– Jeg sier «Jeg er Rita og jeg er rusavhengig» og så svarer de i kor

Flere ganger i uken samles de for å hjelpe hverandre til å holde rusen på avstand. For Rita ble det redningen etter 20 år som rusmisbruker. Likevel får få vite om selvhjelpsgruppen.

– Aller først synes jeg vi skal tenke på hvorfor vi er her, og sende en tanke til dem som ikke er her i dag.

Tolv mennesker senker hodene sine, og puster tungt.

Persiennene som dekker vinduene er vinklet for å holde mørket ute. Hvite kubbelys står mellom kaffekopper og kanner på det store runde bordet. Rundt bordet står stoler med svarte skinntrekk.

Anonyme narkomane Stavanger

Den blå boken blir sendt rundt på møtet.

Foto: Anders Fehn/NRK

– Jeg er Rita, og jeg er rusavhengig

– Hei Rita, sier de andre i kor.

En høy, lys og slank dame på 45 år har fått ordet i forsamlingen. I 20 år var hun daglig bruker av narkotiske stoffer.

– Jeg gjorde alt for å få tak i rusmidler. Jeg dro den så langt som det er mulig. Alt var ødelagt. Jeg hadde hverken jobb eller bolig, og datteren min bodde hos bestefaren sin, sier Rita.

– Jeg fikk ikke gi datteren min en klem, og hun begynte å grine da hun så meg på gaten, sier hun.

Tolv personer er til stede på dagens møte i Anonyme narkomane (NA) i Stavanger. Seks kvinner og seks menn sitter i en ring i lokalet de leier i Stavanger sentrum. De fleste er unge voksne i starten av tjueårene. Bjarne er i starten av trettiårene.

– Jeg er Bjarne, og jeg er rusavhengig

– Fy søren så ensomt det er å leve i tosomhet med rusmidler. Min hverdag bestod av å bruke og å få tak i. Jeg gikk rundt min egen navle, sier Bjarne.

Han holder en blå bok med påskriften «Narcotics anonymous» i hendene. På dagens møte er det den som blir brukt til å sende taleretten frem og tilbake.

– Jeg har aldri klart å komme meg ut av det alene. Det er kanskje tusen måter å bli nøktern på, men det er kun å få hjelp fra dere som hjelper for meg.

– Jeg har begynt å smake på et godt liv. Det er godt å være her. Jeg ønsker at vi skal vokse sammen. Jeg har bruk for flere venner, sier han.

Bjarne ser ned på boken, blar opp og leser et utdrag, og sender den videre til Morten.

Anonyme narkomane (NA)

Over hundre ganger i uken møtes rusavhengige mennesker i store og små byer i Norge. De møtes for å få hjelp til å kvitte seg med sin egen rusavhengighet gjennom å dele sine historier og å hjelpe andre.

Anonyme Narkomane (NA) er en uavhengig organisasjon, som har eksistert i Norge i 25 år, og drives etter samme modell som Anonyme alkoholikere. Den eneste betingelsen for medlemskap er et ønske om å slutte med rusmidler.

Anonymiteten er et av de viktigste prinsippene i organisasjonen. I vedtektene grunngis det med at ingen skal være viktigere enn andre, og fordi det handler om mennesker i en usikker livssituasjon. Hvem som helst kan havne på gaten igjen, og da skal ikke vedkommende assosieres med organisasjonen.

Hør radioreportasje:

– Jeg er Morten, og jeg er rusavhengig

Morten setter fra seg kaffekoppen og tar imot boken fra Bjarne.

– Jeg har mange ganger prøvd å ruse meg litt, å feste bare lite grann. Jeg har prøvd å sjonglere det å være rusavhengig med det å være nøktern, og jeg har prøvd flere behandlingsprogram, men det fungerer ikke, sier han.

Morten sitter tilbakelent i stolen nærmest døren, ytterst i lokalet iført en hvit genser og hvit lue.

– Dette er første gang jeg har tatt helt avstand fra rusmidler. Selv om jeg ser at alkohol er en stor del av hverdagen til folk flest ser jeg at det er mulig å leve i totalavhold, sier han.

Få fikk vite om selvhjelpsgrupper

I 2008 undersøkte fire spesialister innen rus og avhengighetsbehandling fra Sørlandet Sykehus og Universitetet i Oslo om tolvtrinnsbaserte selvhjelpsgrupper blir brukt som en ressurs i rehabiliteringen av rusavhengige.

De fant ut at kun 15 prosent av pasientene som var innom det offentlige behandlingsapparatet i forbindelse med rus ble tipset om de tilgjengelige selvhjelpsgruppene.

– Det sto labert til, og det synes vi er veldig synd, sier John-Kåre Vederhus ved avdeling for rus og avhengighetsbehandling ved Sørlandet sykehus.

Anonyme narkomane Stavanger

Gjennomsnittsalderen på møtene er omtrent 27 år.

Foto: Anders Fehn/NRK

Samarbeid mellom helsevesen og selvhjelpsgrupper i USA

Studien stadfester også at i USA blir flere enn 75 prosent av alle pasienter oppfordret til å delta i selvhjelpsgrupper.

John-Kåre Vederhus

John-Kåre Vederhus har tatt doktorgrad innen bruk av selvhjelpsgrupper. Han er spesialist innen rus og avhengighetsbehandling ved Sørlandet Sykehus.

Foto: Sørlandet Sykehus

– Selvhjelpsgrupper er et fenomen som det ikke har vært fokus på i det norske behandlingsapparatet. Internasjonalt er det svært vanlig å kombinere offentlig hjelp med slike gruppe, og det er bevist at det virker, sier han.

Vederhus disputerte i januar sin doktorgrad om temaet. Til tross for undersøkelsen, og den innebygde oppfordringen tror han ikke det er flere ansatte i rusfeltet som anbefaler pasienter å oppsøke grupper av tidligere misbrukere.

– Jeg tror ikke antallet er høyere i dag, kanskje her i Agder, hvor vi har drevet kampanjer for å få opp bevisstheten blant helsepersonell, sier han.

– Ingen ventelister og kostnader

Undersøkelsen inneholdt også en pasientstudie der personer som fikk offentlig rushjelp ble spurt om de trodde en selvhjelpsgruppe kunne være til hjelp for dem.

– Tre av fire, altså 75 prosent av pasientene svarte at de ser for seg et engasjement i en selvhjelpsgruppe som noe som kunne hjulpet dem til en rusfri hverdag. Det er altså et misforhold mellom hvordan pasientene ser på AA/NA og behandlerens oppfatning, sier Vederhus.

Han jobber i dag fortsatt med å konstant oppfordre helsepersonell til å ta i bruk den ressursen han mener disse gruppene er.

– Fordelene med NA og AA i forhold til de offentlige hjelpeinstansene er mange. De som trenger hjelp møter ikke på hindringer som ventelister og kostnader, og det er noe helt eget å snakke med andre som har de samme problemene, sier han.

Anonyme narkomane Stavanger

Mennesker med rusproblemer møtes for å dele historier og hjelpe hverandre.

Foto: Anders Fehn/NRK

Ble provosert av legene

Rita oppsøkte Anonyme alkoholikere og Anonyme narkomane flere ganger.

– Jeg møtte opp på møtene, men jeg var mer som en gjest. Jeg bidro ikke, og gjorde ikke en skikkelig innsats for å bli rusfri, sier hun.

– Jeg hadde alltid et ønske, men jeg var ikke i stand til å gi slipp på det som trengtes. Jeg måtte jo bytte ut leketøy, lekeplass og lekekamerater.

Hun prøvde flere ganger å holde seg unna rusmidler, og var flere ganger innlagt ved forskjellige institusjoner. Helsepersonell anbefalte henne å begynne med Legemiddelassistert Rehabilitering (LAR).

– Da ble jeg desperat og tenkte at nå er det nok. Da hadde de ikke lenger tro på at jeg skulle klare å slutte. Jeg ble provosert, og tenkte at da skulle jeg i hvert fall klare det.

– Plass til humor og selvironi

Rita plasserte da NA som øverste prioritet. Hun begynte å gå jevnlig på møter, fikk seg sponsor og gjennomførte de tolv trinnene organisasjonen bygger på.

– Jeg gikk «all in» og var helt ærlig. Jeg åpnet meg for andre som var i samme situasjon og fikk høre deres erfaringer. Det er plass til humor og selvironi i disse gruppene. Alle kan le av galskapen her, sier hun.

Nå har Rita vært rusfri i snart to år. Det innebærer også alkohol.

– Du tenker jo ikke når du tar et glass hvitvin at du skal sitte der med nålen i armen, men slik er det for meg. Jeg kan ikke ta et glass vin på terrassen slik som andre.

– I starten føltes avholdenheten som en streng levemåte, men nå er det en livsstil. Jeg følte meg hemmet i begynnelsen, men nå synes jeg ikke synd på meg selv lenger, sier hun.

– Et produktivt medlem av samfunnet

Rita har fått jobben sin tilbake, hun går på møter i NA, er engasjert i rusomsorgen, trener, reiser og besøker venner og drar på besøk til andre NA- grupper rundt i landet.

– Jeg har også fått kjempegod kontakt med datteren min igjen. Bedre enn noen gang, sier hun.

Ingen kan se at Rita er en tidligere rusmisbruker.

– Jeg er et produktivt medlem av samfunnet. Jeg har fått selvrespekten tilbake og ser ikke lenger i asfalten. Nå ser jeg folk i øynene, og jeg er modig og uredd, sier hun.

Anonyme narkomane Stavanger

Kaffe og stearinlys er viktige komponenter i møtene.

Foto: Anders Fehn/NRK