Fire venner møtes igjen etter å ha tjenestegjort i Libanon sammen på 80-tallet.

SOLDATKAMERATER: Gjermund Hagesæter, Bjørn Trønnes og John Bratli utenfor Halden fengsel, på veg til den fjerde kameraten.

Skjebnenatt i Libanon

En dramatisk natt i 1980 knyttet fire unge soldater sammen for alltid. Men når de fire skal møtes, må det skje bak murene.

John Bratli ser seg i speilet. Det intense blikket avslører en smerte han ikke blir kvitt. For dem som ikke kjenner ham fremstår han som muskuløs og sterk, men hver gang han kommer ut av dusjen ser han et speilbilde av seg selv, og Libanon.

Hullet han fikk gjennom kroppen har for alltid forent ham med landet han som FN-soldat skulle hjelpe til fred.

Han må puste dypt, for ikke å rakne, og strammer seg opp. Denne dagen har han tatt mot til seg og skal rippe opp i alle minnene, og hvorfor ikke, de strømmer jo på uansett.

Bak murene

I Halden fengsel går Tor Egil Knutsen rastløs omkring og venter spent på sine tre veterankompiser, John, Bjørn og Gjermund.

– Jeg er litt nervøs, avslører han, og svelger noen beroligende tabletter.

Tor Egil soner en dom på 12 år for drap. Drapet skjedde da både gjerningsmann og offer var beruset på alkohol. Offeret vekket Tor Egil da han hadde sovnet. Han reagerte med å slå offeret til døde. Selv mener han at det brutale kapitlet skjedde i et slør av traumer fra i Libanon, men det trodde ikke domstolen noe på.

Veteranenes ungdom i Norbatt 6

HØYDEPUNKT: Tor Egil Knutsen (øverst til høyre) har gode minner fra det sterke samholdet i bataljon 6, men fikk problemer med sterke mareritt da han kom hjem. Nederst til venstre i bildet sitter Gjermund Hagesæter.

Foto: Kjersti Strømmen / NRK

Det betyr mye for ham at han fremdeles har venner som husker ham for den han var, som ung, og før livet gikk skeis.

– Jeg tenker på dem innimellom. Vi er jo liksom brothers-in-arms. Vi ble som en familie, på den måten at vi ble kjent med hverandre på godt og vondt og ikke kan gjemme oss for hverandre.

Han husker samholdet som noe av det beste han har opplevd og Libanon ble høydepunktet i livet. Det var den gang han mestret mye. Etter at han kom hjem ble hverdagen snart veldig utfordrende, med intense mareritt og søvnløse netter.

– Jeg har jo isolert meg mye. Jeg har levd bak en lukket dør. Så havnet jeg her. Den eneste forskjellen er hvem som låser døra, at her er det andre som låser døra bak meg.

– Skyt for å drepe

Sju norske FN-soldater trodde de skulle ut på et rutineoppdrag da de 18 desember 1980 beveget seg stille gjennom mørket.

Noen hadde benyttet kvelden til å krype ut av gjemmestedet sitt, dypt inne i det FN-kontrollerte området, og nordmennene ble sendt ut for å stanse dem.

Gjermund Hagesæther og veterankollegaer

VETERANER: Gjermund Hagesæther og veterankollegaer.

Foto: Kjersti Strømmen / NRK

Gjermund Hagesæter hadde nettopp fylt tjue år. Han var lyslugget og hadde myke trekk i ansiktet, men var lagfører for like unge menn. Fenrik Bjørn Trønnes var ti år eldre, men også han var uforberedt på hva som kom til å skje. Tor Egil var geværmann under deres ledelse.

Brått skimtet de konturer av noen personer. Det måtte være de palestinske soldatene som hadde smøget seg ut av skjulestedet, det såkalte «reiret».

– Vi ventet til de var ca. 30–40 meter fra oss. Da skjøt jeg opp et lyssignal og ropte: «Stop, you are in UN-zone, drop your gun and hands up», forteller Gjermund.

Våpnene falt ikke til bakken. Det kom ingen hender i været. I stedet kom det rettet ild fra Kalashnikov-våpen, og det kom splinthåndgranater gjennom lufta.

– Jeg gav da straks ordre om å skyte tilbake «for å drepe», forteller Gjermund.

Intense minutter

Etter en stund ble det stille. Kanskje var slaget over.

– Da hørte jeg noen rope «Kapitan», og så kom det nye skudd.

Minuttene ble intense. Gjermund så at en av soldatkompisene lå helt stille på bakken til høyre for ham, og tenkte at han var død, men registrerte like raskt at det ikke var plass til å reagere med følelser. Kroppen og hodet var i full beredskap.

Hver gang de hadde skutt, rullet nordmennene seg rundt på bakken, for å unngå kulene som kom tilbake. Gjermund oppdaget at sidemannen heldigvis ikke var død.

Bjørn Trønnes var fenrik i Bataljon 6 i Libanon

SKADET: En blodig Bjørn Trønnes var lettet over at ikke flere ble drept den dramatiske natten, men sliter fremdeles med senskader.

Foto: Kjersti Strømmen / NRK

Da kom håndgranatene fykende, og fenrik Bjørn Trønnes ble truffet i foten. Han fryktet at ildstriden kun hadde vært en oppvarming til det som skulle komme.

– Da visste vi ikke om de kom til å bruke enda større skyts, sier Bjørn.

Tor Egil spurte den sårede fenriken om han skulle gå tettere på, og fikk ja. Angriperne var kun 20 meter unna. Han skjøt to byger med sporlys og så at det gnistret i steinblokkene bak dem.

Da en person med sekk kom mot dem og ropte «friend, friend» trodde Tor Egil at de skulle bli blåst i filler, men forsterkningene hadde hjulpet, og palestinerne overgav seg.

Palestiner skadet 18.12.1980

SKJEBNENATTEN: Minst én palestiner mistet livet etter de heftige kampene som pågikk i fem kvarter.

Foto: Kjersti Strømmen / NRK
Splinten som traff John Bratli

SPLINTEN: John Bratli fikk splinten i gave fra sine soldatkollegaer etter at den hadde sust gjennom kroppen hans og endte i kassettspilleren.

Foto: Privat

Flere av angriperne var blitt hardt såret, og minst én av dem mistet senere livet av skadene.

– Det var da jeg så skadeomfanget at jeg forstod at dette var alvor. Vi kunne ha blitt drept og det kunne alle de også ha blitt, sier Bjørn.

– Du snakker om kraft

John Bratli ble skadet i Libanon i desember 1980

NORBATT: Også Norbatts eget blad, Blue Beret, skrev om John Bratli og splinten som kunne ha drept ham.

Foto: Faksimile

De trodde det hele var over, men seinere på natta ble John vekket av brak fra granater, som trolig var ment som hevnangrep for det som skjedde noen timer tidligere. Han reiste seg fra senga og skulle til å tenne seg en røyk. Da smalt det i kroppen.

Han var blitt truffet av en svær granatsplint.

– Den var syv centimeter. Den gikk først gjennom en M6 tilhenger, så gikk den gjennom to prefab-vegger, skrått gjennom et jernskap, og så gikk den gjennom meg, før den til slutt traff kassettspilleren min. Dæven, da snakker vi om kraft. Den gikk gjennom lysken og kom ut gjennom rumpeballen, i en veldig fart, sier John.

Flere norske aviser trykket bilder av en smilende John i sykesenga. Han trodde det skulle gå bra. Det måtte det jo. Han var 21 og sulten på livet. Og han hadde hatt utrolig flaks som overlevde.

– Den rev jo i stykker en del da, men det verste var at adrenalinet pumpet for fullt og jeg var bevisst hele tiden.

John Bratli, Åse Netvik, og granatsplinten

OPTIMIST: John Bratli smilte til Nordlys og andre aviser. Han var glad for å overleve, og var optimist. Her får han en klem av kjæresten den gangen, Åse Nesvik.

Foto: Faksimile/ Nordlys

De lappet ham sammen, men ikke alt lar seg reparere. Traumene og de fysiske plagene styrer mye av livet. Som nå, når han står ved fengselsporten og skal inn til kompisen som også har fått for mye bagasje.

Han prøver å holde tårene tilbake, men de strømmer likevel på.

Ulike skjebner

Det rasler i nøkler og kviner i metall når fengselsbetjenten lukker opp portene.

Bjørn Trønnes går først opp den lille stien til besøkshuset. Han kommer så ofte han kan, men vet sjelden når. Han er utdannet ingeniør men hverdagen hans har siden Libanon vært preget av mangel på konsentrasjon. Han har vært mye urolig og hatt problemer med å slå rot. I lange perioder har han vært uten eget hjem.

Tor Egil er allerede blitt ført gjennom låste porter av to fengselsbetjenter kledd i lyseblått, og venter i besøkshuset. Det er innredet som en leilighet, med en behagelig sofa, vindu som nesten rekker ned til gulvet, og utsikt mot en grønn plen.

Tor Egil Knutsen og Bjørn Trønnes

KAMERATER: Tor Egil Knutsen og Bjørn Trønnes har holdt tett kontakt helt siden Libanon.

Foto: Kjersti Strømmen / NRK

I en time eller to er det mulig å innbille seg at de endeløse og kraftige betongveggene rundt fengselet er borte, og at dørene til livet på utsiden er åpne.

Fengselsinspektøren lar de blåkledde gå, tar plass i et hjørne, og prøver å være usynlig mens de besøkende én etter én inn kommer gjennom døren og endelig får gitt den innsatte en kameratslig klem.

Snart snakker de om den femte som kort tid etter at han kom hjem fra Libanon tok sitt eget liv, og om hvilke skjebner de selv har fått.

Gjermund Hagesæter og Tor Egil Knutsen

VENNSKAP: Trass ulike skjebner har fortiden knyttet dem sammen som venner.

Foto: Kjersti Strømmen / NRK

Gjermund Hagesæter har fått byttet en viktig avtale for å bli med til Halden. Han er blitt Frp-politiker og statssekretær i Justis- og beredskapsdepartementet.

Kameratslig legger han armen rundt den kraftige nakken tilTor Egil, som er blitt en dobbelt så stor mann som da de var i Libanon, og oppmuntrer ham til å tenke fremover, på et liv utenfor murene. Fengselsinspektøren nikker stilltiende i hjørnet, men ser ikke at Tor Egil får en tåre i øyenkroken.

– Sviktet

Verken kompisene eller noen andre har gode svar på hvorfor tre av dem fikk posttraumatisk stress-syndrom og ble uføre, mens Gjermund ikke har fått plager.

– Tor Egil må selvsagt ta ansvar for det han har gjort. Den straffen har han fått og den må han ta. Og så er jeg like tydelig på at både Tor Egil, Bratli, og andre her ikke har fått den oppfølgingen de burde ha fått når de kom tilbake fra Libanon. Der har Forsvaret svikta og der har samfunnet svikta, sier Hagesæter.

John ble reklamemann men måtte til slutt gi slipp på yrkeslivet. Han er oppgitt over at den eneste takken han fikk fra Forsvaret, mange år etter Libanon, var vernepliktsboka i retur, stemplet tjenesteudyktig.

Forsto det ikke selv

De sårede kameratene tror livene deres ville ha vært langt bedre dersom de hadde fått hjelp da de kom hjem. De forstod ikke selv at plagene kom til å vare, og at de på egenhånd måtte gjøre en kraftinnsats for bli ivaretatt.

John Bratli, Bjørn Trønnes, Gjermund Hagesæter, Tor Egil Knutsen

MØTE: De fire kameratene har mye å mimre om, selv om det er gått 35 år siden de var i felt sammen.

Foto: Kjersti Strømmen / NRK

Gjermund mener at han som politiker og del av maktapparatet bidrar til bedre kår for veteranene ved å skape bevisshet i samfunnet om deres innsats, og kostnaden mange av dem bærer, lenge etter at de er kommet hjem.

Selv om han ikke ble skadet, er den mørke desembernatten også blitt en stor del av ham.

– De fem kvarterene vi hadde i den ildstriden er den sterkeste opplevelsen jeg har hatt i hele mitt liv. Jeg har aldri vært så fullpumpet av adrenalin som jeg var den natta, og det tror jeg gjelder oss alle, sier Gjermund.

– Den sitter klistra, sier John, og de andre nikker. Den natta slipper ikke taket. Ikke tale om.

John Bratli ble skadet i Libanon

TRAUMER: De fysiske skadene John Bratli fikk ripper opp i traumene flere ganger daglig.

Foto: Kjersti Strømmen / NRK