Slår sammen kommunen – beholder alle ansatte

På sykehjemmet i Lardal fyller sykepleier Bente Kongelf medisinbrettene.

Hun er ikke bekymret for jobben sin. Folk kommer fortsatt til å bli gamle og syke, selv om den lille Vestfold-kommunen slår seg sammen med storebror Larvik 1. januar 2018.

Men hva skjer med toppledelsen når administrasjonen flyttes fra herredshuset i bygda til rådhuset i Larvik?

– Nei, da vet jeg ikke stort om mine oppgaver. Det er framtida som vil si noe om hvordan utfordringene blir da, sier kommunalsjef for helse, omsorg og velferd, Kristine Borvik.

Men jobb er hun sikret, også i den nye kommunen. Det har lokalpolitikerne sørget for.

– De ansatte de kommer til få beholde jobbene sine inn i de den nye kommunen. Det er veldig klart uttrykt inn i den intensjonsavtalen som vi har inngått sammen med Larvik kommune, så det er jeg trygg på, sier ordfører Knut Olav Omholt (Sp).

Omholt er ikke alene. Det store flertallet av ordførere som har forhandlet frem avtaler om sammenslåing har gitt lignende garantier.

Utsetter nedskjæring

NRK har sett gjennom de rundt 30 intensjonsavtalene som førte fram til sammenslåing. Nær sagt alle presiserer at ingen skal miste jobben som direkte konsekvens av sammenslåingen, noe også loven krever (se faktaboks).

Litt under halvparten lover også at all effektivisering på personalsiden kun skal skje ved naturlig avgang, altså at folk går av med pensjon eller frivillig velger en annen jobb.

– Så å si alle intensjonsavtaler sier veldig klart at arbeidsplassene skal bestå, i alle fall på kort sikt. Hvis det blir innsparing og nedskjæringer så kommer det til å skje gjennom naturlig avgang, og da på noe lengre sikt, sier Yngve Flo, som forsker på kommunereformen.

NTNU-professor Jørn Rattsø advarer lokalpolitikerne mot å tro at effektiviseringen vil komme automatisk bare kommunene slår seg sammen.

– En sammenslåing bør gi mer effektiv drift, mindre og bedre byråkrati og bedre tjenester. Men det kommer ikke av seg selv, sier han.

Må unngå «direktørsyken»

Dersom de folkevalgte ikke tar konkrete grep for å slanke byråkratiet, kan resultatet bli to lag med ledelse som snubler i bena på hverandre.

– Hvis vi ser på kulturadministrasjonen, så kan det jo være tre kommuner med hver sin kultursjef som etter sammenslåing fortsetter med tre kultursjefer og ansetter en ny kulturdirektør på toppen. Da har du ikke spart noe byråkrati.

Ifølge Rattsø, som leder Produktivitetskommisjonen regjeringen har nedsatt, vil alle omstillinger og sammenslåinger møte motstand. Mange vil kjempe for å beholde sin jobb, sitt arbeidssted og sine arbeidsoppgaver.

– Administrasjonen vil fort ha interesse av å vokse, sier professoren i samfunnsøkonomi.

Ifølge Rattsø må politikerne ha mot nok til å frigjøre krefter slik at flest mulig jobber direkte med å tilby tjenester som skole, sykehjem, barnevern, plantegning og renovasjon.

Han er klar på at det også betyr at mange må miste sjefsstillingen.

– Ja, ledere kommer jo gjerne fra tjenestene de har vært i. Vi kan ikke sitte med alle lederne fra de gamle kommunene. Folk må være villig til å gå til nye oppgaver, sier han.

Kommer ikke gratis

Her er også forsker Geir Vinsand i Nivi analyse krystallklar.

– Når det kommer til toppledelsen må du være hard fra dag én. Det kan ikke bli sånn at tre rådmenn blir til én rådmann og to spesialrådgivere. En reell omstilling i ledelsen må til, og det må man bare ta tak i med en gang for å unngå doble lederfunksjoner, sier ressursøkonomen.

Han mener kommunereform uten tvil er det viktigste virkemiddelet for å lykkes med effektiviseringen av offentlig sektor i Norge. Men i likhet med Rattsø understreker Vinsand at de positive gevinstene ved sammenslåing ikke kommer gratis.

– Jeg tror det er realistisk å dra inn 20 prosent fra administrasjon til stillinger direkte i tjenesteproduksjonen, og da trengs det et langsiktig tidsperspektiv. Det er ikke gjort på et år, sier han og fortsetter:

– Kommunesammenslåing gir ingen automatiske effekter. Alt avhenger av ledelse og styring i den nye kommunen.

Politiske traumer

Det vet rådmannen i Arendal, Harald Danielsen, alt om.

I 1992 ble kommunene Moland, Tromøy, Hisøy, Øyestad og Arendal tvangssammenslått til én kommune. På forhånd hadde daværende kommunalminister Johan J. Jakobsen (Sp) oppfordret til folkeavstemning. Alle de tre Agder-kommunene som ba folket om råd fikk et rungende nei til svar. Men da Ap tok over makta i 1990 ble sammenslåingene banket gjennom i Stortinget likevel.

– Det var i høyeste grad en tvangssammenslåing. I de første periodene var det mye traumer, sier Danielsen.

De politiske traumene førte til at viljen til å bygge en ny kommune ikke var til stede. De nødvendige grepene ble ikke tatt. Ifølge Danielsen skjedde ikke det før på slutten av 1990-tallet.

– Jeg hadde en stor fordel å komme inn da det var enighet i alle leire om at kommunen hadde en krise, og at den skulle løses. Det lå der som en godt forankret bestilling, sier rådmannen som ble ansatt i 1999.

I dag kan han skryte av at Arendal har én av de laveste administrasjonskostandene i landet. Han er ikke i tvil om at sammenslåing kan gi effektiv drift.

– Du må ville dit, det er klart. Det mener jeg vi har bevist, sier han.

Frykter effektivisering blir glemt

Dersom den viljen er tilstede fra dag én har Nivi-forsker Geir Vinsand tro på at vi får se noen «glitrende kommunale organisasjoner» når 428 kommuner skal bli til 387 de neste årene.

Samtidig er han bekymret for at behovet for effektivisering er underkommunisert i denne reformprosessen.

Selv var Vinsand hovedsekretær for Christiansenutvalget, som fikk kjeft for at de fokuserte for mye på innsparingsmuligheter og for lite på kvalitet. Nå er fokuset snudd på hodet, og Vinsand mener det må være plass til begge deler.

– Her er intensjonsavtalene førende. Litt for mange av dem er for passive når det kommer til effektiv ressursbruk. De snakker mye om bedre tjenester og nye investeringer, men mindre om effektiv drift.

Lys i alle rådhus

Reformforsker Ynge Flo forteller at intensjonsavtalene først og fremst bærer preg av at lokalpolitikerne vil forsikre om at det meste blir som før. Mange av dem inneholder garantier om at sykehjemmene, grendeskolene og biblioteket i utkantene skal overleve.

– I alle fall på kort sikt. Men så vet vi jo at disse intensjonsavtalene er ikke juridisk bindende. Det er gjerne politisk bindende i en periode eller to, men etter hvert blir disse nye kommunene etablert med sine egne logikker og sine egne maktforhold, sier Flo.

Det er ikke bare velferdstilbudet som fredes, om enn midlertidig. Også rådhusene skal bestå flere steder.

– Det jeg hører rundt om i mange kommuner er at de sier at det skal være «lys i alle rådhus». Ofte er det innbakt i disse avtalene en forventning om at det skal være aktivitet også i de rådhusene som ikke blir i sentrum for den nye kommunen, sier Flo.

Lys skal det også være i det hundre år gamle bygget som i dag er Lardal herredshus. Hva slags aktivitet det skal fylles med, er ennå ikke klart, men en arbeidsgruppe jobber med saken.

Hjem å melke kuer

For ordføreren er det viktigst at avtalen med Larvik slår fast at tjenestene skal bestå.

– Det aller, aller meste skal forbli i gamle Lardal. Vi skal ha barnehage, vi skal ha SFO, vi skal ha barneskole og ungdomsskole, og vi skal ha sykehjem, hjemmetjeneste, lege, og de tekniske tjenestene skal fortsatt ytes på det nivået som er i dag, lover Omholt.

Han ser også for seg at de ti årsverkene i dagens kommuneadministrasjon får lignende stillinger i den nye storkommunen.

– Hvordan skal dere da unngå at det blir to lag med ledelse som snuble i beina på hverandre?

– I den nye kommunen får vi til sammen 3400 ansatte, og i en så stor organisasjon er det naturlig avgang hele tiden. Jeg er ikke noe bekymret for at vi ikke skal finne fornuftige arbeidsoppgaver til alle sammen, sier Omholt.

Men selv ender han opp på veggen med bilder av tidligere ordførere tidligere enn venta. Om et drøyt år skal portrettet hans også opp på veggen i svart ramme.

– Jeg skal vel opp når det blir januar 2018 jeg da. Det er en ledig plass her, sier han og peker på veggen.

– Hva skal du gjøre da?

– Nei, da skal jeg hjem igjen og melke kuer. Da er min ordførerkarriere over, og det er ordføreren i Larvik som blir ordfører for den nye kommunen.