Øyvinds far reddet 350 jøder – måtte selv bøte med livet

Rett ved Carl Berner i Oslo, denne uken: Ut av en leid buss kommer en eldre dame og en eldre mann, som på bredt amerikansk, med noen svenske og norske gloser innimellom, hilser på dem som tar imot dem.

De to, Hanne-Lore (86) og Gerry (82), ble i desember 1942 reddet i sikkerhet i Sverige av Carl Fredriksens Transport. Deres eneste forbrytelse var at de var jøder.

Den første de spør etter, er gartnerens sønn, Øyvind Syversen Aasheim. (74). Fra innerlommen tar Øyvind fram en brun konvolutt med gamle bilder.

– Her er faren min i gartneriet, som ble bygget her vi står nå, i 1938.

Hanne-Lore og Gerry får høre historien om faren som brukte gartneriet som skjulested og oppsamlingsplass for flyktninger. Hanne-Lore tar tak i armen til gartnerens sønn, og holder fast i den. Kanskje føles det trygt. Gartneren ble deres redning.

Hun slår ut med armen, bak henne står fire av barnebarna.

– Uten din far ville det ikke blitt noen barnebarn, sier hun.

Gerry og Hanne-Lore har i alt 28 etterkommere. De kan alle takke en gartner, en eks-politimann og hans kone, og mange andre modige nordmenn for at de er til.

Bussen er klar for avgang. Planen er å kjøre den samme ruten som Hanne-Lore og Gerry sammen med 20 andre flyktninger tok en desembernatt i 1942. Det skal bli en busstur med tårer i øyekroken. Og mange klemmer.

«Vi kjører for Kongen!»

Dette var det interne slagordet i det fiktive og illegale selskapet Carl Fredriksens Transport.

Kong Haakon het Prins Carl før han ble norsk konge. Og han var sønn av Fredrik, den danske kongen. Et aldri så lite stikk til det tyske naziregimet, som ikke tok navnespøken.

Ellers var det transportselskapet drev med, blodig alvor: Henrettelse, ødelagte nerver og selvmord var følgene for noen av dem som stod bak Carl Fredriksen Transport.

Carl Fredriksens Transport reddet flere hundre motstandsfolk under andre verdenskrig. I tillegg reddet gruppen 350 norske jøder, ifølge historiker ved Jødisk Museum, Mats Tangestuen.

Aksjonen ble ledet av Gerd og Alf T. Pettersen, Reidar Larsen og Rolf A. Syversen, sammen med mange gode hjelpere.

Nesten hver kveld i sju uker kjørte to lastebiler mot svenskegrensen. Bak på lasteplanene, skjult av poteter, satt flyktningene. Det var desperate tider, nettet snørte seg sammen rundt både motstandsfolk, og jøder. Mange måtte flykte, raskt.

Nektet å gjøre nazihilsen

1942 har blitt betegnet som året da den tyske okkupasjonsmakten for alvor satte hardt mot hardt. Det skulle gå ekstra ille utover den lille jødiske minoriteten på rett over 2000 mennesker.

Anslaget mot jødene sammenfalt med store opprullinger av motstandsgrupper, og i Oslo var situasjonen prekær. Hundrevis lå i dekning og ventet på hjelp til å komme over grensen til Sverige.

Høsten 1942 hadde 30 år gamle Alf Tollef Pettersen fått sparken i politiet; han nektet blant annet å gjøre nazihilsen. Han hadde deltatt i felttoget i 1940, var fra Mysen i Østfold og godt kjent i grensetraktene.

Han hadde allerede hjulpet folk til Sverige. Pettersen hadde funnet en ny rute hvor det var mulig å komme svært nær grensen med bil. Etter oppsigelsen begynte han i transportformidlingen i Maridalsveien 10 i Oslo.

I transportformidlingen jobbet Pettersen under inspektør Reidar Larsen. Han hadde også startet tidlig med illegalt arbeid. Våren 1942 ble han torturert og satt fengslet i fire måneder for tyskfiendtlig propaganda.

Som inspektør hadde han tilgang på rundt 180 lastebiler og god oversikt over hvem han kunne stole på. Det skulle vise seg at ikke alle var hel ved.

Med livet som innsats

36 år gamle Rolf Alexander Syversen drev gartneriet, et steinkast unna Carl Berners plass. En morgen i slutten av oktober 1942 fant han fire jødiske brødre som gjemte seg i gartneriet. Syversen kjente London-brødrene, de drev en skraphandel ikke langt unna. London-brødrene kom seg i sikkerhet, og startet opp igjen skraphandelen etter krigen.

Som så mange andre under krigen kom Syversen opp i en situasjon hvor han tok et valg han visste ville medføre risiko for seg selv og for sin familie. Syversens kone var gravid; guttens navn ble Øyvind Syversen Aasheim.

Via en radiohandler i Trondheimsveien kom han i kontakt med Alf Pettersen, som påtok seg å få brødrene over til Sverige. Reidar Larsen skaffet lastebil og papirer.

Trekløveret Larsen, Pettersen og Syversen hadde fått kontakt. Nå startet et kappløp med tiden, med livet som innsats.

Varslet jøder nattetid

Natt til 26. november var Syversen blant dem som fikk et varsel om at Statspolitiet skulle arrestere jødiske kvinner og barn.

Han deltok i det omfattende varslingsarbeidet, reiste rundt i Oslo nattetid og varslet jødiske familier. Sammen med andre fikk han folk i skjul på gartneriet, og i private hjem.

Milorg, den militære delen av motstandsbevegelsen, fikk nyss om den nye flyktningruten, og ba Alf Pettersen om å fortsette med ruta. Presset for å få motstandsfolk ut og i sikkerhet økte dag for dag.

Pettersen ville bruke Rolf Syversen og Syversens gartneri som oppsamlingsplass, han ville at alle skulle være bevæpnet og han ville fortrinnsvis ha med politifolk i organisasjonen.

Reidar Larsen fikk ansvaret for å skaffe sjåfører og biler, samt få flyktningene fra dekkstedene og opp til gartneriet. Syversen hadde ansvaret for selve oppsamlingsplassen.

Hjemme i leiligheten til Pettersen sørget kona Gerd for å holde kontakten med varslingsnettet langs ruten per telefon, samt til de som jobbet i byen.

Hun fylte ut falske kjøreordrer og undertegnet med Carl Fredriksens Transport.

Når som helst kunne de bli oppdaget. Hadde hun blitt stoppet og ransaket, ville tyskerne fått seg en overraskelse.

I muffen sin bar hun en revolver.

Dødsstraff ventet hjelperne

Flere lastebilsjåfører klarte bare én tur, men de tøffeste dannet en slags ryggrad som sørget for en viss stabilitet.

– Alle som var med på dette visste at de risikerte dødsstraff, som nettopp var innført for dem som hjalp flyktninger, sier historiker Mats Tangestuen.

– Tortur og død var den sannsynlige utgangen hvis de ble oppdaget. Derfor var det ikke rart at mange ikke tålte den psykiske påkjenningen.

Lastebilene kunne ta cirka 20 personer per bil. Alf Pettersen satt bevæpnet i første lastebil på hver tur, fire-fem ganger i uken.

For å få til denne massetransporten måtte en rekke sikkerhetsrutiner brytes. Ingen benyttet dekknavn og kontaktene til andre organisasjoner ble mange.

Dette var helt nødvendig på grunn av den desperate situasjonen som var oppstått. Dekkleiligheter måtte tømmes raskt, og folk måtte fraktes i sikkerhet før alt raknet.

Flere drosjesjåfører hjalp til med å frakte folk fra dekkleilighetene til gartneriet.

Angivere

Dette var tidlig i desember, og Rolf Syversen hadde allerede fått signaler fra naboer om at trafikken ved gartneriet ble for synlig. Etter ti dager med gartneriet som oppsamlingsplass måtte de flytte til et annet sted i byen.

Flyktningene var i alle aldre, og mange hadde nylig fått nære familiemedlemmer arrestert og deportert.

Et godt sikkerhetsnett langs ruta sørget for at Pettersen ble varslet underveis om kontroller. Det viktigste med den nye ruta var den korte strekningen flyktningene trengte å gå. Dette ble helt avgjørende når gamle, syke og barn nå skulle reddes.

I januar 1943 kom provokatører inn på ruta. De mange involverte ble gruppens akilleshæl, og løst snakk, samt angiveri førte til at massetransporten måtte oppgis.

Pettersen unngikk så vidt arrestasjon, han ble reddet av Syversen i siste liten. Natt til 15. januar, i et forrykende snøvær, flyktet Pettersen og kona sammen med andre over til Sverige.

Noen av de gjenværende medlemmene fortsatte med flyktningtrafikk. Men det hele ble avdekket på Lillestrøm 10. februar 1943.

Norske provokatører i tysk tjeneste hadde lurt seg med som flyktninger bak på lasteplanet. Blant de arresterte var det tsjekkisk-jødiske søskenparet Vera og Tibor Taglicht på 10 og 13 år, som ble drept i Auschwitz tre uker senere.

Gartner Rolf Syversen fortsatte med illegalt arbeid. I mars 1943 ble han far til Øyvind. Kun fire måneder senere ble Syversen arrestert i Oslo.

Øyvind så aldri sin far igjen.

Hjulpet av frontkjemperens kone

På svingete veier mot grensen kjører vi samme rute, mandag denne uken. Over Gjelleråsen, over Fetsund bro, og rett østover, mot svenskegrensen.

Før de to søsknene og deres mor kom til gartneriet, ble de holdt i skjul i en dekkleilighet en uke. Gerry, da sju år, forteller:

– Vi ble veldig redde, for når vi kom inn i huset hang det bilder av Vidkun Quisling på veggen. og de hadde radio i huset. Vi visste det betydde at de var nazister. Det viste seg at mannen i huset kjempet for tyskerne på østfronten, som frontkjemper. Mens kona som var hjemme drev illegalt arbeid med å skjule blant annet jøder.

Historiker Mats Tangestuen legger til at paret ble skilt etter krigen. Naturlig nok.

Selv husker Gerry lite fra selve flukten. Det har sin naturlige forklaring. En lege tilknyttet operasjonen hadde ansvar for å gi barna sovemedisin så de ikke skulle røpe transporten underveis ved tysk kontrollposter.

Legen tok selvmord rett før krigens slutt, han visste han for andre gang var i ferd med å bli arrestert av tyskerne.

– Vi ble stoppet ved en kontrollpost, de snakket høyt tysk utenfor. Vi satt under presenning på lasteplanet, innerst mot førerhuset. Resten av lasteplanet var fylt opp med poteter. Mor sa vi måtte være som en potet, helt stille. Jeg hørte soldatene stakk bajonetter inn i lasten fra siden, men de traff bare potetene, forteller Hanne-Lore, som da var 11 år.

Evig takknemlige

Marker kommune i Østfold, mandag denne uken. 300 meter fra grensen til Sverige stopper bussen. Den kommer ikke lenger, herfra er det bare en smal isete kjerrevei.

Hanne-Lore holder igjen i armen til gartnerens sønn. Lillebror Gerry sier en kort jødisk bønn, på stedet der de natt til 4. desember 1942 sammen med sin mor kom seg i sikkerhet.

På hebraisk sier han: «Priset være herren, som skapte et mirakel på dette stedet.»

Gerry sier han ikke før nå var klar over hvor mange nordmenn som hjalp til for å få flyktninger over, og hvilken risiko de tok. Vi er evig takknemlige, sier 82 åringen med tre barn, 15 barnebarn og tre oldebarn.

Hanne-Lores fire barnebarn flokker seg rundt bestemor og gir henne en klem, selv holder hun godt tak i skiltet der det står Riksgrense Sverige på ene siden, og riksgrense Norge på den andre.

– Jeg tok barnebarna med hit til Norge for at de skulle vite hvordan deres bestemor ble reddet. Og for å lære av historien, slik at de kan fortelle sine barn igjen. Jødenes utryddelse må aldri glemmes, sier hun.

Øyvind Syversen Aasheim står og ser på det hele, og smiler. Han vet dette ikke hadde væt mulig uten innsatsen fra hans far, Alf Petteren, og Reidar Larsen. Og mange, mange andre gode hjelpere.

Med gråten i halsen sier han at det er godt å være her, å vite hva faren har bidratt til.

– Det er stort å vite at min far var en helt, som gjorde heltegjerninger, sier Øyvind, som vokste opp uten en far.

Hans far, gartneren Rolf Syversen, ble torturert og henrettet november 1944. Et bilde fra julaften 1944 viser lille Øyvind, og moren, Klara.

Klara var da helt uvitende om at hun var blitt enke bare fem uker tidligere. Først sommeren 1945 fikk hun svaret:

Lik nummer 22 fra grav nummer 3 i Trandumskogen hadde navnelappen Rolf Alexander Syversen.

• Framstillingen av Carl Fredriksens transport er i hovedsak basert på arbeidene til historiker ved Jødisk museum, Mats Tangestuen.