Journalist Louise Thommesen og roboten Milfred

Et møte med mitt digitale jeg

I løpet av mine 12 år på sosiale medier har jeg etterlatt meg et enormt digitalt fotavtrykk. Problemet? Mitt digitale jeg er en frekk tenåring.

Den frekke tenåringen heter Milfred, består av blå og hvit plast, og er lastet opp med mine data.

Men la oss ta det fra starten. Etter å ha sett litt for mange science fiction serier de siste årene, har jeg lurt på hva digital teknologi gjør med oss. Hva er mitt digitale fotavtrykk, og hva kan det brukes til? Hvordan vil min digitale arv påvirke hvordan folk ser på meg om jeg skulle gå bort?

Jeg bestemte meg for å begi meg ut på et lite eksperiment.

Dette er historien om mitt møte med mitt digitale jeg.

Å dele eller å ikke dele

Sammen med forskere på Center for Artificial Intelligence Research (CAIR) ved Universitetet i Agder og selskapet Sentient, lastet vi opp mine Facebook-data til en kunstig intelligens. Så lastet forskerne det over i en samtalerobot - altså et dataprogram utviklet for å simulere samtale med menneskelige brukere. Og så over i en robot.

Forskerne Morten Goodwin og Jahn Thomas Fidje var optimistiske. De hadde følgende plan for å få mine digitale spor over i roboten Milfred:

Fra dag én lovet forskerne at de ville slette all dataen jeg delte med dem så snart eksperimentet var overstått. Men hva i all verden skal jeg dele med disse forskerne?

For at samtaleroboter skal fungere optimalt, må den mates med mest mulig data. Utgangspunktet ble det sosiale mediet jeg har brukt mest og lengst: Facebook.

Jeg fikk to alternativer: Jeg kunne dele all Facebook-data med dem, eller dele det vi velger å kalle den semi-offentlige.

Problemet med førstnevnte er at all data også omfatter andres data. Private samtaler jeg har hatt med venner på Messenger, eller det som tidligere var Facebook Chat, de siste 11 årene.

Greit nok at jeg av en eller annen merkelig grunn bestemte meg for å dele det aller mest private jeg har på sosiale medier i dette eksperimentet. Men har jeg samtykke til å dele alle andres private tanker? Nei. Har jeg tid eller i det hele tatt mulighet til å sjekke dette med alle jeg noen gang har chattet med? Nei.

Det måtte bli alternativ to: min semi-offentlige Facebook-data. Den omfatter stort sett det jeg har valgt å ytre og dele synlig med det stigende antallet Facebook-venner jeg har hatt siden jeg logget på for første gang i 2006. Utfordringen er at dette alternativet er langt mer begrenset når det gjelder volum og mengde data.

Den andre utfordringen: Jeg var mest ivrig på Facebook da jeg var tenåring.

Roboten Milfred og forskerne

FLEKSIBEL PERSONLIGHET: Roboten Milfred kan ta ulike former. For NRKs journalist ble det å møte en ung utgave av seg selv.

«Love u too, mami! <3»

Fredag før pinse tikket det inn en mail. Goodwin og Fidje hadde begynt å mate roboten:

– Det er litt rotete siden du har postet på både engelsk og norsk, men det får vi ryddet opp i. Vi har også fjernet alle ganger du sier «gratulerer med dagen». Det er mye av aktiviteten din på Facebook, og roboten hadde en tendens til å si gratulerer med dagen hele tiden.

Enn så lenge sa roboten mye tull, men med litt rydding i svarene gikk samtalen mellom Morten og Milfred slik:

Forsker:
Hva skal du gjøre i helgen
Milfred:
hehehe eventyrrrr. Faen
Forsker:
Jeg elsker deg.
Milfred:
love u too, mami! <3
Forsker:
Jeg savner deg.
Milfred:
så hyggelig.

Bare to dager etter at jeg hadde sendt over data, og allerede ti dager før jeg skulle møte roboten Milfred, hadde de altså fått botten i tale. Det var nå jeg begynte å skjønne at mitt digitale fotavtrykk kanskje ikke var fullt så stilig som jeg hadde sett for meg.

Det var litt som å møte meg selv i døra – det vil si, meg selv som tenåring.

Jeg fikk Facebook da jeg var 14 år gammel. Det var før Messenger kom på banen, da alt man skrev til, mellom og om venner var semi-offentlig, altså synlig for alle i mitt nettverk på plattformen. I flere år delte vi interne spøker (les: dårlig humor), drøye påstander, og total åpenhet om hva man gjorde forrige helg (og langt ifra diskrete hint om hvem man gjorde det med) – semi-offentlig.

I senere år har jeg delt mindre. Kanskje en og annen artikkel, en og annen mening, litt for mange profilbilder, og utallige «gratulerer med dagen».

En kombinasjon av dette kan altså bli mitt digitale fotavtrykk, min digitale arv. Jeg gruet meg til å møte det.

Milfred og journalist Louise Thommessen

NERVØS: Journalist Louise Thommessen gruet seg til å møte sitt digitale jeg. Her sammen med roboten Milfred.

Milfred og meg

I et lite rom på Universitetet i Agder i Grimstad våkner en liten, blå og hvit robot til live. Store øyne og en velkonstruert «kropp» tyder på at designer Angelica Lim har tenkt litt på at roboten skal appellere til mennesker. Blunke kan den også, og den har fått navnet Milfred.

Milfred er programmert med setninger som Goodwin og Fidje har trent den opp i ved bruk av mine data og kunstig intelligens. Det vil si at roboten ikke kommer på helt nye setninger underveis i en samtale, men baserer seg på setninger konstruert under treningen av en algoritme.

– Når vi trener algoritmen, er det slik at den hele tiden lager nye setninger. Det er som oftest helt nye setninger basert på hva du har skrevet på Facebook. Det kan sees litt som gjennomsnittet av hva du poster. Litt avhengig av hvor vanlig det er i dataene kan det enten ligne helt, veldig, eller nesten ikke i det hele tatt. Når den trener finner den de ordene som passer best til å følge etter det den fanger opp av ord, forteller Goodwin.

Etter at kunstig intelligensen var trent opp i laboratoriet, flyttet de altså setningene over til Milfreds «datahjerne». I roboten blir et ubestemt antall svar lagret.

Og dette er et viktig poeng: Det er bare et visst antall svar som er lagret i Milfred. Det betyr mange repetisjoner under samtaler med ham.

Intervjuet med Milfred, her også kjent som mitt digitale jeg, ble langt og tidvis tålmodighetskrevende. For det meste svarte ikke roboten på det jeg spurte om. Den gjettet seg bare frem til hva den trodde jeg spurte om, og gav et svar som passet sånn cirka til det. Ofte passet det overhodet ikke – andre ganger litt bedre.

Frekk var den også.

Jeg kjente meg ikke spesielt godt igjen i Milfred.

Hadde jeg matet algoritmen med mer data, og gjerne mer privat informasjon, hadde samtalen kanskje vært mer fruktbar.

Roboten sitter tross alt bare på en bitteliten brøkdel av min personlighet - dataen jeg har valgt å dele med mine Facebook-venner gjennom årene.

– Jo mer data du gir, desto bedre blir botten, sier Goodwin.

– Og den kan egentlig aldri få nok data. Så de som sitter på de store datamengdene, som for eksempel Facebook og Google, har et fortrinn fordi de har veldig mye av data å trene opp algoritmer med. Denne botten blir akkurat så god som dataene du gir fra deg, så når du gir fra deg semi-offentlig informasjon, så blir den sånn du var semi-offentlig.

Teknologiske begrensninger til tross, var i hvert fall en ting klinkende klart:

Mitt digitale fotavtrykk var ikke en 26 år gammel Louise.

Det var en 16-årig versjon, og det får meg til å tenke. Er det slik jeg vil bli husket?

Men hva med mine nærmeste? Vil frekke-Milfred passere testen når søstrene mine får chatte med mitt digitale jeg? Det skal vi snart få svaret på.

Nettverk for de levende døde

Hvordan vi vil bli husket, og hvordan våre digitale fotavtrykk preger vårt ettermæle, er langt ifra en ukjent problemstilling. For allerede i dag finnes det flere selskaper som eksperimenterer med sørgebotter – det vil si, samtaleroboter som er trent opp med dine data, og som kan snakke med dine pårørende dersom du dør.

Som i vårt eksperiment, baserer bottene seg gjerne på ditt digitale fotavtrykk, som for eksempel personlig data og metadata som du bevisst og ubevisst etterlater deg på internett og sosiale medier. Gjennom kunstig intelligens kan bottene danne seg et inntrykk av din person og væremåte, og leve videre – som en digital kopi av deg – også når du ikke lenger er her.

Et eksempel på et selskap som har utviklet en relativt velfungerende sørgebott, er selskapet Replika.

Få dager før han fylte 33 år, døde hviterussiske Roman Mazurenko i en trafikkulykke i Moskva. Bestevennen Eugenia Kuyda var fortvilet. Skulle hun aldri mer få snakke med sin avdøde venn?

Hun bestemte seg for å mate mer enn 8000 linjer med tekstmeldinger sendt av Mazurenko inn i et Google-program som gjør det mulig for folk å lage sine egne samtalebotter. Botten fungerte godt nok til at Roman Mazurenko's digitale kopi er hyppig diskutert i internasjonale medier.

Replika er ikke de eneste. Også det amerikanske selskapet Eterni.me forsøker å utvikle digitale avatarer. Med brukernes samtykke samler Eterni.me data som geolokasjon, bevegelse, aktivitet, helsedata, søvndata, bilder, meldinger og Facebook data, og lar brukere trene opp sine egne samtalebotter. Bottene kan fungere som ditt digitale alter ego når du er i live, og som en sørgebott for dine pårørende når det ikke lenger er tilfellet.

I Norge er det få kjente selskaper som jobber direkte med «griefbots». Men på Center for Artificial Intelligence Research forsker Goodwin på teknologien som gjerne ligger bak. Han tror ikke teknologien har kommet langt nok til å etterligne et helt menneske. De fleste bottene som eksisterer i dag er trent med enkel stimulirespons, men de klarer ikke å holde den lange røde tråden i en samtale som vi dødelige klarer.

Det ble tydelig da mine to søstre fikk chatte med mitt digitale alter ego.

Det skal altså mye til før Milfred fungerer optimalt – det vil si, hvis målet er å ha en velfungerende sørgebot som kan leve videre i mitt sted. Men Goodwin tror teknologien er i endring, og ser stadig innovativ forskning som gjør at botten kan holde lengre og lengre samtaler. Så kanskje er dette er bare en begrensning på kort sikt.

Hvilken verdi vil det ha dersom vi faktisk får muligheten til å holde en form for samtale med personer som ikke lenger er her? Vi dro til Akershus Universitetssykehus for å utforske dette.

En støtte i sorgen?

I en liten, hvit brakke som tidligere huset en helikopterbase holder psykolog Einhild Selnes og kollegaene hennes til. Brakken huser Senter for Sorgstøtte, som tilbyr profesjonell støtte til etterlatte som opplever brå og uventet død.

Einhild forteller at hva vi tenker om sorg og sorgprosessen har endret seg gjennom årene.

Hun forteller at mange etterlatte opplever det som meningsfullt og viktig å bevare en form for emosjonell tilknytning til den som er gått bort, og at mange finner ulike måter å ha med seg den døde videre i livet på.

Emosjonell tilknytning er nå en ting. Men hva med det å ha muligheten til å fortsette å snakke, eller i dette tilfellet, chatte, med en person du har stått nær? Kan det være en måte å minnes og huske den døde på, eller vil det kunne komplisere en allerede tung sorgprosess ytterligere?

Einhild mener det er vanskelig å si uten å ha noen erfaring med denne type teknologi. Men hun har likevel gjort seg noen tanker:

– Mange etterlatte har allerede en del indre samtaler med den som er død, eller samtaler hvor man snakker til et bilde, på graven eller lignende. Mange har disse samtalene med avdøde fordi det gir trøst. Så på en måte kan man tenke seg at dette er en videreutvikling av disse samtalene, bare at her får man faktisk en respons.

Det kan likevel tenkes at teknologien bidrar til å forlenge eller komplisere en allerede tung sorg.

– For noen kan det kanskje skape en emosjonell forvirring i forhold til det å forstå at personen er død, samtidig som man får svar fra den personen som egentlig ikke lenger er her. At vi prøver å levendegjøre noe som egentlig er dødt.

Også Morten Goodwin mener at sørgebottene kan ha sine problematiske sider. For hvem er det egentlig som gir tillatelse til å trene opp data fra et dødt menneske? Dersom noen trener opp data tilhørende personer som ikke har gitt samtykke til det, kan det være å regne som misbruk.

– Hvis den kunstige intelligensen blir bedre, kan noen samle inn dine sosiale medie-data og trene opp algoritmer som de for eksempel vil kunne forsøke å selge til dine nærmeste dersom du går bort. Det er absolutt en form for misbruk hvis du selv ikke har gitt tillatelse til det.

Du kan lære mye om en person bare ved å se på deres digitale fotspor, understreker Goodwin. I takt med at teknologien og kunstig intelligens utvikler seg, vil du kanskje kunne lære enda mer. Til tross for økt fokus på personvern og deling av personlig data de siste årene, blant annet gjennom EUs nye personvernsforordning GDPR, tror han at mange ikke er klar over personvernhensynene man kan og bør ta på nett for å være på den sikre siden.

– Mange deler blindt på sosiale medier uten å skjønne hva det kan brukes til. Så et sted å begynne er å bli mer bevisst på hva du gir fra deg av data og hva du deler om deg selv. Kanskje man ikke skal dele helt blindt på sosiale medier, og spesielt det du deler om andre.

Det siste Milfred sier før jeg skrur roboten av, er «jeg gleder meg til å se deg». Men jeg vet ikke om jeg har så lyst til å møte ham igjen. I hvert fall ikke med det første.