Fengselsdirektør Knut Bjarkeid: – Jeg har fått dødsdommen

– Musklene forsvinner – det er akkurat som om kroppen spiser dem opp, sier Knut Bjarkeid.

Han har mistet 12 kilo muskler, men forteller at han har lagt på seg rundt midjen.

Klokken dingler rundt håndleddet. Tommelen kroker seg – finmotorikken er borte.

Han tar imot NRK på sitt direktørkontor i hovedbygget på Ila fengsel og forvaringsanstalt. Han må støtte seg til en krykke når han går.

I 18 år har Bjarkeid vært direktør ved fengselet, som ligger i Bærum kommune utenfor Oslo – bygningene her huser noen av Norges farligste innsatte.

I alle disse årene har han vært en aktiv stemme i samfunnsdebatten. Han har blant annet argumentert sterkt for å bedre forholdene for de aller svakeste – de psykisk syke fangene.

– Det er bare noen uker siden jeg fikk diagnosen, men sykdommen har jeg nok hatt et par år.

Legene brukte nesten ett år på å stille diagnosen.

– Det var en krise – det å få sin egen dødsdom.

ALS

Pasienter med amyotrofisk lateralsklerose (ALS) mister musklene fordi nervecellene, som sender signaler fra hjernen, ødelegges.

Det finnes ingen behandling mot sykdommen, og sykdomsutviklingen kan variere betydelig fra person til person. I mange tilfeller medfører sykdommen lammelser og død i løpet av få år.

Bjarkeid har vært under utredning det siste året og har i lengre tid vært 100 prosent sykmeldt. Nå er han tilbake på jobb – fem timer i uken. Noen ganger litt mer.

Opprydningsarbeidet er i gang, og sammen med en tidligere kollega går de igjennom gamle saker. Det er mengder med sensitive saksdokumenter som skal makuleres.

Direktøren har også blitt spurt om å bidra med sin kunnskap og lange erfaring i flere pågående saker.

– Det å komme seg ut av sin egen sykeboble og bruke hodet igjen, er fantastisk, sier han.

En mannsalder i Kriminalomsorgen

66-åringen har vært tilknyttet Kriminalomsorgen i en mannsalder. Parallelt med studier jobbet han ved Oslo fengsel og markerte seg tidlig som tillitsmann for de ansatte.

På 80-tallet var han svært bekymret for forholdene ved fengselet etter flere store fangeopprør.

I 1983 ledet han en aksjon med krav om flere ansatte i Oslo fengsel. De var rett og slett for få til å følge opp de innsatte. Den gang satt mange av dem innelåst i cellene sine nesten hele døgnet.

I 2001 begynte han å jobbe ved Ila fengsel og forvaringsanstalt, som ligger i Bærum kommune like utenfor Oslo.

– At kriminelle dømmes til forvaring innebærer at en ordinær straffedom ikke er tilstrekkelig for å verne samfunnet. Da er det vår oppgave å legge til rette for endringer, og dette er utfordringer som er spennende å jobbe med, sier han.

Bryter forvaringsforskriftene

Selv om kampen mot sykdommen ikke kan vinnes og kroppen forfaller, fungerer hodet like godt som før, og engasjementet for jobben er fortsatt sterkt.

Nå er han igjen bekymret for fangene, og de ansettes arbeidsforhold.

– Vi har i dag ansvaret for 85 forvaringsdømte, men har kun finansiering for 67 her på Ila. Det betyr at vi ikke klarer å legge til rette for at de skal kunne endre seg slik at samfunnet ikke lenger trenger å verne seg mot dem.

Bryter dere forvaringsforskriftene?

– Ja, det gjør vi. Forvaringsdømte skal være på egne enheter, og det er ikke alle. De soner i dag sammen med ordinært straffedømte på Ila.

Det har de siste årene vært en økning av forvaringsdømte i Norge. Om lag halvparten av de forvaringsdømte på Ila er dømt for seksuallovbrudd.

– Vi har innsatte her som har begått overgrep mot over 1000 gutter, og som er dømt for et lavt antall, så det er klart at dette er alvorlig.

Kriminelle gjenger

Fengselsdirektøren møter på jobb uten uniform nå. For å unngå forvirring er det kun den fungerende direktøren som bærer direktøruniformen.

Bjarkeid er kledd i sort. Sort olabukse. Sort skjorte. Sykdommen har satt sine spor, klærne sitter ikke lengre tett på kroppen. Klokken har han måttet feste til armen med en sort pulsvarmer.

– Hvordan vil du beskrive situasjonen i Kriminalomsorgen i dag?

– Jeg vil si at vi er i ferd med å få en langt dårligere kriminalomsorg i Norge, som ikke klarer å løse kjerneoppgavene. Det er ikke bare det at budsjettene er kuttet, men Kriminalomsorgen må finansiere langt flere tiltak enn tidligere.

Det er spesielt kontakten mellom de ansatte og innsatte Bjarkeid er opptatt av.

Han er redd for at vi skal se den samme utviklingen i norske fengsler som de har opplevd i Sverige.

– For noen år siden ble det i sammenlignbare land etablert kriminelle gjenger i fengslene. Da fangene ble løslatt, etablerte gjengene seg også utenfor murene, noe som har kostet samfunnet store ressurser og påført mye lidelse.

Han mener at dette ikke skjedde i Norge fordi ansatte hadde god kontroll over innsatt-miljøene. Bjarkeid hevder at norske myndigheter har sviktet Kriminalomsorgen.

– Du har vært direktør. Har ikke du også et ansvar? Kunne du ha prioritert ressursene dine annerledes?

– Nei, vi bruker de ressursene vi har optimalt. Og vi blir hele tiden vurdert av regionen på hvordan vi bruker ressursene våre.

Justisminister Jøran Kallmyr mener det ikke er riktig at regjeringen ikke satser på kriminalomsorg.

– Først måtte vi løse problemet med soningskøene. Det er løst. Nå bygger vi nye fengsler for over to milliarder kroner. Dette vil være fengsler som er enklere å drifte, noe som vil føre til at de ansatte får mer tid til de innsatte.

Han sier også at budsjettene til Kriminalomsorgen totalt sett har har økt under dagens regjering.

De sykeste

Bjarkeid har i årevis kjempet for at Ila fengsel skal få penger til å finansiere en egen enhet som skal jobbe med psykisk syke fanger, som lever isolert fra andre.

Da terroristen Anders Behring Breivik stevnet staten, for det han omtalte som umenneskelige soningsforhold, ble Bjarkeid innkalt som vitne.

Etter vitnemålet i tingretten nektet Bjarkeid å svare på pressens spørsmål om Breivik og søksmålet mot staten. Fengselsdirektøren ville heller snakke om de psykisk syke fangene, som han mente hadde det mye verre enn Breivik.

– Det var helt åpenbart at jeg hadde en anledning til å fremme saken om de sykeste, og benyttet den på tross av at pressen ville at jeg skulle svare på spørsmål om søksmålet.

Bjarkeids stunt ble ikke godt mottatt politisk, men budskapet ble lagt merke til – i fjor høst dukket både helseminister Bent Høie og daværende justisminister Tor Mikkel Wara opp på Ila med 18,3 millioner budsjettkroner til enheten Bjarkeid etterlyste.

– Det er svært viktig å få dette på plass fordi det er uverdig og destruktivt for en organisasjon som Ila å ha ansvaret for så syke innsatte. Dette er en type fanger vi ikke har kompetanse til å jobbe med.

Fikk ansvaret for Breivik

Tingrettssaken gikk ikke like bra for Bjarkeid. Staten tapte, og ble felt for brudd på menneskerettighetene.

– Hvordan opplevde du å tape saken Breivik hadde anlagt mot Kriminalomsorgen?

– Jeg må si at vi ble særdeles overrasket, og hadde problemer med at EMKs (red.anm.: Den europeiske menneskerettskonvensjon) regler skulle tolkes på denne måten, så vi var opptatt av at saken skulle ankes.

I lagmannsrettens behandling av ankesaken vant ikke Breivik frem med sitt søksmål. Han vant heller ikke frem i Høyesterett eller i Strasbourg.

– Ble Breivik straffet hardere enn andre innsatte på grunn av det han hadde gjort?

– Han ble straffet annerledes enn andre innsatte nettopp fordi han hadde gjort det han hadde gjort. Det ble opprettet et spesielt regime rundt ham, som er hjemlet i forskriftene. Han var isolert, og er fortsatt isolert, men det har blitt satt i gang diverse kompenserende tiltak.

Bjarkeid sier han tidlig skjønte at han kom til å få ansvaret for Breivik.

– Vi skjønte det allerede da vi fikk vite at han overlevde. Etter noen timer ble vi kontaktet av regjeringens sikkerhetsutvalg, og da begynte arbeidet med en gang. Men på det tidspunktet visste vi ikke om han opererte alene eller om han var del av en større organisasjon.

Det fengselsdirektøren ikke var forberedt på, var det enorme medietrykket.

– Det var mediefolk utenfor her dag og natt i flere måneder. Noen noterte bilnummer og ringte ansatte for å få informasjon. Det var særdeles ubehagelig.

Slutten

66-åringen går etter planen av med pensjon i februar neste år. Det er langt ifra sikkert at han kan jobbe så lenge. Det er det helsa som avgjør.

– Hva vil du savne mest?

– Arbeidsoppgavene er kjempespennende, og det er fantastisk mange flinke kolleger som jeg kommer til å savne.

– Hvordan vil du tilbringe den tiden du har igjen?

– Det er helt avhengig av helsa. Jeg er heldig som har mange gode venner som har slått ring rundt meg, så det kommer ikke til å bli et ensomt liv.

– Er du redd for hva som venter?

– Jeg er redd for veien til døden. Med denne sykdommen er det kroppen som forfaller mens hodet fungerer normalt. Lungene kommer antageligvis til å kollapse på et tidspunkt fordi musklene blir for svake. Jeg vil være avhengig av pusteapparater døgnet rundt. Det er et liv jeg ikke ser for meg i det hele tatt. Jeg ønsker heller å avslutte livet på en verdig måte.

– Derfor antar jeg at jeg kommer til å avslutte dette selv i Sveits.

– Skulle du ønske at du kunne ha gjort dette i Norge?

– Ja.