SkilleToppknapp Rovdyr Fylkesleksikon 115pSkilleToppknapp Ulukker Fylkesleksikon 115pSkilleToppknapp Lyd og Video Fylkesleksikon 115pskille_slutt
Sogn & Fjordane Fylkesleksikon 3_1
Her er du: NRK.no > Nyheter > Distrikt > NRK Sogn og Fjordane > Fylkesleksikon
SPONSORAR
Sogn og Fjordane fylkeskommune
Sparebanken Sogn og Fjordane
NRK.no
Leksikonredaktør:

Nettansvarleg:

Distriktsredaktør:

Copyright:
NRK Sogn og Fjordane

 
Krigshistoria i Sogn og Fjordane:

Krigsåra 1940–1945 i Sogn og Fjordane


Publisert 25.01.2006 20:46. Oppdatert 06.02.2007 13:50.


Kanonar som stod på Flokenes, no på Hegra festning.

Store festningsverk på kysten

Under 2. verdskrig stasjonerte tyskarane på det meste kring 5000 soldatar i Sogn og Fjordane. På kysten vart det bygd 19 store festningar med i alt 78 kanoner, og i sjøen og kring forta vart det lagt ut over 63.000 miner. I tillegg var det ei mengd bevæpna støttepunkt og varslingspostar kringom i heile fylket. 37 bruer, vegar og kaier var førebudde for sprenging. Alt dette var nøye kartlagt og notert av tyskarane, slik at det var lett å fjerne sprengstoff og miner etter krigen.

Dei første motstandgruppene

Nokre av dei første som organiserte aktiv motstand mot nazistyret, var dei norske kommunistane. Sentrale kommunistar i motstandsarbeidet på Vestlandet vart Peder Furubotn frå Brekke i Gulen og Schrøder Leonard Evensen frå Solund.
Det radikale arbeidarmiljøet kring aluminiumverket i Høyanger var mellom dei første som starta aktivt motstandsarbeid. Dei skipa hemmelege våpenlager og gav ut illegale aviser alt det første krigsåret.

Kåre Torheim
Etter kapitulasjonen i mai 1940 fekk ein del norske offiserar stukke unna våpen med tanke på å halde fram motstandskampen i geriljagrupper. Ein av desse var fenrik Kåre Torheim frå Torheim i Nordfjord som gøymde bort 30 gevær, to maskingevær og 10.000 skot. Han tok på eige initiativ til å organisere ei lokal motstandsgruppe. Det same gjorde Olav K. Henden på Sandane.

Haukeland-gruppene

Kring årsskiftet 1941-1942 var fenrik Kåre Torheim ein av dei som vart utnemnd til lokal leiar i ein organisasjon som kaptein Mons Haukeland i Bergen organiserte: Frå sommaren 1940 bygde Haukeland opp ein militær motstandsorganisasjon der norske offiserar i kvar sine heimedistrikt skulle freiste å organisere grupper på 30-40 mann. Gruppene vart organiserte under avsnittsjefar.
Anders Hammerseth
Løytnant Anders Hammerseth i Florø vart avsnittssjef for Fjordane. Ved utgangen av 1942 talde Haukeland-gruppene og andre tilfeldige lokale motstands-grupper i Sogn og Fjordane truleg kring 500 mann.
Haukeland-gruppene skulle ikkje vekkje oppsikt med t.d. samlingar, skyteøvingar, sabotasje o.l., men skulle vere ”sovande celler” som kunne vekkjast til live og gå i strid på kort varsel. Ei viktig oppgåve var å drive aktiv etterretning kring dei store tyske forta som sperra innløpet til fjordane.
I Sogn og Fjordane gjekk det meste av denne organisasjonen i oppløysing i 1943, og det var Ragnar Ulstein og Harald Svindseth frå Kompani Linge som kom over frå Shetland seinhaustes 1944, som organiserte dei Milorg-troppene som gjennom ”Siskin” i Sogn og ”Snowflake” i Fjordane kom under våpen i dei siste månadane av krigen, og fekk sikringsoppgåver etter kapitulasjonen den 8. mai 1945.
Mons Haukeland (1892–1983) frå Os vart arrestert i 1943. I 1954 vart han utnemnd til generalmajor, og vart den første generalinspektøren for Heimevernet 1946–1958.
Ein buss frå Firda Billag med knottfyring sommaren 1941. Foto: Øivind Galaasen

Våpenlager og opprulling

Tidleg i krigen vart det organisert våpenruter frå Shetland via einbølte kystbygder som Bulandet, Vetvik på Bremanger og øya Silda og innover landet. Desse og anna kontakt vestover vart ved eit par høve rulla opp, med stygge konsekvensar for dei som vart tekne, m.a. for folket i Bulandet og Værlandet i Askvoll, då dei vart sette i samband med nettverket som vart rulla opp ved Telavåg-aksjonen i 1942.
Også folk i posttenesta i fylket vart råka og sende til konsentrasjonsleirar i Tyskland, då Stein-organisasjonen i Bergen vart sprengd i 1942. I store, landsomfattande aksjonar vart lærarar, offiserer, politifolk og studentar heimehøyrande i fylket vilkårleg arresterte, og mange sat i konsentrasjonsleirar i Tyskland til krigsslutt.

Shetlandstrafikken

Særleg frå kystbygdene rømde unge menn i hopetal over til Shetland for å slutte seg til
dei norske styrkane. Mange gjorde ein heriosk innsats som mannskap i Shetlandsgjengen med transport av rømlingar vestover, og transport av agentar og våpen til norskekysten. Dei viktigaste rømmingsrutene vestover det første krigsåret gjekk frå øyane vestafor Bergen. Men då tyskarane fekk snusen i dette, vart Hjønnevåg og Utvær i Solund frå 1941 og for resten av krigen eitt av dei viktigaste samlingspunkta for rømlingar som ville til Shetland.
Dei første skøytene frå fylket drog vestover alt 1. mai 1940. Det var ”Leiv” som gjekk ut frå Vågsøy med 14 britiske soldatar og med Peder Grane som skipper, og ”Roald” som gjekk frå Askvoll same dag.
I alt drog det 51 farty med til saman 559 personar til Shetland frå hamner i Sogn og Fjordane. Frå Møre og Romsdal 82 farty med 1048 personar og frå Hordaland 112 farty med 1269 personar.
Under heile krigen gjekk det i alt 244 farty med 2871 rømlingar frå Noreg til Shetland i krigsåra. 17 farty med i alt 139 personar kom bort på veg til Shetland. Den største tragedien var då M/K ”Blia” forliste i november 1941 med 42 personar ombord.
Mange av skøytene som vart nytta til rømming, vart tekne over av den legendariske Shetlandsgjengen under leiing av Leif Larsen, ”Shetlands-Larsen”. Desse skøytene dreiv
tranport av etterretningsagentar og våpen frå Shetland til norskekysten dei første krigsåra. Men dei små skøytene var sårbare og lei store tap. Dei vart difor erstatta av
dei amerikanskbygde ”Shetlandsbussane” KNM ”Hessa”, ”Hitra og ”Vigra” frå desember 1943. Dei tre hurtiggåande ubåtjagarane hadde 24 manns besetning, gjorde 20 knop og kunne bite frå seg med fire kanoner og to mitraljøser dersom dei måtte forsvare seg. KNM ”Hitra” er teken vare på som krigsmuséum.

Bombing og sabotasje

Langs kystleia ved Frøysjøen, i Staveneset og i nordre Solund låg agentar med radiokontakt vestover og observerte fiendtleg trafikk. Dette gav kvikke torpedobåtar og allierte fly høve til å rette presise åtak mot fienden, og mange titals tyske skip hamna på havbotnen frå Stad til Sognesjøen takka vere denne etterretningsinnsatsen.
Utrusta med kanoner og miniubåtar utførde folk frå Kompani Linge risikable sabotasjeaksjonar m.a. mot skip i Svelgen.

Kystfolket heldt tett

Folk i små kystbygder både såg og høyrde kva som gjekk føre seg, men heldt på ein beundringsverdig måte tett om det dei visste. Mange sette både sitt eige liv og heile familien på spel for å hjelpe agentar og rømlingar, og ofra gjerne fiskeskøytene og dermed levevegen sin for at folk på rømmen kunne berge seg til Shetland.
Ei stor gruppe rømlingar var unge menn som var kalla inn til den forhatte Arbeidstenesta (AT). I Sogn og Fjordane var det AT-leiarar i Eid, Bremanger, Vik, Leikanger og Aurland. Då det spreidde seg rykte om at AT-gutar vart beordre til tysk teneste på Austfronten, valde mange å rømme landet.
Kringom i fylket var det i alt 13 fangeleirar for russiske og andre aust-europeiske krigsfangar. Dei vart m.a. nytta til å byggje tyske festningsverk og aluminiumverk i Årdal. Mange av fangane levde på trælekår med mykje tortur og vanstell, og bygdefolket kring leirane risikerte sjølve å verte arresterte når dei freista å stikke i stakkarane litt ekstra mat og klede.

Få NS-medlemmer

Folk i fylket heldt jamnt over god avstand til fienden, og Sogn og Fjordane var det fylket i landet der Quislings parti Nasjonal Samling – NS – hadde lågast oppslutning, med særleg lågt medlemstal i kystkommunane. Totalt vart det registrert berre 396 medlemmer i Nasjonal Samling i Sogn og Fjordane under krigen – d.v.s. berre 0,54 % av folketalet. Landsgjennomsnittet var 1,7 %. Eit særtrekk ved medlemslistene i Sogn og Fjordane var dessutan at ein stor del var innflyttarar. Ei anna stor medlemsgruppe var svært unge kvinner som truleg pleia kontakt med tyskarane, og såleis var lette å ”innrullere” som NS-medlemmer.

NS-organisasjonen i Sogn og Fjordane

Dei første tre krigsåra sorterte NS i Sogn og Fjordane under Fylkesorganisasjon (FO) 12 Vestlandet og fylkesførar Chr. Astrup i Bergen.
Fylket var delt i to krinsar: K-57 Sogn hadde hovudkontor i Høyanger med postmeister og fylkesordførar Johan Arntzen som krinsførar, og K-58 Firda hadde hovudkontor i Førde med bonde Harald Hope som krinsførar.
Den 15. november 1943 vart Sogn og Fjordane eit eige FO 13. Høyanger vart hovudsete, og Anders Brokstad (sjå denne under Kjende personar i Høyanger fødde år 1900-1950) vart fylkesførar frå 1944. I Høyanger hadde NS-Hirden ei avdeling under leiing av Henry Borckrevink Litsheim (sjå under Kjende personar i Høyanger fødde år 1900-1950). NS sin kvinneorganisasjon (NSK) hadde eigen fylkesleiar busett i Førde, men hadde svært få medlemmer. NS ungdomsforbund – Unghirden – plsserte Kjell Blich Schreiner som ungdomsleiar i Florø. Nokre få unge NS-folk frå fylket verva seg som frontkjemparar på Austfronten. Dei fleste av desse kom frå NS-miljøet i Høyanger.

NS-folk i ordførarstolane

Demokratisk valde ordførarar vart systematisk skifta ut med NS-ordførarar, og ved slutten av krigen var 29 av dei 39 ordførarane i fylket NS-ordførarar.
Postmeister Johan Arntzen frå Høyanger vart innsett som ordførar i fylkestinget.
I 1941 vart fylkesmann Hans Seip avsett og erstatta med NS-mannen Vidar Atne. Men Atne vart nok ein for ”mild” fylkesmann etter kvart, sett med okkupasjonsmakta sine auge, for i 1944 vart han bytt ut med den ihuga nazisten og tidlegare norske obersten Konrad Sundlo.
Også dei to politikammera i Fjordane og Sogn vart utstyrte med NS-politimeistrar.

Helmut Klötzer på Fure.

Gestapo og tysk terror

Etter den allierte bombinga av Høyanger verk den 9. april 1941 stramma tyskarane grepet om Sogn og Fjordane. Dei skipa eige fylkeskontor for det frykta Gestapo i Høyanger med den brutale Helmut Klötzer (sjå Klötzer vert sjef og Oppgjeret med Klötzer og co.) som sjef.
Det var frå Høyanger at Klötzer & co. greidde å sprengje og nøste opp Milorg-organisasjonane Siskin og Snowflake i februar 1945 og i løpet av få dagar arrestere over 70 personar over heile fylket.
Men leiinga for Milorg-gruppene Siskin i Sogn og Snowflake i Nordfjord greidde å sleppe unna og fekk reorganisert, slik at dei kunne stille over 900 vaktsoldatar til heimestyrkane då freden kom den 8. mai 1945. Dei tyske styrkane oppførte seg svært ordna og disiplinert og vart etter kvart samla i leirane i Eid, Stryn, Førde, Hyllestad og Lærdal.
- Les meir om tyske festningar og leirar, krigshendingar, arrestasjonar m.m. i eigne artiklar i kapitla ”krigshistorie” under kvar einskild kommune.
Den samla historia om Gestapo i Sogn og Fjordane og Milorg i Sogn og Fjordane finn du under Høyanger kommune.
Under kvar kommune finn du óg komplette lister over alle falne og deira biografiar, og omtale av alle som sat i tysk og japansk fangenskap under 2. verdskrig.

Vaktstyrkane etter krigen

I dei første månadene etter freden den 8. mai 1945 spela Heimestyrkane ein viktig rolle som vaktmannskap. Oppgåva var å avvæpne og internere tyske krigsfangar og få dei sende heim til Tyskland. Dei skulle også halde vakt over arresterte norske nazistar og sjå til at det ikkje vart øvd sabotasje mot viktige telefonstasjonar, industrianlegg, kraftverk og andre installasjonar som var viktige for den norske infrastrukturen.
Heimestyrkane fekk hjelp til dette frå dei norske polititroppene som var sette opp i Sverige og frå norske motstandsfolk som hadde gjort teneste i norske styrkar som Kompani Linge og andre avdelingar i Storbritannia.
Heimestyrkane/Milorg vart dimitterte den 15. juli 1945. Mange av mannskapa heldt likevel frivillig fram til 15. september, men vart etter kvart avløyste av nyinnkalla tropper som vart organiserte i såkalla vaktbataljonar.
I Sogn og Fjordane vart vaktstyrken organiserte i tre kompani: Eitt i Høyanger, eitt i Førde og eitt i Stryn. Desse vart den 7. november avløyste av ”Firdakompaniet” som var samansett av 112 soldatar frå Bergen.
IR 10 sine mobiliseringsavdelingar etter krigen brukte gamalt tysk militærmateriell som våpen, hjelmar, vernemasker o.l. heilt fram til den amerikanske våpenhjelpa til det norske forsvaret kom i byrjinga av 1950-åra.

283 falne og krigsdrepne

2. verdskrig 1939-1945 kosta til saman 283 fjordingar og sogningar livet:

23 menn fall under kampane i aprildagane 1940.
28 personar vart drepne under andre krigshandlingar, dei fleste under allierte flyåtak i og utanfor fylket, m.a. under bombing av Laksevåg og Bergen.
21 personar miste livet som mannskap på den norske kystflåten som var sterkt utsett for bombing og minesprenging.
15 militære og sivile miste livet i samband med Nordsjøtrafikken.
29 miste livet i tysk fangenskap i Noreg eller i konsentrasjonsleiarar i Tyskland og Polen.
33 miste livet som soldatar i militære avdelingar ute.
105 miste livet som sjømenn i handelsflåten 1939–1945.
29 miste livet av andre årsaker som hadde samband med krigen.

Etter krigen miste 13 personar livet som fylgje av mineulukker eller andre hendingar som hadde årsak i krigsåra.
I alt 540 personar frå fylket sat i tysk eller japansk krigsfangenskap under 2. verdskrig, og 32 av desse døydde i fangenskap.
To karar frå Bergen t.v. som søkte tilflukt på garden Nedberge ved Nærøyfjorden, saman med Ola Nedberge og Peder Kroken. Foto frå Aurland bygdebok, utlånt av Idunn Hille Nedberge

MEIR OM SOGN OG FJORDANE FYLKE 
Sogn og Fjordane fylke
Fakta om Sogn og Fjordane

 
Fylkesordførarar og fylkesrådmenn
Milestolpar i Sogn og Fjordane fylkeskommune
Statlege institusjonar i Sogn og Fjordane

 
Lyd frå Sogn og Fjordane fylke
Video frå Sogn og Fjordane fylke
SE OGSÅ

Finn fram i Fylkesleksikonet!
Vel ein kommune:
Tilbake til framsida av fylkesleksikonet
Attraksjonar Historie Helsestell Skule Kriminalsoge Kyrkjer
SØK I LEKSIKONET
Personar Kongevitjingar MEdia Samferdsle Laksefisket Næring Alfabetisk oversyn:
ABCDEFGHIJKLMNO
PQRSTUVWXYZÆØÅ
Informasjon
 
SØK I FYLKESLEKSIKONET
Informasjon
ABCDEFGHIJKLMNOPQRSTUVWXYZÆØÅ
Attraksjonar Historie Helsestell Skule Kriminalsoge Kyrkjer
Personar Kongevitjingar Media Samferdsle Laksefisket Næring

Harald Hårfagre var sogning

Den første kongen i Noreg, Harald Hårfagre, var sogning. Han vaks opp på Husabø på Leikanger, der mora kom frå. Les meir om kong Harald Hårfagre og landsamlinga og om slekta hans i Sogn.

Slaget i Sildagapet i 1810

Den 23. juli 1810 gjekk to engelske krigsskip til åtak på ei lita, norsk flåteavdeling ved øya Silda sør for Stad og tok det norske mannskapet til fange. Dagen før hadde engelskmennene herja i Ervik-bygda på Stad. Kvifor gjekk den mektige engelske marinen til åtak på skrøpelege, norske kanonjollar i Ytre Nordfjord?

Då fiskedampskipa stakk til havs

Då den første dampdrivne fiskebåten, ”Activ”, gjekk ut frå Ålesund i 1885, innvarsla det ein ny epoke for norske fiskeri: Havfisket. Dei store skipa gjorde det mogeleg å utnytte fiskeressurane langt til havs. Kring 1910 hadde Sogn og Fjordane 20 slike store fiskedampskip. Fleire av dei vart brukte i aktivt fiske heilt fram på 1960-talet.

Nydyrkingskommunen Jølster

Frå 1920-talet og fram til like etter krigen fekk Sogn og Fjordane i alt 623 nye gardsbruk. Selskapet Ny Jord spela ein aktiv rolle i nydyrkingsarbeidet i mellomkrigskrigtida, og særleg merka Jølster seg ut som den store nydyrkingskommunen med 57 nye bruk.

Ei mellomalderkyrkje langt til havs

I mellomalderen låg det ei kyrkje på Utvær. Utvær ligg åtte km vestanfor dei andre øyane i Solund, og er det vestlegaste punktet i Noreg som har vore busett. Kvifor vart det bygd eit gudshus bokstaveleg tala midt ute i havet?

Sjalu tenestejente drap gardkona

Sjalusi er diverre eit klassisk drapsmotiv. Slik var det også for tenestejenta Sigrid i Vetlefjorden ein gong på 1600-talet då ho la sin elsk på husbonden på garden. Men for å kapre han måtte ho få kona av vegen, og til det trengde ho hjelp.

Få nazistar i Sogn og Fjordane

Ingen fylke i landet hadde så få medlemmer av Quislings Nasjonal Samling som Sogn og Fjordane. Berre 396 fjordingar og sogningar var medlemmer i NS under 2. verdskrig, og mange av desse var innflyttarar og unge jenter som hadde kontakt med tyskarane. Fleire kystkommunar var så godt som frie for NS-folk.

Den heimekjære amtmannen

I 1763 vart Joachim de Knagenhjelm utnemnd til den første amtmannen i Sogn og Fjordane. Det første han gjorde, var å flytte heim til mor på Kaupanger hovedgård. Men berre åtte år seinare vart Knagenhjelm nærmast tvangsflytta til Nord-Noreg. Kvifor?
Copyright NRK © 2009  -  Telefon: 815 65 900  -  E-post: info@nrk.no