Konklusjon:
Rusmiddelavhengighet er et gjennomgripende livsproblem, og behovet for behandling og oppfølging i et livsløpsperspektiv er vanligvis stort. Det offentlige behandlingsapparatet makter ikke å gjøre jobben alene, og nasjonale planer anbefaler en bedre utnyttelse av den ressursen som selvhjelpsgruppene utgjør.
Nyere forskning dokumenterer nytten av å delta i tolvtrinnsbaserte selvhjelpsgrupper. I motsetning til begrensninger i det offentlige hjelpeapparatet er gruppene lett tilgjengelige og kostnadsfrie. De tilbyr støtte og hjelp for å komme ut av et rusproblem, og kan oppsøkes fritt så lenge man ønsker.
Dersom helsepersonell kan få et mer aktivt og bevisst forhold til å henvise pasienter til slike grupper, vil en indirekte bidra til at de bygger seg opp og kan utgjøre en enda større ressurs enn de er i dag. Vår oppfatning er at henvisning til tolvtrinnsgrupper til nå har fått for liten oppmerksomhet, og at helsepersonellets mulige manglende kunnskap om gruppene og nytten av gruppedeltagelse kan ha vært faktorer som har innvirket på dette.
Forfatterne håper at denne gjennomgangen av oppdatert viten om nytten av AA og NA vil kunne bidra til at behandlere i Norge får større bevissthet omkring disse fellesskapene og i større grad henviser pasientene sine til dem. Vi har tatt for oss tolvtrinnsbaserte selvhjelpsgrupper, blant annet fordi det er de vanligste. Selvhjelpsgrupper basert på andre filosofier vil formodentlig også kunne ha tilsvarende nytte.
Praktiske råd som er gitt her om hvordan en kan motivere til og henvise pasienter til AA og NA, kan forhåpentlig bidra til at flere av de som kan dra nytte av slike grupper, får ta del i denne muligheten til å få et rusfritt liv. Pasientenes autonomi skal selvsagt respekteres, og de skal selv til syvende og sist avgjøre om gruppedeltagelse er noe for dem, men vi argumenterer for at pasientene fortjener en reell sjanse til å bli kjent med og å nyttiggjøre seg dette selvhjelpstilbudet.