokk

Ole Vikre har akkurat vært i førstegangstjenesten i Nord-Norge da han ser alle annonsene.

Norge trenger folk til FNs fredsbevarende styrker i Libanon.

Siden 1978 har nordmenn tjenestegjort i Libanon.

På et oppdrag som i utgangspunktet skulle ta seks måneder.

Israel hadde okkupert Sør-Libanon. Fredsstyrkene skulle gjenopprette internasjonal fred og sikkerhet og bistå Libanons regjering i å gjenvinne sin autoritet i området, stod det i mandatet fra FNs sikkerhetsråd.

Men oppgavene endret seg i takt med uroen i området. Den fredsbevarende operasjonen viste seg tidvis å dreie seg mer om å holde stridende parter fra hverandre i et området preget av ufred.

I Norge er lite jobber å finne, og den unge kokken ser for seg en litt annerledes kokkejobb i varmen.

Også kjenner han på et inderlig ønske om å være med på noe som kan skape en forskjell.

Han har litt erfaring som korporal og lagfører, men førstegangstjenesten har ikke forberedt ham på skarpe situasjoner og mineklarering.

Vikre får 14 dager med opplæring før han setter seg i Hercules-flyet på Gardermoen en morgen i mai 1986.

– Jeg kan kjenne det ennå, når jeg tenker på det. At det gjør vondt i ører og hode.

En buss skal ta dem med til hovedkvarteret til den norske bataljonen i landsbyen Ebel el-Saqi sør i Libanon.

Han sitter med våpenet mellom beina. Nistirrer ut vinduet mens bussen kjører gjennom Metulla gate nord i Israel.

Han prøver å la være å blunke for å få med seg alt.

Det er brunt og annerledes enn et Norge i mai, tenker han som bare kjenner Israel fra søndagsskolen.

20-åringen sitter på en buss full av spenningen fordi han får oppleve to helt nye land, som kokk.

Men kokken skal også koke granater.

En naken mann i skyttergraven

Framme på basen starter arbeidet.

Han synes det er spennende. Har lyst til å være med på alt han kan.

Men han har dratt til et land midt i borgerkrig. Syria kontrollerer øst og nord. Israel kontrollerer sør.

Hovedstaden Beirut er delt i to av kristne og muslimer.

Det er snikskyttere på begge sider.

Den sjiamuslimske grupperingen Hizbollah vokser fram, og kokken Ole er ute på natta og leter etter miner.

Vaktene er ti, tolv, 14 timer lange, men når han sover, hviler han ikke. Klærne ligger klar ved siden av senga.

AG-en med skudd i magasinet. Splintvest og hjelm.

Soldatene må alltid være klare.

En natt våkner han i skyttergraven. Nesten naken.

Dagen som nesten ble den siste

I ettertid er det lett å se når det går nedover, men for en 20-åring ble det skumle det normale.

Og den redselen som skulle feste seg for alltid, var umulig å merke da den la seg på sinnet litt etter litt.

Han husker ikke hvordan han havna der. Han hadde lagt seg i senga kvelden i forveien og sovna.

Men midt på natta våkner han, kun ikledd en boksershorts, med AG-en i hendene. I skyttergraven.

Det blir flere livsfarlige episoder.

Han som liker å gå tur i marka på Karmøy, er ute på patrulje med flere andre da han får øye på noe utenfor stien som han vil studere nærmere.

Så hører han et voldsomt brøl bak seg.

De andre soldatene ligger på bakken med hendene over hodet.

«Du har gått ut i et minefelt!»

«Kan du se sporene dine? Prøv å gå tilbake i dem!»

I dag kaller han det ungdommelig overmot og dumskap.

Men så var han jo kokk. Ikke kriger.

Vikre har et bilde hjemme. Av komfyren han brukte i Libanon. På den ene plata står en kjele med granater på kok.

Der og da oppleves dette helt normalt, men i dag ser han det absurde i bildet.

– Men det var ikke farlig, sier han.

Tennmekanismen var fjernet. Han skulle bare koke ut sprengstoffet.

De snakker aldri om opplevelsene. Debrifingen er en øl eller to.

Når Ole kommer hjem etter seks måneder, i november 1986, smiler han ikke lenger.

Hele tiden aktivert

«Du er annerledes», sier vennene.

Han ser det ikke selv. I hvor stor grad han er annerledes. Før det har gått mange år.

Han kjenner at han er ekstra glad i Norge. Setter pris på et regulert samfunn der man betaler sin skatt.

Men han kjenner også at han er sliten og trøtt. Og at det ikke går over.

Først jobber han som kokk i Forsvaret, før han flytter hjem til Karmøy for å lage mat på et sykehjem.

Han stifter familie. Får barn. Barnebarn. Og mareritt.

Hun merker det, kona også, at noe er galt. Ektemannen er alltid aktivert. Går all-in i flere lag, foreninger, losjer og menigheter.

Og i alle situasjoner er han på vakt.

På søndagstur, mens familien nyter sol og frisk luft, kan Vikre tenke at hvis noen i hans følge skulle trø feil og skjære ut i veibanen, rett foran en bil, står han klar for å redde dem.

Ta dem trygt tilbake til stien.

Han jobber etter hvert som røykdykker i brannvesenet på Karmøy og blir med i Heimevernet.

Det er slitsomt, tappende, og etter hvert blir det veldig mørkt.

Det gjør vondt i kroppen. Ryggen, brystet. Men en skadet psyke viser ikke på bildene som leger kan ta.

– Hjertet er så glatt og fint som bordet, men likevel gjør det vondt, beskriver han.

Vikre sier ingenting til kona om hvordan han har det før det har gått 26 år siden han kom hjem.

To år til går før han ber om hjelp.

Forsvarssaniteten loser ham til stressmestringsteamet i Stavanger på KNM Harald Hårfagre. En psykiater hjelper ham å få hull på byllen.

Og han får etter hvert diagnosen PTSD.

Det blir et vendepunkt, men det blir ikke bedre.

– Alt oppi hodet blir en suppe. Og det tar langt tid å rydde opp.

Å be om hjelp blir starten på en livsviktig kamp for sitt eget liv.

Men han som kjempet med det norske flagget på brystet, må også i gang med en kamp mot staten.

Alle avslagene

Han sender det første brevet i 2014.

I brevet til Statens pensjonskasse ber han om kompensasjon for psykiske belastningsskader som følge av deltakelse i internasjonale operasjoner.

Det er en egen kompensasjonsordning som kom i 2010, han søker.

I desember 2015 søker han Nav om godkjenning av psykisk senskade som yrkesskade, og i 2016 søker han om menerstatning.

Samme år blir han sykemeldt.

Vikre kjenner på skammen. Når han går i byens hovedgate og for at han handler på Kiwi klokken 10 på formiddagen.

Året etter avslår Nav begge kravene.

Og han blir skilt.

Å ikke bli trodd

Katten tramper. Fuglene maser. Han blir lei seg for at det er sol og trist når det er mørkt.

– Det var ikke døden som var forlokkende, men livet som var så vanskelig og altoppslukende. Da ble døden en parentes eller en bagatell, for livet var så vanskelig og tøft at jeg lurte på når jeg skulle få hvile.

I 2017 prøver krigsveteranen Vikre å avslutte livet tre ganger.

Mannen uten ansikt har nesten flyttet inn i drømmene. Han er der hele tiden. Noen netter kommer han ikke, men da kommer Oles far i stedet.

Han har vært død i ti år, men sønnen ser ham så klart.

«Det er bedre jeg skyter deg Ole, enn han.»

«Hvorfor?» Spør Ole.

Men det ikke faren svare på.

Vikre blir lagt inn på psykiatrisk akuttpost etter selvmordsforsøk nummer to.

Etter det tredje får han hjelp på distriktspsykiatrisk senter.

Han klarer å snu det. Tar et nytt tak i livet. Og ser at det hjelper å snakke.

Han får hjelp til å sortere tankene og styrke til å kjempe videre.

I 2018 blir han uføretrygdet for psykiske belastningsskader.

Han anker avslagene fra tidligere, og Trygderetten omgjør Navs vedtak i 2019. Han får sin lidelse godkjent som yrkesskade og får menerstatning.

Men kompensasjonen han søkte om i 2014, får han ikke.

Statens pensjonskasse mener det ikke er sannsynliggjort at Vikres psykiske plager har sammenheng med tjenesten i Libanon.

Han har ikke nevnt i behandling at Libanon-oppholdet kan være årsaken, argumenterer de.

Hvorfor sa han ikke noe om det tidligere?

– Tiden i FN-tjeneste er en så stolt del av meg. Med flagget på brystet og den blå bereten. Det ville jeg ikke sykeliggjøre, så jeg leitet etter andre ting å skylde på.

Vikre vil føle stolthet. Ikke skam. Han vil gå gjennom byen sin med brystet fram.

Han klager, men Statens pensjonskasse fastholder vedtaket. Så havner saken hos Klagenemnda og Vikre blir tilkjent delvis kompensasjon. 35 G i stedet for 65 G.

Nå er det nok.

Vikre bestemmer seg for å saksøke Norge.

Rettssaken

I brevet til Staten ved Forsvarsdepartementet står det at de er stevnet for retten av Ole Vikre fra Karmøy.

Han ønsker å ugyldiggjøre vedtaket om delvis kompensasjon.

Både for sin egen del, men også på vegne av andre veteraner. Han vet at mange sliter. At flere har skader som ikke viser på røntgenbildene.

Og at noen ikke klarer å ta opp kampen om erstatning selv.

Han vet det veldig godt, for han var i begravelsen til den ene.

16. og 17. august 2021 møtes partene i Haugaland tingrett.

Ole Vikre mot Staten.

Vikre påstår at den psykiske sykdommen henger sammen med tjenesten i Libanon. I retten vitner fire eksperter; to psykiatere og to psykologspesialister.

Alle konkluderer at det er årsakssammenheng mellom tjenesten og den psykiske belastningsskaden.

Staten mener årsakssammenhengen ikke er sannsynliggjort.

I retten leser motpartens advokat høyt fra Vikres helsejournal.

Fra fødsel til nåtid.

I et forsøk på å sannsynliggjøre andre årsaker til hans psykiske uhelse enn Libanon-oppholdet.

Første dagen i retten gråter Vikre i sju timer.

– Hun leste helsejournalen slik fanden leser Bibelen. Det var grusomt. Men det var verdt det.

Så er det bare å vente på dommen.

Når advokaten hans ringer den niende dagen, kjenner Vikre en uro i kroppen.

Men stemmen i den andre enden er positiv.

Vikre har vunnet.

I dommen står det at vedtaket om kompensasjon på 35 G er ugyldig.

Og at det er sannsynliggjort at tjenesten i Libanon er årsak til Vikres psykiske belastningsskade, også etter beviskravene som stilles for å få 65 G-dekning.

Sju og et halvt år etter at han åpnet seg kan Ole Vikre endelig gå med brystet fram gjennom byens hovedgate.

Snikskytterne bak gardinen

Han er en av over 20.000 kvinner og menn som har tjenestegjort i FNs fredsbevarende styrker.

21 kom aldri hjem.

– Jeg er en relativt ydmyk mann fra Karmøy, men jeg er stolt av hva jeg har fått til. Jeg er stolt av tjenesten min, og jeg er stolt av at jeg lever.

Én kamp er vunnet. Den andre har blitt en del av livet.

Han har fått en varig personlighetsendring, og savner den glade 20-åringen som smilte mer, som lo mer.

Men 56-åringen har funnet sin måte å gjøre dagene lettere på. Han kan ikke gjøre noe med marerittene.

Men på dagen kan han ta på fargerike klær.

Et halvt år i Libanon endret alt, men han ville dratt ned om han skulle valgt på nytt.

Og han skal klare å leve med de psykiske belastningsskadene, selv om det er tøft.

Ole Vikre sliter med flashbacks og panikkangst.

Han liker å gå tur i marka på Karmøy. Eller i sentrum av Haugesund, der han bor nå.

Men krigstraumene ligger som sveist på en CD-plate inni hodet. Han kan aldri vite når den begynner å spille.

Det kan være en brå lyd som gjør at han kaster seg bak en stein. Noen ganger ser han snikskyttere på taket til et hus i nabolaget. Eller en person med våpen bak gardinen.

Han hører bombing og granater. Ser lik, og føler at han har sand i munnen. Det lukter slik det gjorde i Libanon i 1986.

Plata kan ikke skrus av.

Etterpå må han hjem og sove.

Men det går bedre nå, for hver dag jakter han mestring.

Det har blitt hans metode.

En dag kan det være å holde tale på 17. mai eller reise seg i losjen og fortelle om tjenesten sin.

En annen dag kan mestring være å komme seg ut av leiligheten og møte folk i byen.

– Mestring er like viktig om du er tre, fem, 17 eller 56 år gammel. Jeg tror du fungerer bedre, blir klokere og flinkere.

– Og at det blir lettere å leve?

– Det er det ingen tvil om.

I gangen til Ole Vikre henger det et diplom fra da FNs fredsbevarende styrker fikk fredsprisen i 1988.

Han var én av om lag 50.000 nordmenn som tjenestegjorde i disse styrkene mellom 1947 og 2001.

Uniformen og medaljene henger der også.

De er hengt opp med stolthet.

Det kommer fortsatt en mann inn til Ole Vikre når han sover. Men han prøver å le av mannen. Strekker seg etter ham.

Det er ikke så lett når man sover.

– Ingen av psykologene kan forklare hvem han er eller hvorfor han er der. Det som virker mest logisk er at det er meg. Den suicidale meg.

Men mannen uten ansikt kommer litt sjeldnere nå.

Har du behov for å snakke med noen etter å ha lest denne saken?