Når barna ikke får sove

Klokken 03.00. Du har endelig sovnet. Så hører du det. En lyd fra barnesengen.

Du er så trøtt at du nesten ikke klarer å holde øynene åpne. Du trenger fyrstikker for at ikke øyelokkene skal falle ned igjen. Hvor lenge du har sovet, aner du ikke. Men det føles som ett sekund.

Er babyen våken? Du avventer litt, før du hører et skrik.

Så er det på'n igjen.

Utslitt får du kroppen ut av sengen og bøyer deg over barnesengen for å se til babyen. Armene dine henger slapt ned langs kroppen og hodet verker.

I neste sekund står du i stua i undertøy og vugger. Tar knebøy med babyen i armene. Setter deg på yogaballen og humper.

Svimmel, småkvalm og utslitt gjør du alt du kan for få den lille til å sovne igjen. Du innser at ammetåke virkelig er en greie.

Hvordan skal du klare det neste døgnet?

I ren desperasjon finner man løsninger som kanskje virker litt merkelige. Men kanskje er det nettopp da, at vi blir aller mest kreative.

– Vi elsker fartshumpen

– Jeg har liksom tenkt at nå har jeg ødelagt livet. Ingenting blir det samme, sier Merete Gedde og ler.

Rett ved T-banestasjonen på Storo i Oslo bor hun sammen med mannen sin og sønnen Jonathan på snart to år. Han har aldri vært så veldig glad i å sove. I alle fall ikke alene, og ikke uten at han blir trillet i vognen eller vugget.

Desperasjonen har til tider blitt voldsomt stor. Men som et velkjent engelsk ordtak lyder: Desperate tider krever desperate tiltak.

Foreldrene til Jonathan fant en kreativ løsning.

Utenfor leiligheten deres er det flere små fartshumper. De som er laget av plast, i svart og oransje. Her har Merete og samboeren ofte stått med vognen.

En gang da Jonathan bare var noen få uker, fant foreldrene ut at fartshumpen var redningen.

De merket hvordan han roet seg når de trillet over brostein og rugget på vognen. Eller når de trillet over dørstokken inne. Så en dag prøvde de fartshumpen. Og Jonathan roet seg og sovnet raskt.

De trillet frem og tilbake over den, flere ganger hver dag. Ofte sto de der i både femten og tjue minutter. Litt rare blikk fra forbipasserende skremte ikke småbarnsforeldrene fra å stå der og trille.

Noen ganger satt de og diskuterte hvordan de skulle få laget noe lignende i stua. Egentlig hadde det vært fint å bare ta med seg hele greia inn på stuegulvet. Dørstokken ga liksom ikke helt den samme effekten.

Men det går jo ikke.

Så foreldrene fortsatte å trille over fartshumpen ute i gata. En dag kom en dame bort til dem. Da Merete forklarte at hun gjorde dette fordi det var den eneste måten å få den lille til å sove på, fikk hun en uventet reaksjon.

Damen hadde nemlig selv stått og trillet over den samme fartshumpen av akkurat samme grunn.

Men noen finner andre løsninger enn fartshumper.

Sofaputen ble redningen

Ingrid-Alice Bløtekjær og Roger Bløtekjær sitter i sofaen sammen med døtrene Erika og Iris på to og fire år. Da Erika var bare noen få måneder sov hun nesten ingenting.

Hun sov maks åtte minutter av gangen, og for å få henne til å sove måtte foreldrene gå med henne tett inntil seg.

Det var på med bæreselen. Vugging med armene. De sto i dobbeltsengen med babyen og tok knebøy. Opp og ned. Så lagde de nærmest en sti på stuegulvet, hvor de gikk frem og tilbake og vugget.

Erika hadde kolikk.

– For oss varte det i tre måneder og det høres ikke lenge ut. Men man har litt den følelsen at hvis jeg kommer meg gjennom i dag, så er det én dag nærmere at det går over, sier Roger.

Han sto mange ganger og vasket opp eller bakte brød med Erika i bæreselen på brystet. Hun kunne gråte og skrike i seks timer i strekk. Ingrid-Alice turte ikke engang ta seg en dusj.

– Det er litt som når du får kjærlighetssorg som tenåring. Alle forteller deg at det vil gå over. Men det er bare en helt syk fortvilelse man opplever. Du føler at ingen forstår deg.

Småbarnsforeldrene ble så desperate at de måtte finne på noe nytt. En dag fant de en løsning som skapte mye latter i familien, og førte til en haug med spørsmål om hva i alle dager de drev med.

De prøvde mange forskjellige ting. Så slo det dem at hun bare sov inntil noe varmt og mykt. Etter å ha stått og tatt oppvasken med babyen hengende i bæreselen mange nok ganger, innså de at de måtte feste bæreselen til noe annet.

En sofapute?

De satte sofaputen stødig. Satte seg ved siden av og småduppet og dyttet på puta. Erika sovnet. Når hun sovnet flyttet foreldrene puta forsiktig nærmere sofaryggen. De prøvde ikke å lage lyd, slik at hun ikke skulle våkne.

Etter tre måneder fikk foreldrene sjokk. En kveld sovnet hun av seg selv og sov lenge. Foreldrene la henne i sprinkelsengen.

De var nesten på tur til legevakten fordi hun sovnet uten å gråte.

– Det var som å slå av og på en bryter. Vi trodde at hun kanskje var syk, siden hun sovnet så fort. Det sier litt om hvordan det hadde vært, sier Ingrid-Alice.

I ettertid har de tatt seg selv i å stå og vugge på ingenting mens de har snakket med hverandre og andre. I butikken har de vugget på handlevognen. Forvirringen var til å ta og føle på for dem begge.

Men nå når barna er litt større er søvnen bedre. Selv om Erika og Iris noen ganger våkner om natten.

«Alarm, alarm»

– Jeg tror at det «å sove som et barn» er ganske misforstått. Vi tror liksom at barn sover veldig godt, men vi oppdager oftest at det gjør de ikke.

Det sier helsesykepleier og førstelektor ved Oslo Met, Nina Misvær. Hun sier den første tiden etter en fødsel kan være særlig tøff. Men det er først når det fortsetter over seks måneders alder at foreldrene blir desperate og fortvilet.

– Jo mer fortvilet de blir, og jo mindre overskudd de har, jo vanskeligere er det å gjøre noe med utfordringen.

Barn har et litt annet søvnmønster enn voksne. Det varierer mellom dyp og lett søvn hver time.

– Når barnet er i lett søvn, vil det lett kunne våkne. Hvis det har sovnet med en pupp i munnen, kan de plutselig våkne med en sånn «alarm, alarm», noe er annerledes enn da jeg sovnet.

Derfor er det viktig at foreldre har kunnskap om barnas søvnmønster. De kan lett misforstå og tenke at barnet er uthvilt eller sulten, og så ødelegger man heller for barnets søvn, ifølge Misvær.

Det er anslått mellom 20 og 40 prosent av barn i sped- og småbarnsalderen har så store problemer med å sove at det oppleves som et problem for familien.

Men det finnes ingen definisjon på hva søvnvansker hos barn er. Hvis foreldrene opplever det som et problem, så er det et problem, ifølge Misvær.

– Men fagfolk sier gjerne at hvis barnet våkner mer enn to ganger hver natt, og bruker mer enn en halvtime på å sovne, så kan man snakke om et søvnproblem.

Dingsen som gjør susen

At barnet våkner lett, har Christine Myhre fått kjenne på. Hun sitter i en lenestol med datteren Sophie Natasha på fanget. Hun vugger med armene. Den lille jenta på tre måneder har en stor rosa sløyfe på hodet og store, grønne øyne.

Tobarnsmoren er av den trøtte sorten for tiden. Som mange andre har hun prøvd det aller meste for at både mor og barn skal få litt søvn.

Om natten ligger Sophie Natasha i sengen sammen med foreldrene. Men selv da er søvn mangelvare for Christine. Bleier må skiftes, gulp må tørkes og ammingen skal helst skje nærmest hver time.

Noen ganger føler hun seg helt desperat og tårene presser på. Men det er en ting som hjelper for å få den lille jenta til å sove.

På den grå vognen i gangen henger det en hvit liten dings. Den vugger og rister på vognen i en halvtime av gangen.

Først bærer de rundt og vugger med armene, til Sophie Natasha er trøtt. Så legger de henne i vognen og skrur på dingsen. Da sover hun aller best.

Men når nettene blir lange og Christine ligger våken, så «googler» hun seg frem til det ene og det andre tipset. Den lille kan ikke venne seg til å sove i vognen om natten, med dingsen på.

Hun våkner igjen så fort den skrur seg av.

For litt siden prøvde hun svøping, som var anbefalt en rekke steder. Hun pakket babyen godt inn i et pledd, så det skulle bli varmt og trangt. Litt som i mors mage.

Det fungerte én natt, men de fem neste fungerte det ikke. Sophie Natasha ble bare frustrert av å ligge så trangt. Hun fikk ikke slått ut armene.

Men Christine vet at det går over. Det er bare en periode. Og hun er klar på hva som er løsningen for henne:

– Jeg samsov med eldste sønnen min de to første leveårene hans. Det funket veldig bra for meg og ham. Det kommer jeg til å gjøre med datteren min også.

For andre er det derimot hinderløyper og bakgrunnsstøy som blir redningen.

En småbarns-MacGyver

– Jeg har følt meg litt som søstera til MacGyver. Hele mammapermisjonen gikk ut på lage hinderløyper.

Da Herman (2) var mindre, satte foreldrene på bakgrunnsstøy. Radio med språk de ikke forstod, dusjen, tørketrommelen og hårføneren.

– Jeg satt med dusjen på, på yogaball og hørte på kurdisk nærradio en stund. Da føler du liksom at livet ditt er over. Du vet ikke om det er natt eller dag, fordi du er så sliten.

Nå sitter Iris Furu med sønnen i sofaen hjemme i Oslo. Faren til Herman er på jobb når vi møter dem.

– Jeg hadde den yogaballen stående, så tenkte jeg sånn: Vent nå litt. Her er det muligheter. Det er der MacGyver-hjernen slår inn ikke sant, med søvnmangel og mye kaffe. Man blir gal og genial.

Om vinteren når det var veldig kaldt ute, laget foreldrene rene hinderløypen i stua. Det var håndklær, skjøteledninger og teppekanter. Så trillet de seg gjennom hinderløypen med vognen.

Men så fort de stoppet å vugge eller trille, våknet Herman. Gikk de ute og måtte stoppe på rødt lys, våknet han. Sånn er det fortsatt.

– Han har vært litt syk i dag. Så da har jeg gått rundt og rundt på Tøyensenteret sikkert sju ganger, i håp om at han skulle sovne så tungt, at jeg kunne stoppe og ta en kaffe. Men det gikk ikke.

Familien Furu har flere triks i ermet. En dag festet Iris et silkebånd til vuggesengen. Så lå hun i sofaen og halvsov mens hun dro i silkebåndet for å vugge.

Foreldrene gir aldri opp og håper en dag at dagsøvnen skal komme på plass. Derimot sover Herman godt om natten. Da sover han sammen med foreldrene sine.

Men når søvnvanskene står på som verst, er det vanskelig å tenke at det bare er en periode.

– Det man ikke klarer å tenke, men skjønner i ettertid, er at det går over. Plutselig en dag så løsner det. Men det er vanskelig å si til seg selv når man står oppi det.