Atomsøppel-bomben 

Menn i oransje dresser står på gressplenen og graver et hull.

Miljøaksjonistene har akkurat kjørt en gravemaskin gjennom gjerdet og tatt seg ulovlig inn på området til Institutt for energiteknikk (IFE) på Kjeller utenfor Lillestrøm.

Denne septemberdagen i 1993 leter de etter tønner med radioaktivt søppel. De er så sikre på å finne dem at de har invitert hele Presse-Norge med på aksjonen. Blitslampene lyser opp når de finner den første av over tusen nedgravde tønner.

Politiet sleper aksjonistene opp av hullet i bakken og inn i politibilene. Det blir dramatiske bilder og store presseoppslag. Akkurat slik frontfigur Frederic Hauge hos Bellona liker det.

– Da vi avslørte dette, var ting ute av kontroll. Norge måtte ha et lager for denne typen avfall, sier Hauge i dag.

IFE-ledelsen forsøkte å forklare at de hadde kontroll. At de absolutt ikke var overrasket over at tønnene lå der, og at de ikke utgjorde noen miljøtrussel. Men Bellonas stunt var effektivt, og IFE trengte ikke mer dårlig PR.

Så da Bellona og pressekorpset var ute av syne, bestemte de seg for å grave opp noe annet de visste lå i nærheten:

Deler av en gammel atomreaktor.

Pionerene

I begynnelsen var det bare de store landene som hadde atomreaktorer. USA og Sovjet, England, Frankrike og Canada. Så da lille Norge som nummer seks startet opp atomreaktoren på Kjeller i 1951, var det gjevt. Kongelige la statsbesøket sitt innom.

Syv år senere startet de opp en ny og større reaktor i et fjell nesten midt i Halden.

Men atomkraft har en mørk bakside: Søppelet er nærmest umulig å bli kvitt.

Radioaktivt avfall sender ut stråling som kan være svært helseskadelig. Er det noe søppel vi absolutt ikke vil at skal havne på avveie, er det dette.

Derfor ville ikke Norge kaste det på havet slik enkelte andre gjorde. I stedet ble det satt på et trygt lager. Og så startet ventingen.

Enten på at noen skulle finne opp en måte å bli kvitt dette på, eller på at det skal få strålt seg ferdig.

Det kan ta flere tusen år.

– Det skjedde mye mellom 1960 og 1990-tallet når det gjelder strålevern, sier Kjell Bendiksen.

Den pensjonerte fysikeren skrev hovedfagsoppgave på IFE på slutten av 70-tallet, og begynte å jobbe der etterpå. Senere ble han sjef.

Han tror at de som startet opp etter krigen visste at radioaktivt avfall var krevende å håndtere. Men ettertiden har vist hvor komplisert det faktisk var.

– I dag er det klare retningslinjer og krav til hvordan radioaktivt avfall skal oppbevares og lagres. Det var det ikke på 50-tallet. Det var nok en annen holdning den gang, sier Bendiksen.

Holdningen til det farlige avfallet skulle etter hvert endres. Men gamle synder lå like under overflaten.

En glemt reaktor

I 1960 hadde en del av atomreaktoren «Jeep 1» på Kjeller fått en sprekk. Tanken, altså den innerste delen av atomreaktoren, ble byttet ut. Den gamle ble pakket inn i plast, satt på en traktorhenger og rygget inn i et skur.

Seks år senere ble den gravd ned.

Snart ble det mer graving. For selv om forskere både i Norge og flere andre steder i verden prøvde, hadde ingen funnet en genial måte å håndtere det radioaktive avfallet på. Det hopet seg opp på lagrene, og i 1970 var det fullt. IFE fikk tillatelse til å grave ned det avfallet som strålte minst.

Mens det lå der, skjedde ting på overflaten.

Atomkraft-motstanderne demonstrerte på 70-tallet og Tsjernobyl-reaktoren gikk i lufta i 1986.

Det var nye tider, og i 1993 orket ikke Bellona å vente mer. De gikk til aksjon fordi de mente det hastet å få på plass et sted der man kunne kvitte seg med lav- og mellomradioaktivt avfall for godt.

Det var da de gravde opp tønnene på Kjeller.

Noen i verneavdelingen på IFE kom på den gamle reaktortanken som lå begravd. Det skulle bygges mer i området, og ingen ønsket nyhetsoppslagene som ville komme dersom en gravemaskin plutselig satte grabben i den.

I boka «Strålende forskning», som ble utgitt da IFE fylte 50 år, står det at nedgravingen av tanken aldri ble behandlet av instituttets sikkerhetsorganer. Trolig var heller ikke verken styret eller myndighetene informert.

Saken ble betraktet å være «av for liten betydning».

Men nå var det 1993-reglene som gjaldt. Derfor ble den hentet opp 27 år etter at den ble gravd ned.

Da det nye lageret for lav- og mellomradioaktivt avfall i Himdalen i Akershus sto ferdig i 1998, ble reaktoren lagt der sammen med de tusen tønnene Bellona «fant».

Der ble det også lagt røykvarslere fra privathus, selvlysende exit-skilt fra fly og avfall fra sykehus og oljenæring.

Dessverre hjalp ikke det nye lageret på det største problemet:

Det høyradioaktive avfallet.

17 tonn hodebry

Det har vært én dødsulykke i Norge siden atomalderen startet for snart 70 år siden.

En septembermorgen i 1982 skulle en IFE-ansatt gå inn i gammabestrålingsanlegget for å rette opp en feil. På grunn av en teknisk svikt og manglende årvåkenhet, ble han utsatt for stråling.

På sykehuset fortalte han at han hadde kjent en brennende smerte i underlivet og magen. En senere analyse av hjertemedisintablettene han hadde hatt i lomma, viste at mannen hadde vært utsatt for fem ganger dødelig dose. Han døde to uker senere, og ble første offeret for strålesyke i Skandinavia.

Dødsfallet viser hvilke enorme krefter det er snakk om. Stråling er uten lukt, uten smak – helt usynlig. Og de største dosene finnes i atomavfallet som Norge ikke klarer å kvitte seg med.

– Det har vært en enorm unnlatelsessynd i norsk politikk de siste 25 årene. Ingen såkalte miljøpartier har klart å ta tak i dette, sier Frederic Hauge på telefon fra London.

Han er der etter å ha fått en personlig invitasjon fra statsministerne i Jordan og England, men sniker seg unna møtene for å snakke med NRK. 26 år etter at krølltoppen brøt seg inn på Kjeller for å grave opp tønner, er han oftere å se med statsledere enn i oransje dresser.

Hauge snakker om de 17 tonnene med høyradioaktivt avfall Norge har liggende på lager i Halden og på Kjeller, men som ingen aner hvordan man skal bli kvitt. Størstedelen er brukt brensel fra reaktorene som startet på 50-tallet.

Det heter metallisk uran, og er ustabilt. Det utvikler varme, og kan derfor ikke graves ned, dumpes på havet eller mures inne i en fjellhall.

– Vi mener Norge har handlet i strid med internasjonalt regelverk fordi vi ikke har satt av penger til håndteringen av avfallet, sier Hauge.

Penger er nemlig et stikkord. De neste årene kommer milliardene til å fly.

Det gamle huset

For drøyt to år siden bestemte Stortinget at de må ta mesteparten av regninga for atomfesten. Omtrent samtidig kom det første overslaget av hva moroa har kostet:

14,5 milliarder kroner.

Det er mer enn dobbelt så dyrt som det var å bygge Norges mest moderne sykehus.

Og det kan bli mer.

I januar skrev Aftenposten at det ville koste tre milliarder kroner i stedet for én å pakke bort den nedlagte Haldereaktoren. Forrige uke meldte NRK at to atomreaktorer som ikke har vært i bruk siden 60-tallet har dukket opp på lista over hva som må behandles som radioaktivt avfall.

Alle vi snakker med tror lista kommer til å bli enda lenger.

– Det internasjonale atomenergibyrået har gitt ut et dokument som heter «Expect the Unexpected». Det sier litt, sier Henning Refshauge Vahr, sektordirektør hos IFE.

For litt over et år siden ble Norsk nukleær dekommisjonering opprettet. Nå finnes det altså en egen statlig etat for atomopprydning. Vahr sammenlikner det hele med å pusse opp et gammelt hus. Det vil nesten garantert dukke opp overraskelser.

– Man hadde andre krav på 60-tallet enn det man har i dag. I uranrenseanlegget på Kjeller ble det for 50 år siden forsøkt å skille ut uran og plutonium fra brukt brensel. Dette arbeidet har ført til både spesialavfall og radioaktiv forurensing i anlegget. Det er et rom der inne hvor det ikke har vært mennesker siden anlegget ble bygget, sier han.

Selv om kostnadene for å rydde opp er høye, mener Vahr årene med atomforskning i Norge har gitt landet stor verdi i form av arbeidsplasser, medisinsk behandling, mer effektiv oljeutvinning og nye materialer for solceller og batterier.

– Det er som å gå til tannlegen. Det koster, er vondt, men det må gjøres. Det er helt nye krav, og kravene øker i omfang. Vi må rydde opp på en sikker og kostnadseffektiv måte etter nåtidens standard og krav, sier han.

500 meter under bakken

Det er det høyradioaktive avfallet som er dyrest og vanskeligst. Det som Norge har 17 tonn av, men som Sverige har tusen ganger mer av.

De har ikke bare forsket litt slik Norge har. De har kjørt sine reaktorer på høygir for å lage strøm.

Siden 1976 har svenskene jobbet aktivt for å finne en permanent deponering av det brukte brenselet. En av metodene kalles KBS-3, og handler om å pakke inn avfallet på en spesiell måte før man legger det 500 meter under bakken.

De tror det funker, men har ikke tatt det i bruk.

Alt tyder på at Norge vil trenge langt over 20 år på å få til det samme. Statssekretær Daniel Bjarmann-Simonsen (H) i Nærings- og fiskeridepartementet skriver i en e-post at Norge foreløpig bare er i oppstarten av opprydningen, men at regjeringen prioriterer dette også i 2019.

– Høyeste prioritet nå er å sikre forsvarlig lagring av brukt brensel på Kjeller. Det jobbes også med å utrede forskjellige metoder for hvordan man skal behandle brukt brensel, slik at det kan lagres uten at det får skadelige konsekvenser for mennesker og miljø.

Men hvem vil egentlig ha en høyradioaktiv avfallsplass i nabolaget?

Spår heftig krangling

Frederic Hauge mener noe er i ferd med å skje. Etter at ingen politiske partier tok skikkelig tak i problemstillingen, ser han nå en annen holdning.

– Men det betyr ikke at det gjøres nok, skynder han seg med å si.

Miljøveteranen nærmest ler når han sier summen 1,5 milliarder kroner. Så mye mener han må settes av hvert eneste år for å få fart på opprydningen.

Ved siden av å finne tekniske løsninger og finansiere disse, spår han en voldsom kamp om hvor et slikt anlegg bør ligge. Han trekker linjene til motstanden mot å lagre industriavfall i Brevik.

– Når du ser hvor vanskelig det er å få aksept for å lagre forsvarlig behandlet industriavfall, så blir det krevende. Det er ikke lett å få publikums aksept for denne typen lager, sier han.

– Ville du hatt et lager for høyradioaktivt avfall i nabolaget?

– Det hadde jeg sikkert vært lite happy med.