Mohamad Alelaian
Foto: Privat

«Kan du svømme, Mohamad?»

Det vakreste ved Norge tok livet av det kjæreste de hadde.

Mohamad hadde striglet det svarte håret. Det var tross alt det første møtet med en norsk skole.

Ute i skolegården var asfalten regnvåt. Inne flommet spørsmålene på norsk. De voksne lurte på mye. En tolk oversatte.

– Har du lært arabisk?

– Ja, bare arabisk, svarte åtteåringen.

– Har du hatt musikk?

Mohamad fortalte at de hadde hatt musikk på timeplanen i det forrige landet, men at de som oftest hadde fått fri.

De voksne lo. Så kom spørsmålet så mange innvandrerbarn ikke kan svare ja på:

– Kan du svømme?

Alt man måtte lære

Det var skarp sol fra blå himmel da familien Alelaian landet på Gardermoen i april for to år siden. Men den norske vårsola varmet ikke så mye som den så ut til. Ikke når man kom fra Syria.

Far Qasem, mor Afrah og de tre sønnene var kvoteflyktninger, og kunne dra rett til et hus som sto klart på Kråkerøy utenfor Fredrikstad. Like ved rant Norges lengste elv ut i havet.

På veien mot det nye livet skulle NRK få være med for å vise alt man må lære når man kommer til et nytt land.

Som hvilke ruter bussen kjører, hvordan man blir kjent med den nye myntenheten, hvordan man hilser, hvordan man kler seg når det er vinter, hvordan man skaffer mobilabonnement – og hvordan man lærer seg et helt nytt språk.

Eldstemann Mohamad fikset det best. Etter bare noen måneder kunne han se inn i kameraet og demonstrere hva han hadde lært:

Men for den syriske familien var møtet med Norge også et møte med et helt nytt element:

Vann.

Søstrene ble begravd

Huset i Syria lå i noe som minner om en ørken. Det var langt unna både havet, elver og innsjøer. Men fra det nye huset i Norge kunne de se over elva på containerskipene som lå fortøyde.

Vannet i Glomma var gråbrunt. På stranda var det mer stein enn sand. Det stoppet ikke barna fra å utforske.

Laster Giphy-innhold

Ingen av dem kunne svømme. Mohamad var oppslukt av en ball som fløt lett i vannskorpa. Den yngste broren sto med vann til anklene og kastet småstein.

– Jeg har en fiskestang. Jeg skal fiske! ropte den mellomste broren og viftet med noen tynne pinner.

Livet i det nye landet så lyst ut. Pappa Qasem og Mohamad spilte fotball sammen, lekte og tullet. Båndet var tett.

Det hadde blitt enda tettere etter tragedien som rammet de to søstrene som ikke ble med til Norge.

Den ene jenta ligger begravet i Syria. Hun døde av sykdom. Krigen gjorde det vanskelig å dra til sykehuset for behandling.

Den andre jenta ligger begravet i Jordan, det første landet familien flyktet til. Hun hadde de samme helseproblemene som søsteren. Hun døde bare fire år gammel.

Naba ligger begravd i Syria
Nada ligger begravd i Jordan
Quasem Alelain ved datterens grav

Familien på fem håpet at prøvelsene skulle være over da de kom til det nye landet.

Det var de ikke.

Det tredje barnet

Bingedammen er lang og smal. Det er hus på nesten alle kanter, men de ligger nesten helt skjult bak åsene og trærne som omkranser det lille vannet.

En lørdag formiddag like før sommerferien i fjor, dro Mohamad og en kamerat opp til dammen. Niåringen hadde bare to uker igjen av sitt først skoleår i Norge da det som ikke skulle skje skjedde.

Mohamad hadde havnet i vannet. Forbipasserende skjønte hva som hadde skjedd og tilkalte hjelp. Naboer hoppet ut i vannet og dro opp gutten. De startet livredning og slo nødnummeret.

Guttens foreldre fikk beskjed over telefon.

Moren løp skrikende ut av huset. Naboene strømmet til og prøvde å ta vare på henne.

Midt i sjokket dro faren mot tjernet. Der så han helikopteret lette med sønnen inni.

Muhammad fraktes bort

Mohamad ble fløyet rett fra Bingedammen og til Rikshospitalet. Skadene var kritiske.

Foto: Mathias Lunde Kristoffersen / NRK

Mohamad hadde ligget flere minutter under vann da han ble hentet opp. Det var kritisk.

Da familien besøkte ham på sykehuset i Oslo, var han ikke til å kjenne igjen. Slanger og alt tenkelig utstyr var koblet til den lille kroppen.

Mohammad

Mohamad var knapt til å kjenne igjen på Rikshospitalet. Han døde etter få dager.

Likevel var det ikke mulig å redde ham.

Det vakreste pappa Qasem kjente ved Norge, tok livet av det kjæreste familien hadde.

– Før så vi på havet som vakker natur. Men det skjuler veldig mye. Etter at sønnen min mistet livet, har det blitt vanskelig for meg å se på havet. Det minner meg på det som skjedde, sier han.

Mohamad døde en måned før han skulle ha fylt 10 år.

«Håper skolen passer på dere»

På bordet foran i det store rommet på Cicignon skole i Fredrikstad var det et tent stearinlys. Ved siden av sto det et bilde av Mohamad. Det sorte håret var striglet – akkurat slik som da han gikk til den norske skolen for første gang.

Mohamads mor gråt under minnestunden. De to småbrødrene så alvorlige ut. Pappa tok mikrofonen.

– Takk til alle sammen. Jeg håper at skolen passer på dere og at alle barna her får lære seg å svømme, sa han gråtkvalt.

Farens bønn om bedre svømmeopplæring gjør inntrykk langt opp i regjeringsapparatet.

Bosetterne

Kunnskapsminister Jan Tore Sanner tørker en tåre. Han har nettopp sett historien om Mohammad i første episode av TV-serien «Bosetterne». Han la merke til farens appell om å få til bedre svømmeopplæring.

– Det er mye vann i Norge. Dette er en kraftig påminnelse om hvor viktig det er at alle barn lærer å bli trygge i vann, sier han.

Ingen har fullstendig oversikt over etnisiteten til de omkring 100 som drukner i Norge hvert år. Men Redningsselskapets undersøkelser tyder på at minoritetsbarn er involvert i mange nesten-ulykker og ulykker.

Svømmeforbundet har funnet ut at det er barn med foreldre fra Asia og Afrika som svømmer aller dårligst.

Samtidig er det mulig å gjøre noe. De samme undersøkelsene viser at svømmeopplæring i skolen er ekstra viktig nettopp for minoritetsbarna, ettersom ikke like mange lærer det hjemme.

Derfor har regjeringen laget en pott der kommunene kan få ekstra penger til å lære opp de som svømmer dårligst. I tillegg til klare krav til hva fjerdeklassingene skal kunne innen svømming, skal også mindre barn få opplæring.

– Vi bruker 70 millioner kroner i år for at barn helt fra barnehagen skal få svømmeopplæring. I morgendagens skole vil det være kompetansemål allerede fra andreklasse, sier Sanner.

Faren til Mohamad vil ikke vente på morgendagens skole.

Han har bestemt seg for at de to siste sønnene skal lære seg svømming nå.

– Vi hadde drømmer om fremtiden

I svømmehallen på Trara skole i Fredrikstad står brødrene Abdullah og Omar på kanten av bassenget. De har badebukser og flyteringer.

Abdullah tar sats og kaster seg inn i armene på pappa som står klar i vannet. Lillebror er fortsatt litt redd.

Omar går nervøst frem og tilbake. Han titter bort på en flokk voksne menn som ler, kaster ball og spruter vann.

Alelaian

På Trara skole i Fredrikstad jobber Abdullah og Omar med å lære svømming.

Foto: Sebastian Nordli / NRK

Han stiller seg helt inntil betongveggen. Så løper han alt han kan mot kanten, tar sats, flyr gjennom lufta og treffer vannet med et stort plask.

Den lille gutten forsvinner under overflaten. Leken i bassenget stopper opp, og alle ser mot den samme delen av vannet.

Så fylles rommet av latter.

Omar flyter opp ved hjelp av ringene han har rundt armene. Så klatrer han opp på skuldrene til pappa og hopper på nytt og på nytt.

Det er bare noen måneder siden Mohamad druknet. For pappa Qasem har det blitt vanskeligere å se på havet på samme måte som tidligere.

Nå handler det om at de to andre guttene hans, Abdullah og Omar, skal få en fremtid i Norge.

– Jeg ber til staten eller kommunene, og alle andre som kan være til hjelp, om å lage flere kurs og oppmuntre innvandrere som ikke kan svømme til å lære, sier han.

– Vi må lære.

Alelaian

Etter drukningsulykken har Quasem Alelaian bestemt seg for å lære sønnene Abdullah og Omar å svømme.

Foto: Sebastian Nordli / NRK