Når helter faller

Nicholas Dreyer bråvåkner av marerittet som plager ham natt etter natt.

Den siste uka har han kun sovet fem timer, og nok en gang ligger sengetøyet hulter til bulter i senga, klamt av svette. Han sperrer opp øynene og kjenner at kroppen og hodet lynraskt går i beredskap. Tar det aldri slutt?

– Kontakt!

Nicholas hører skrik, og lyden av en rakettdrevet granat som fyker over gropen i bakken der han har lagt seg til å sove. Omtåket setter han seg opp og ser at det bobler i sanden foran ham. Det er kuler fra Taliban.

Soldaten kommer seg på beina og løper mot bilen gjennom kuleregnet, men snubler og faller inn under kjøretøyet. Han reiser seg igjen, og klatrer inn i bilen. Bevegelsene er hurtige. Blikket årvåkent. Likevel går alt i sakte film.

– Takk for alt

Det demrer for ham, i drømmen, men også i virkeligheten, at det kun er to biler i følget hans. De står parkert på en bakketopp, alene, denne dagen i 2011, to mil nord for Meymaneh. Resten av enheten blir bundet opp i strid flere hundre meter nede i dalen.

Jobben hans er å innta stilling, med maskingevær, oppe på det ene kjøretøyet. Da registrerer han at nabobilen med skarpskyttere får stans på sitt tyngste våpen. Det har kilt seg fast, og er ubrukelig.

I det Nicholas når opp på biltaket, ser han at hele åskammen fremfor ham blinker. Det er sporlys – kuler med brennbart materiale, som kommer rett mot ham.

På ren refleks detter han ned i bilen og hyperventilerer. Troppssjefen snur seg mot ham og roper «pust»!

– Jeg pustet to ganger, tre ganger, og så sa jeg «du må hilse familien og si at jeg er glad i dem. Takk for alt». Da var jeg sikker på at jeg kom ikke derfra. Det var ikke snakk om at jeg kom hjem etter det der.

I de neste tjue minuttene kommer det kuler fra alle himmelretninger. Nicholas tenker ikke lenger på om han selv skal leve eller dø. Han fokuserer, han kriger. Han holder ild.

Ville hjelpe

21-åringen var alltid en tøffing. Han elsket å kjøre utfor bratte bakker på ski, klatring, og han hadde begynt med fallskjermhopping.

– Jeg var soldat. Som alle soldater jeg har kjent er. Vi elsker alt av fart og spenning, alt som kan gjøres, må prøves.

Farfaren var militær og tjenestegjorde i andre verdenskrig. Det ble naturlig også for Nicholas å satse på en karriere i Forsvaret. Han var stram i uniform, sterk på alle måter, og håndplukket. Kremen av kremen av Norges unge.

– Absolutt. Jeg skulle være best, jeg er topp-prosenten av norsk ungdom, ifølge papirene.

Han dro til Afghanistan, fordi han trodde han kunne hjelpe. Han visste at det kunne bli farefullt, men dro ikke dit for å drepe. Han var idealist og ville beskytte.

Planen var å søke Krigsskolen. At han skulle ha et liv i uniform.

I fosterstilling

Tre år etter Afghanistan, i januar 2014, var Nicholas helt uforberedt på følelsene og smerten som strømmet på.

Det var en helt vanlig dag på kontoret i Forsvaret, men brått ble han grepet av en veldig sorg. Han skjønte ingenting.

Den høyreiste og kraftige mannen knakk sammen. Han ble liggende i fosterstilling på gulvet, og gråt ukontrollert i nesten to timer.

– Jeg ble skikkelig lei meg og ble veldig panisk og veldig nervøs. For første gang siden Afghanistan fikk jeg rett og slett angst.

Etter en god stund kom han seg på beina og fikk gitt beskjed til personelloffiseren om at han ikke hadde det bra. Han ble mer og mer sliten og skjønte ikke hvorfor.

Han ble sykmeldt og ivaretatt av dyktige folk i Forsvarets stressmestringsteam.

Men marerittene fortsatte å drive ham til vanvidd. Natt og dag.

Tettere på

Var han ikke godt nok forberedt?

Jo, han trodde det. Da han dro til Afghanistan mente han, og ga alle signaler på, at han var klar. Men treningen i forkant hadde tappet ham for krefter. Allerede etter én måned i felt gikk han på autopilot.

– Vår enhet hadde aldri vært i Afghanistan. Vi hadde aldri vært ute, så det er forståelig at vi måtte trene hardt i ett år før vi reiste ut. Dum som jeg var, så klarte jeg ikke å si ifra at jeg var sliten.

Han konsentrerte seg om å gjøre jobben best mulig og så komme seg hjem. Det var det eneste han hadde i hodet.

Og selv om de hadde trent på mange ulike situasjoner var Nicholas helt uforberedt på at de faktiske forholdene skulle endre seg underveis.

– Det som var veldig spesielt i vår kontingent, var at de endret angrepsmønsteret sitt. Tidligere hadde de angrep på 1000 meter og nå var de innenfor 500 meter. Det var veldig unormalt.

Men de kom enda tettere på. Nicholas hadde aldri trodd han skulle bli truet av en AK47 på 35 meters hold.

– Jeg har skutt mot personer – på det nærmeste var vi bare 35 meter unna. Det synes jeg har vært vondt. Det har vært veldig vanskelig å akseptere at man kan ha tatt liv.

På grensa

Han prøvde å døyve de påtrengende minnene og marerittene med behandling, men også alkohol og beroligende medisin. Men til påske – tre måneder etter hans første sammenbrudd – døde bestemoren, som stod ham nær. Kreftene tok slutt.

– Jeg hadde knytt opp løkka. Alt hang i hagen. Alt var klart. Jeg skulle bare ringe og si adjø. That's it. Jeg skulle si at nå er nok nok, nå orker jeg ikke mer.

Han overlevde krigen, mot alle odds. Nå var han i sikkerhet. Men han ville ikke lenger leve.

– Min mor ble jo så redd at hun ringte direkte opp til psykiateren og sa at «han er på grensa nå». Hun hadde aldri sett meg og hørt meg så langt nede.

Hjelpen kom. Han holdt seg stabil i noen måneder. Men fortvilelsen kom over ham. Igjen og igjen.

Forsvaret hjalp ham i ett år. Han opplevde at behandleren var dyktig. Men etter tolv måneder ble det slutt på arbeidsgiverens ansvar. Han måtte søke hjelp i det sivile.

Det ble en absurd opplevelse.

For syk

Han fortalte psykologen om hva han hadde opplevd. Om kampene som varte i fjorten timer, hvordan han opplevde å bli skutt på, og å skyte på andre.

Nicholas ble stum da psykologen sammenlignet hans erfaringer med vanskelige opplevelser i hennes eget liv. Som da hun mistet sin hund.

Han ble rådvill, og følte seg enda mer hjelpeløs. Han skjønte ikke hvordan han skulle komme seg ut av uføret uten hjelp fra noen som forstår.

– Jeg prøvde å søke meg inn på Modum bad for traumebehandling men fikk avslag grunnet at jeg var for syk ennå til å kunne delta på det.

Han fikk problemer med å ferdes blant folk. Selv små turer på butikken tappet ham for krefter.

– Den Nicholas som var glad på alt i livet og som så alt positivt gjennom et rosa filter og som syntes alt var kult og alt skulle gjøres. Han har nå blitt byttet ut med en som må tenke på hvor mye energi har jeg igjen, hvor skal jeg være de neste dagene, hvor utslitt skal jeg bli, for hvis jeg blir for sliten så knekker jeg sammen igjen.

– Savner krigen

Skammen kryper nå innpå ham for han kjenner seg ikke igjen i personen som må trygle om hjelp.

– Oppfølging, økonomisk støtte, rådgiving, og rett og slett få hjelp til å eksistere, alt det må jeg få hjelp til, jeg må få hjelp til å finne meg selv igjen.

Behandlerne sier han trenger stabilitet og trygghet, men i stedet må han bevege seg i en jungel av søknader, papirer, og saksbehandlere. Han føler seg helt alene i et stort og uendelig kaos.

– Det er veldig skummelt. Jeg føler at jeg blir sviktet av systemet. Jeg har dratt ut og har gjort min tjeneste for landet, jeg ble syk av det, og så skal ingen ting være klart når jeg kommer hjem.

Hvilken fremtid kan han vente seg? Ufør som ung? Han hadde aldri – ikke i sine villeste fantasier – tenkt at han, Nicholas, skulle havne på sidelinja.

– Jeg står mer naken nå enn jeg gjorde i Afghanistan. Jeg savner faktisk å være i krig for da visste jeg hvor jeg hadde folk, jeg visste hvem jeg hadde ved siden av meg. Sånn skal det jo ikke være, det skal ikke være sånn at du savner å være i krig for at du skal vite hvem du har rundt deg, hvem som står i hjørnet ditt og hvem som passer på deg.

En alvorsprat

I januar 2015 var utfordringene blitt for mange og marerittene for kraftige. Han bad moren forberede seg på en skikkelig alvorsprat og tok henne med på McDonalds, et sted i fredelige Brumunddal. Da de hadde spist seg ferdig satt de seg i bilen utenfor.

– Da sa jeg at «jeg vet faktisk ikke hvor mye mer jeg klarer». Og da sa min mor at «hvis du tar livet av deg selv nå, så er det greit». Det er en spesiell situasjon sitte og snakke med sin mor og hun sier at «det er greit, jeg skjønner hvis du gjør det».

Ordene måtte sies høyt. Moren hadde i en lang periode våknet hver eneste dag og lurt på om han enda levde.

– Det er snakk om å være så langt nede over så lang tid at hver eneste time oppleves som ulidelig. Jeg tror ingen mamma ønsker å se at barnet ditt har det så vondt, og hvis døden er den eneste utvegen, ja vel så er det det, sier Mette Heimgard.

Hun hadde sett smerten på nært hold og visste hvor lite som skulle til før traumene igjen og igjen overmannet sønnen.

I kampmodus

– Det kunne være en brå bevegelse, det kunne være en lyd som gjorde at Nicholas, som jeg kjenner ham, helt plutselig var vekk, og så hadde jeg en soldat i kampmodus på kjøkkenet.

Hun ønsket å be ham om å holde ut, men visste at det ville gjøre alt så mye verre.

– Jeg visste helt klart at hvis jeg påførte ham mer byrde så kunne akkurat det dytte han utfør stupet. Den beste måten å støtte ham på var å gi ham aksept.

Da skjedde det noe Nicholas ikke hadde forventet. Samtalen ble et vendepunkt. Den gav ham akkurat nok kampvilje til at livsmotet kom tilbake.

Til våren ble han med veteranforeningen SIOPS på fisketur til Nord-Norge. Der møtte Nicholas veteraner fra Libanon – andre som har vært gjennom mye av det samme.

– De sa «pust med magen, dette er normalt, dette har vi gått gjennom og vi alle har klart oss». Da knakk jeg sammen og gråt igjen, for da var det «takk, endelig noen som skjønner meg, endelig noen som vet hva jeg går gjennom».

Den opprinnelige behandleren i Forsvaret er en av de frivillige støttespillerne som får æren for at Nicholas ikke gav opp.

– Hadde det ikke vært for de få som har tatt hjørnet mitt så hadde jeg hengt meg for lenge siden, og det mener jeg. Og det er ikke staten, det er frivillige folk som tar deg imot, og det for dårlig.

Et nytt liv

Snart treffer han kjæresten sin, og en vakker dag i februar 2016 blir han pappa til en liten jente.

– Jeg har funnet noe av den gnisten jeg hadde i meg før jeg dro ut, og nå ser jeg nye verdier i livet.

Nå må han – 26 år gammel – bygge en ny identitet, på ruinene av den gamle. Erkjennelsen av at han ikke lenger er den han var, har tatt flere år.

– Mange sier at de ikke vil kalle seg veteraner når de er like unge som meg fordi de ikke vil sammenligne seg med noen som er blitt skadet og gammel, men det er ikke bare gamle folk som er skadet, det er også unge folk.

Nicholas har fått mye å kjempe for, men marerittene er der fremdeles. Hver eneste dag sloss han for å komme seg hjem fra Afghanistan. Helt hjem.