– Jeg hadde ikke de perfekte oppkastrundene

– Jeg var ikke så forberedt på dette.

Tårene er ikke mulig å holde tilbake. Minnene er vonde og dystre.

Vi er hjemme hos Kristin Svendsen på Nesøya i Asker. Hun skal fortelle om sitt liv med spiseforstyrrelser.

– Når jeg blir konkret på det jeg opplevde, så kjenner jeg at det var en veldig ensom prosess. Og en svært skamfull prosess. Jeg synes synd på hun som...

Snublet inn i voksenlivet

Vi må ta en pause i samtalen. Jenta hun snakker om er henne selv, i begynnelsen av tjueårene. Et helt tiår av livet hennes ble preget av et problematisk forhold til mat. Det startet da hun som ung voksen skulle begynne sitt eget liv.

– Jeg skjønte det ikke først, det var det omgivelsene som gjorde. Hva som var årsaken, vet jeg ikke, og jeg har aldri vært så opptatt av det heller. Jeg tror egentlig ikke det var noen spesiell grunn til at det ble sånn.

Kristin forteller om en fin barndom, med trygge foreldre og et godt forhold til sine søsken. Hun opplevde aldri noe negativt på skolen som kunne utløse en spiseforstyrrelse.

– Et eller annet gjorde nok at jeg snublet da jeg skulle flytte hjemmefra og starte mitt eget liv. Jeg tror det handlet om at jeg hadde behov for noe å kontrollere, i en verden som ble for stor.

Forsker på spiseforstyrrelser

I Norge har til enhver tid rundt 50.000 kvinner i alderen 15–44 år en eller annen form for spiseforstyrrelse, ifølge Folkehelseinstituttet. Drøyt halvparten har en overspisingslidelse, mens rundt fem prosent har anoreksi, slik som Kristin hadde. De resterende har i hovedsak bulimi. De to siste diagnosene er langt hyppigere blant kvinner enn menn, men mange menn lider trolig av en spiseforstyrrelse uten at de har blitt diagnostisert.

Kristin er nå med på et forskningsprosjekt som gjennomføres ved Modum Bad. Prosjektet ser på langtidsvirkningene av spiseforstyrrelser, og forskerne intervjuer pasienter som ble behandlet ved Modum Bad for rundt 15 år siden. Omtrent 60 av de 80 personene som ble behandlet fra 1998 til 2001, er med i studiet.

– Vi er nysgjerrige på hvordan det går videre med dem. Mytene sier at du aldri blir helt kvitt spiseforstyrrelser. Det fine med et oppfølgingsstudie er at vi kan se på hvordan pasientene har forandret seg over tid, og hvordan de har det i dag, sier psykolog og forsker Hanna Punsvik Eielsen.

Tidligere har den samme pasientgruppen blitt intervjuet ved flere anledninger, sist gang fem år etter at de var under behandling. Studiet skal etter planen være ferdig i 2019. Det er derfor for tidlig å si noe om det endelige resultatet, men forskerne ser noen tendenser.

– Det er mye som gjør meg optimistisk. Enkelte har det med seg gjennom hele livet, men den store majoriteten opplever heldigvis betydelig bedring. Noen blir helt friske av spiseproblematikken. Den nest største gruppa har kanskje en del vansker knyttet til mat og kropp fremdeles, men de har en tydelig bedring fra tidligere, sier Eielsen.

Ser til Norge

Prosjektet er unikt fordi det sjelden forskes på pasienter så lang tid etter at de har blitt behandlet. I lille Norge er det lettere å holde oversikt og å komme i kontakt med tidligere pasienter enn i utlandet. Derfor er forskningen interessant også utenfor landets grenser.

– Dette prosjektet vil resultere i flere artikler som publiseres internasjonalt om noen år. Det vil derfor ha betydning for spisefeltet også i andre land, sier Eielsen.

Allerede nå er behandlingen her hjemme endret som følge av forskningen.

– Vi har satt i gang med noe vi kaller selvmedfølelsesterapi. Da legger vi vekt på det å ha en aksept for seg sjøl. Det handler om å tåle sine egne følelser og at livet går opp og ned. De får hjelp til å tåle negative emosjoner, og dermed finne andre måter å mestre vanskene de har, sier Eielsen.

Brydde seg ikke om skammen

– Jeg hadde ikke disse perfekte oppkastrundene som man gjerne skulle ha.

Kristins forhold til mat ble etter hvert mer og mer problematisk. Først sluttet hun helt å spise, men så begynte hun å kaste opp alt hun klarte av det hun fikk i seg. Da kunne hun spise mat hun egentlig var glad i, for deretter å kvitte seg med den.

Men all maten kom ikke opp igjen, så selv om hun var tynn og mistet menstruasjonen, var det aldri noen fare for at hun skulle dø.

Maten ble altoverskyggende. Den ene dagen kunne hun fylle opp kjøleskapet og fråtse i alt hun likte. Dagen etter kunne alt innholdet i kjøleskapet havne i søppelkassa. Gradvis ble hun isolert, for måltidene inntok hun helst alene.

– Man vil jo ikke at andre skal se hva man spiser eller ikke spiser, og i hvert fall vil man ikke at andre skal se at man går på do etter maten. Men etter hvert bryr man seg ikke om skammen ved det heller.

Kompleks behandling

– Det er tragisk å se hvordan flotte mennesker blir fanget inn i denne lidelsen, som gradvis ødelegger hverdagen, selvtilliten og livene til disse personene, sier professor i psykiatri ved Universitetet i Oslo, Øyvind Rø.

Han er forskningsleder ved regional seksjon for spiseforstyrrelser ved Oslo universitetssykehus. Rø tok initiativet til forskningsprosjektet ved Modum Bad, og i dag sitter han i prosjektets referansegruppe.

– Dette er det første studiet i Norge der man har fulgt pasienter fra start over så lang tid. Så det er et viktig studie i norsk sammenheng, men det er heller ikke mange tilsvarende studier internasjonalt, sier Rø.

Han forteller at rundt halvparten av dem som får spiseforstyrrelser blir helt friske. Rundt 30 prosent blir betydelig bedre, mens de resterende 20 prosentene får vedvarende langvarige symptomer.

Å behandle pasienter med spiseforstyrrelser er ikke enkelt. Symptomene blir en trygghet for pasientene, selv om de skaper så mye problemer. Biologi, arv, miljø og personlighet er årsaksfaktorer til at noen utvikler spiseforstyrrelser, ifølge Rø. Det gir utfordringer for dem som skal behandle pasientene.

– Hver pasient har sin historie, og vi må prøve å tilpasse behandlingen til den enkelte pasient. Samtidig et det viktig å hjelpe dem med å normalisere vekt og spisemønster.

Behandleren bar håpet

– Jeg tror mange som lider av spiseforstyrrelser får et vanskelig forhold til det å leve. Etter hvert så handler det bare om å holde seg i live på et vis.

Kristin hadde aldri et tydelig vendepunkt, men bedringen kom gradvis etter mange behandlinger.

– Behandlingen som gikk over tid, var for meg vesentlig. Det at jeg hadde en behandler som kunne bære håpet når jeg ikke så det håpet hos meg selv, var avgjørende. Jeg hadde ikke klart det alene.

Etter hvert har hun fått sin egen familie og lever et A4-liv. Men selv om sykdommen tok mange år av hennes liv, ville hun likevel ikke vært den foruten.

– Jeg har besøkt rom i meg selv som ikke mange andre har gjort. I dag ser jeg håpet med mine egne øyne. Jeg lever godt med at livet ikke alltid er perfekt, og at det ikke bare er solskinnsdager. I dag står jeg stødig, og det tror jeg kommer av det jeg har vært igjennom.