Livet med den uutholdelige hemmeligheten

Martin skiftet navn for åtte år siden, selv om han hadde lys stemme og manglet skjegg. Etter det har han tatt flere kjønnsbekreftende operasjoner. Stadig flere gjør som Martin - men til hvilken pris?

Martin forteller om mange vanskelige år på veien fra å se ut som en liten jente til å bli en voksen mann.

For å få behandling må man gjennom grundige undersøkelser. Flere forteller om en tung prosess og at de ikke føler seg trodd.

– Man må bevise at man er trans nok for å få behandling, sier Martin.

Ledelsen ved den nasjonale behandlingstjenesten for kjønnsinkongruens er bekymret over at antallet som ønsker kjønnsbekreftende behandling, øker. Samtidig er transpersoner over hele landet fortvilet og mener at for få behandles og at behandlingen er for dårlig. Er den det?

For Martin (34) startet det på mange måter da han ble henvist til Rikshospitalet. Samtidig begynte han å jobbe i en arnehage i Oslo.

Det første han gjorde da han begynte, var å fortelle det til sjefen sin. Han fortalte at han skiftet navn og om den omfattende prosessen han skulle gjennom.

– Jeg ville fortelle om det med én gang, sier han.

Han ville ikke begynne å jobbe et nytt sted uten å bli sett som den han var.

– Det er en litt spesiell ting å plumpe ut med, men det gikk veldig fint, sier han.

Det var før han begynte med hormoner. Han hadde lys stemme, manglet skjegg og het altså Martin. Mens voksne reagerte, var det annerledes med barna.

Martin har vært til behandling ved Rikshospitalet i nærmere ni år.

I mange år før det bar han på en uutholdelig hemmelighet.

Behandling ved Rikshospitalet

Den nasjonale behandlingstjenesten for kjønnsinkongruens ligger på Rikshospitalet.

Sammen med transpersoner over hele landet er Martin fortvilet over behandlingstilbudet i Norge. Foreløpig er det kun Rikshospitalet som foretar full utredning og behandling.

– Vi ønsker å bli tatt på alvor, bli trodd og få behandling nærmere der vi bor. Det sier Mathilde Decaen Fossheim, som er styreleder i Pasientorganisasjonen for kjønnsinkongruens (PKI).

Hun forteller om folk som må reise mange dager for å få oppfølgingstimer i Oslo.

– Oslo er ikke sentrum av alt. Det finnes folk overalt i Norge. Folk som bor i Nord-Norge, skal ikke måtte behøve å reise til Oslo flere ganger i året for noe som kan gjøres veldig enkelt andre steder, sier hun.

I juni i fjor ble det vedtatt at behandlingstilbudet skal desentraliseres. Fossheim mener det må bli fortgang i disse planene og viser til de nye nasjonale retningslinjene.

– Det er behov for å bygge opp kompetanse andre steder, men det tar tid, sier professor og klinikksjef Kim Alexander Tønseth ved Rikshospitalet.

For Martin som kommer fra Asker utenfor Oslo, har det vært naturlig å gå til behandling på Rikshospitalet. Han er selv fornøyd med at han har fått behandling, men tiden som pasient har vært vanskelig. I tillegg til smerter sier han at det har vært en utfordring stadig å bli vurdert og måtte bevise at han var «tilstrekkelig trans» for å få behandling.

– Derfor uttrykket trans nok, forklarer han.

Han var også fortvilet da han måtte vente i opptil åtte måneder mellom hver konsultasjon.

– Det vanligste er at behandlingen tar 2-3 år, men av og til trenger folk mer tid, sier Tønseth.

Viktig å gi behandling

Folk med kjønnsinkongruens er personer som opplever at de har et annet kjønn enn det de er tildelt ved fødselen. Behandlingen som gis, kalles kjønnsbekreftende behandling, der den som behandles, får bekreftet det kjønnet vedkommende føler seg som.

– Dette er svært viktig behandling for dem det gjelder, sier Tønseth.

Oftest gis det hormonbehandling i tillegg til operasjoner.

– De som gjennomgår kjønnsbekreftende behandling, får økt livskvalitet og et mye bedre liv, sier han.

Behandlingen har som mål å få kroppen og det følelsesmessige til å henge bedre sammen.

For Martin har det vært mange år med frustrasjon, sinne og fortvilelse.

Han har alltid visst det

Martin merket det allerede i fire-fem-årsalderen. Han merket at han var en annen enn den folk trodde at han var.

Da de feiret bursdagen hans i barnehagen, måtte han ta på seg en kjole og en tiara. Han strittet imot, men de voksne insisterte.

– Jeg gjemte meg og bare gråt og gråt, forteller han.

Oppveksten var vanskelig for Martin, men det tok en god stund før han fikk satt ord på det og skjønte hva det var.

Allerede i åtteårsalderen fortalte han moren at han var gutt, uten at hverken han eller moren forsto det den gang.

Fra ni-tiårsalderen ble han mer observant på det som skjedde rundt ham.

– Fra da startet kampen, forteller han.

Han ble stadig reddere for at noen skulle oppdage det.

– Jeg ble ertet for måten jeg kledde meg på, passet ikke inn og var sent utviklet, sier han.

For Martin ble det at han var gutt en stor hemmelighet. Da han ble konfirmert, hadde han på seg bunad som de andre jentene. Da gjorde han noe som førte til at han var sikker på at han røpet seg.

En tidobling

Antall personer som søker om kjønnsbekreftende behandling, er tidoblet de siste ti årene. I fjor ble rundt 700 personer henvist til Rikshospitalet for kjønnsbekreftende behandling. For ti år siden ble 60–70 personer henvist hvert år. Den kraftige økningen bekymrer Rikshospitalet.

Ingen vet hvorfor antallet har økt så kraftig.

– Det kan ha noe å gjøre med at det er blitt mer åpenhet rundt det, sier Tønseth.

Han mener det er behov for å trekke i nødbremsen og finne svar på hvorfor så mange ønsker slik behandling.

Han er professor i plastikkirurgi og foretar selv flere av operasjonene ved Rikshospitalet. Hans største bekymring er at de skal behandle noen som kommer til å angre.

De ekle spørsmålene

– For å være helt sikre på at vi behandler de rette personene, må vi foreta grundige undersøkelser, sier Tønseth.

En rekke transpersoner reagerer på det de mener er unødvendige undersøkelser og spørsmål som ikke er relevante.

– De stilte meg mange ubehagelige spørsmål om person, livshistorie og seksualitet, sier Georgine Hansen Skarshaug.

Hun er en av mange som den siste tiden har fortalt om sin kamp mot behandlingsapparatet på Facebook. Hun bor i Lærdal, og i 2018 fortalte hun omgivelsene at hun var trans.

– Et av spørsmålene jeg fikk, var om jeg onanerte da jeg var yngre og hadde på jenteklær da jeg gjorde det, sier hun.

De spurte også blant annet om hun ble mishandlet da hun var mindre.

– Jeg forstår at folk opplever slike spørsmål som ubehagelige, men vi må stille mange spørsmål for å være helt sikre på at vi behandler de rette personene, sier Tønseth.

– Er du noen gang i tvil under en operasjon om den du behandler kan komme til å angre?

– Nei, vår utredning er så grundig at jeg er trygg på at vi behandler de rette.

Men er det da mange som angrer?

Full krasj

– I ni-ti-årsalderen var det full krasj, forteller Martin.

Han prøvde hardt å være jente. For å få lov til å være sammen med guttene, fikk han seg guttekjærester.

– Det var uskyldige greier. Vi spilte Playstation sammen, sier han og smiler.

En del foreldre kommenterte at han var «guttegæren». I puberteten ble det mer smertefullt og vanskelig, forteller han.

– Da var det vanskeligere å gjemme meg.

Han konfirmerte seg borgerlig. Alle konfirmantene sto pent på rekke og skulle høytidelig få utdelt bekreftelsen på at de var konfirmert.

Guttene bukket, og jentene neiet.

Da turen kom til Martin, gjorde han en feil, han som alltid var så opptatt av de små detaljene for ikke å røpe seg.

Han bukket.

Han var fortvilet og var overbevist om at han var blitt avslørt. Var det noen som hadde sett det?

Han spurte moren. Hun hadde ikke tenkt på det.

Etter det ble kampen mot sannheten stadig viktigere. Han ble opptatt av å skjule sannheten. Dette var grunnen til at han ble livredd for alkohol. Mens de andre begynte å gå på fest, var han livredd for å drikke. Han smiler når han forteller hvorfor.

Flere angrer

I fjor fikk Rikshospitalet melding om rundt 15 personer som angrer på at de har fått kjønnsbekreftende behandling. Ifølge sykehuset er det i hovedsak pasienter som har fått behandling andre steder.

– Dette er en eksplosjon i antallet som angrer, sier klinikksjef Kim Alexander Tønseth.

Tidligere var det gjerne null til én person hvert år. Målet ved Rikshospitalet er at under én prosent skal komme til å angre.

Det finnes flere ulike behandlinger som er vanlig. Her vises bilder av personer før og etter behandling. Det er også bilder av kjønnsorgan. Det kan gi sterke inntrykk.

Mange får behandling privat

I dag er det flere privatpraktiserende leger og behandlingssteder som tilbyr hormonbehandling og plastiske operasjoner. Mange transpersoner som opplever at de ikke får tilstrekkelig behandling på Rikshospitalet, oppsøker hjelp andre steder. Noen reiser også til utlandet.

Tønseth advarer mot dette.

– Vi ser dessverre at det er disse som oftest angrer. Dette er svært uheldig og på vei til å bli en stor medisinsk katastrofe, sier Tønseth.

Esben Esther Pirelli Benestad er lege og spesialist i klinisk sexologi og professor i sexologi ved Universitetet i Agder. Hen er selv transperson og har i mange år arbeidet for transpersoners rettigheter. Som betegnelse på seg selv ønsker hen at vi bruker pronomenet hen, ikke han eller hun.

Benestad er en av legene som praktiserer privat og tar imot transpersoner til behandling.

– Det er merkverdig at Rikshospitalet aldri har tatt kontakt, sier hen.

Hen mener feilbehandling er et lite problem, og at det er langt flere som angrer etter andre former for behandling og operasjoner.

– Jeg har behandlet over 1000 transpersoner. Av dem er det bare én som angret på behandlingen etter noen få måneder, sier Benestad.

I tillegg sier hen at det er fire-fem personer som har ønsket å endre sin hormonbehandling etter mange år, men de har ikke angret på behandlingen.

Tønseth mener all kjønnsbekreftende behandling foreløpig må skje i regi av Rikshospitalet.

– Kompetansen andre steder er foreløpig for lav, sier han og viser til reglene om Nasjonale tjenester i spesialisthelsetjenesten. Der står det at «bare de helseforetak som er tillagt ansvar for en nasjonal eller flerregional behandlingstjeneste skal drive høyspesialisert pasientbehandling».

– Men hva skal de gjøre som føler at Rikshospitalet ikke hjelper dem?

– Hvis de er ferdig utredet og vi mener de ikke bør få behandling, da må de følges opp på en annen måte. Da mener vi at kirurgi og hormonbehandling ikke er løsningen, sier Tønseth.

Alkohol

Da jevnaldrende begynte å gå på fest og drikke, ble Martin livredd. Han var redd for å fortelle sannheten, at han var trans. Han hadde hørt at man så lett forteller sannheten når man drikker.

– Jeg var livredd for å drikke øl i redsel for å avsløre den store hemmeligheten.

Slik var det i mange år.

– Jeg følte at jeg løy hver dag, sier han.

I 17-18-årsalderen «kom han ut» til noen nære venner. Først kom han ut som «skeiv», som en som likte jenter. Først da han var 20 år fortalte han at han var trans til sine foreldre. Til hans store lettelse tok de det veldig bra og han forteller at foreldrene hele tiden vært hans nærmeste støttespillere.

Redselen for å røpe sannheten førte også til at han isolerte seg. I lange perioder hadde han det han beskriver som sosial angst. Musikken hjalp ham gjennom disse årene.

Forvandlingen

I 2015 begynte Martin på hormoner. Han ventet ikke på behandlingen på Rikshospitalet. Den første behandlingen fikk han av sin fastlege.

I 2016 orket ikke Martin å vente lenger. Da tok han sin første operasjon, en «toppoperasjon». Den tok han privat. Da hadde han spart penger selv og fikk også hjelp av venner. Det kostet 45.000 kroner.

I 2018 fjernet han livmor og eggledere.

Hele denne tiden gikk han på hormoner.

17. september 2019 gjennomgikk Martin det han kaller «nedre kirurgi» på Rikshospitalet. Han var forberedt på at dette var en omfattende operasjon.

Han var på Rikshospitalet i fire uker.

Martin forteller at operasjonen var vellykket, men at han har hatt en god del smerter etterpå.

Det tar ofte lang tid å komme seg igjen etter en så omfattende operasjon. Martin er fremdeles ofte trøtt og sliten. Han er forberedt på at det kan ta et par år før han blir helt frisk.

Men på lang sikt er han sikker på at det er verdt det.

– Livsfarlig ikke å behandle

– Det er ingen tvil om at tilbudet generelt sett burde ha vært bedre, men det viktige er at det blir gitt rett behandling og utredning, slik at man behandler de rette pasientene, sier Kim Alexander Tønseth ved Rikshospitalet.

Esben Esther Pirelli Benestad er ikke redd for å overbehandle og mener man må høre mer på dem det gjelder.

– Det er uhyre sjelden at vi trenger å bruke lang tid på å forstå at noen trenger behandling. Den tiden har de som kommer, allerede brukt selv på egen refleksjon, sier hen.

Hen mener utredningen og behandlingen på Rikshospitalet tar for lang tid og at for få får behandling.

– Det er livsfarlig ikke å behandle dem som trenger det, sier Benestad.

Hen er sikker på at det redder liv og er bekymret for at ulykkelige transpersoner som ikke får behandling, eller som må vente lenge, skal ta sitt eget liv. Hen kjenner til flere tilfeller der dette har skjedd.

– Hvis man dytter testosteron i deg og du synes det er ugreit å få skjegg og mørk stemme, vil du finne ut det i løpet av tre måneder, sier hen.

– Minste effektive dose

Benestad er også opptatt av at det er mange som ikke har behov for full behandling og viser til seg selv. Denne gruppa har et altfor dårlig tilbud, mener hen og sier det er for stor oppmerksomhet rundt dem som ønsker å gå hele veien.

– Jeg har justert min kropp. Det har vært viktig for meg å gjøre så mye justering som jeg trenger. Jeg kaller det for minste effektive dose, sier hen.

Et samfunn der det bare finnes to kjønn, passer ikke for hen.

– Jeg har noe oftere kvinneuttrykk enn manneuttrykk. Jeg har som regel manneuttrykk mandager, tirsdager og onsdager, og kvinneuttrykk de andre dagene, sier Benestad.

Tønseth, som leder nasjonal behandlingstjeneste for kjønnsinkongruens, sier han er skeptisk til å behandle dem som opplever at de er begge kjønn.

– Den gruppa som opplever i varierende grad å være det motsatte kjønn, der har vi dessverre for liten dokumentasjon til å gi hormoner og kirurgi, sier han.

Han frykter at behandling av denne gruppa, som også kalles ikke-binære, kan være skadelig.

– Jeg vil tvert imot si at det er livsfarlig å igangsette den typen tiltak når det kan vise seg at man etter ett til to år må gjøre om behandlingen og reversere kirurgien som er gjort, sier han.

Mathilde Decaen Fossheim i pasientorganisasjonen mener dette er alvorlig og frykter at denne mangelen på tilbud i seg selv fører til at folk lar seg behandle mer enn de trenger.

– Det er mange som føler seg presset til å gjennomgå genital kirurgi, mens det er noen som ønsker det, som ikke får, sier hun.

Betyr det at du tror at noen som ikke hadde trengt å gå hele veien, gjør det fordi de føler seg presset?

– Ja, det er jeg helt sikker på. De fleste tilfeller av folk som angrer, er folk som gjorde mer enn de hadde behov for, Det er ikke det at de ikke er trans, men de følte seg presset til å gjøre flere operasjoner eller annet som de egentlig ikke hadde behov for, sier Fossheim.

Overfallet på toalettet

Martin har ofte opplevd ikke å bli trodd.

– En gang var det en dame som dro av meg buksen på et offentlig toalett.

Det var for å sjekke om han var han – eller hun, forklarer han.

– Vi sto i dokø. Det var før operasjonene. Hun sa jeg skulle bruke pissoaret.

– Hva skjedde så?

– Jeg sa at det kunne jeg ikke. Hun trodde meg ikke. Da dro hun meg inn i et avlukke og dro av meg buksa for å sjekke.

Martin forteller at han den gangen tenkte at hun på en måte hadde rett til å gjøre som hun gjorde.

De ubehagelige toalettbesøkene

– Toalettbesøkene var alltid noe av det verste, sier han.

Transpersoner opplever ofte problemer når de bruker offentlige toaletter, forteller Martin.

– Folk skjønner ikke at transpersoner bare har lyst til å tisse.

Tidligere var det slik at han ikke kunne gå på et hvilket som helst sted ute. Han måtte først vite hva slags toalett det var der.

– Nå kan jeg endelig gå på toalettet i fred, sier Martin.

Han forteller at mange transmenn ikke kan det.

– En annen gang ble jeg kastet ut av Securitas-vakter fra herretoalettet.

Det var noen som hadde klaget på at han brukte herretoalettet. De mente at han var jente og ikke hadde rett til å bruke det.

Han anslår at han har opplevd ubehagelige episoder og det han kaller tilsnakk minst 50 ganger når han har vært på et offentlig toalett.

Ubehagelige spørsmål

I dag er Martin og kjæresten Sigrid opptatt av det mange andre unge par er. Men de får en del ubehagelige spørsmål.

– Helt tilfeldige folk som jeg ikke kjenner, kan stille helt personlige spørsmål som: «Hvordan har dere sex?». Det hadde ikke folk spurt om hvis Martin var cis, sier hun.

Men for henne er alt det andre viktigst.

Det er på en måte en ny epoke nå når det meste av operasjoner er over. Martin er fremdeles mye sliten, men blir sakte, men sikkert bedre.

Nå tenker han mest fremover. Selv om han må gå på hormoner resten av livet, er han helt sikker på at det har vært verdt det.

Etter å ha brukt det meste av livet på å få lov til å leve som mann, føler han seg endelig fri.

Samtidig nevner han en liten episode til kjæresten.

– Jeg glemte kanskje å fortelle det, Sigrid, men i går var det en som ropte æsj da han så meg gå over gaten.

Martin kjente ham ikke, men lurer på om det kan ha vært fordi NRK har laget en reportasje med ham i Lørdagsrevyen.

Etter publisering er en opplysning om hvilken barnehage Martin jobber i, fjernet fra artikkelen.