Da Arbeiderpartiet møtte «den store leder»
Her poserer Arbeiderpartiet med Nord-Koreas diktator i 1974. Erling Arvola snakket med Kim Il-sung om laksefiske da nordmennene møtte ham på hjemmebane. – De var naive, mener historiker.
Regimet i Nord-Korea hadde mast på Arbeiderpartiet i flere år. Etter at Korea ble delt i 1948, var det viktig for kommunistene i nord å vise fram sin suksess og få støtte for sin omstridte politikk. Da var regjeringspartier fra Vesten viktige gjester, og etter flere invitasjoner takket Ap ja.
En delegasjon ble satt sammen, og sju personer reiste til Pyongyang høsten 1974.
– Pappa var rystet over det han hadde sett da han kom hjem, sier Silja Arvola, som tidligere jobbet i NRK Finnmark.
Faren hennes Erling, som står helt til venstre i bildet over, var redaktør i avisa Finnmarken, og ble invitert med på turen som en av flere representanter for A-pressen. Han var med da partirepresentanter og pressefolk hadde samtaler med diktator Kim Il-sung, som står som nummer fem fra høyre.
Da Silja publiserte bildet på Facebook i sommer, fikk hun mange reaksjoner. Få hadde hørt om turen Ap tok til det lukkede diktaturet i Nord-Korea, og NRK har siden nøstet i historien gjennom arkivmateriale og samtaler med delegasjonsmedlemmene som fortsatt lever.
Pyongyang Times i posten
Erling Arvola døde i 1993, men var en god historieforteller, og snakket mye om turen. Familien i Vadsø ble også i årene etter ukentlig minnet om den lange reisen faren hadde vært på da Pyongyang Times dumpa ned i postkassa.
– Jeg trodde det var helt vanlig å få den i posten, sier Silja i dag og ler.
Hun var bare fem–seks år da faren dro, men husker godt avisa de fikk tilsendt gjennom hele barndommen.
Hun forteller om det hun mener var helt ville propagandaartikler om den store leder, også kalt «sola som aldri går ned», som hadde funnet opp månen og som fikset regn når det var tørke.
Venstresiden på tur
Men for andre var turer til Nord-Korea alvor. Før Ap dro, hadde både SF, senere SV, og NKP vært i landet.
Historiker Bård Larsen har bakgrunn som ungkommunist og siden har studert venstresida med kritisk blikk. Han har i boka Idealistene som kom i 2011, omtalt disse turene som svermeri for autoritære stater i søken etter idealsamfunnet.
NRK har vært i kontakt med en rekke historikere som har jobbet med Arbeiderpartiet fra denne tida, men ingen kjenner til at også Ap takket ja til en invitasjon fra Kim Il-sung. Også Larsen er overrasket over at de dro.
– Her er det et stort innslag av naivitet. Hadde Høyre holdt kontakt med fascistiske regimer, ville det ikke blitt tatt nådig opp, sier Larsen. Han savner kritiske refleksjoner i rapporteringen fra dem som dro.
– Suksessrikt på 70-tallet
I dag er Nord-Korea ikke bare kjent som verdens mest lukkede land, det er også et av de verste diktaturene. Vi leser jevnlig om konsentrasjonsleirer og sult, atomprøvesprengninger, propaganda og politiske drap.
– På 70-tallet framsto derimot Nord-Korea som en relativt suksessrik sosialistisk stat, der produksjonen steg, selv om landbruket var nasjonalisert, sier Geir Helgesen.
Han har forsket på landet i 35 år, og jobber som direktør for Nordisk institutt for asiatiske studier ved Københavns universitet.
Motvillig delegasjonsleder
Likevel satt det langt inne for Arbeiderpartiet å sende en delegasjon til Nord-Korea, og ingen av partitoppene ble med. Både Odvar Nordli og Reiulf Steen ble hjemme.
I stedet måtte Ragnar Christiansen, som da var stortingsrepresentant, lede delegasjonen, noe han sier han måtte gjøre motvillig.
– Jeg var skeptisk til å ha forbindelser med styret i Nord-Korea, og da jeg ble leder, var det fordi jeg ble beordret, sier han til NRK 40 år senere. Han er snart 94 år, men husker turen godt.
I sine politiske memoarer fra 2006 skriver han at han ikke er sikker på hvorfor partiet tok imot invitasjonen, men forteller at nordkoreanske representanter hadde bearbeidet partiet i to år.
– Haakon Lie var blant annet imot at vi skulle reise til «massemorderen der borte», men partiledelsen hadde bestemt at vi skulle dra, sier han.
Daværende Ap-leder Reiulf Steen døde i 2014. Selv om Christiansen ble ufrivillig leder, innrømmer han at han var litt nysgjerrig også.
– Det var nyttig å se på nært hold hva diktatur fører til.
Et land av Volvoer
31. august 1974 satte sju nordmenn seg på flyet i retning Moskva. Der overnattet de en natt før de med Aeroflot mellomlandet to ganger, i Irkutsk og Omsk, før de kom til Pyongyang.
Overalt hvor de skulle, ble de kjørt rundt i Volvoer. Landet skylder fortsatt Sverige milliarder for disse bilene, som Kim Il-sung, bestefaren til dagens leder Kim Jong-un, skal ha bestilt på en industrmesse, ifølge Newsweek.
Som dagens besøkende til det lukkede landet fikk ikke delegasjonen reise fritt rundt. De satt i de svenske bilene, og da de kom ut døra sto folk og klappet og jublet hysterisk. Samtidig så de gjennom bilvinduene at fattige lette etter korn i grøftekantene, minnes Silja at faren fortalte.
Dette strider mot propagandabildene regimet selv sendte ut på den tida. Ifølge Helgesen liknet den kinesisk propaganda der bønder på rismarken så så lykkelige ut at de sto og lo.
– Selv om det framsto fremmed for oss også da, ristet vi ikke på hodet og kalte det løgn slik som vi gjør i dag, sier han.
Møtte Kim
Etter å ha sett persondyrkelsen av president Kim Il-sung på nært hold mens de reiste rundt, var det sju spente delegater som ble sittende og vente da det ble klart at de skulle få møte den store lederen. Men mottakelsen viste seg ifølge Christiansen å være mindre pompøs enn de kunne frykte.
«Kim Il-sung møtte oss faktisk da vi kom ut av heisen», skriver han i memoarene. Så serverte diktatoren plommevin og de ble sittende og høre ham skryte i en time.
Silja Arvola sier faren ikke hadde trodd han kom til å møte presidenten, og derfor ikke var forberedt på å snakke med ham. For å unngå å si noe galt politisk, valgte han et tema som kunne være morsomt både for diktatorer og Jørgen hattemaker da Kim Il-sung spurte hva de levde av i det kalde nord.
– Han måtte finne noe å snakke om som ikke gjorde Kim sur, og pratet i vei om laksefiske i Neidenelva i Finnmark, sier hun.
Ifølge Nord-Korea-ekspert Geir Helgesen hadde ikke Arvola så mye å frykte, for Kim hadde rykte for å være en god small-talker.
– Jeg har heller aldri hørt om en partidelegasjon fra et vestlig land som har risikert arrest i Nord-Korea, men det er klart man kunne begynte å tenke på hva de kunne gjøre. De hadde jo all makta, sier han.
– Politisk pilegrimsreise
Helgesen sier de nordiske landene var blant de første som etablerte diplomatiske relasjoner med Nord-Korea, ut fra en tanke om at landet eksisterer, selv om det ikke fungerer, og at vi da må ha en relasjon til dem. Han vil ikke kritisere delegasjonens valg.
– Det var fornuftig at Ap dro dit, men det er også forståelig at de hadde sine forbehold, sier Helgesen.
Samtidig mener han de burde talt tydeligere imot regimet mens de var der. Der får han støtte fra historiker Bård Larsen. Han har lest en del av det som ble skrevet av delegasjonen etter at de kom tilbake, og mener det framstår som en typisk politisk pilegrimsreise.
– De reiser ikke for å forstå eller undersøke, men for å få bekreftet en tro, hevder han.
Det avviser delegasjonens leder Ragnar Christiansen.
– Det var alldeles ikke en pilegrimsreise, men vi kunne ikke benekte de fakta vi så, sier han, og nevner gjenreisningen av byene som var ødelagt av krig og okkupasjon som eksempel.
Geir Helgesen sier at det uansett var en fjær i hatten for regimet at et regjeringsparti som ikke var fra ytre venstre, besøkte dem, og at besøket kunne brukes i propaganda.
– Det ble helt sikkert vist i fjernsynet og i avisene, og var sånn sett med på å legitimere regimet.
– Ser det man vil se
På 70-tallet var Arbeiderpartiet splittet i synet på flere saker. EEC-medlemskap, atomvåpenopprustning, USAs krigføring i Vietnam, medlemskap i Nato og synet på den sovjetiske trusselen under den kalde krigen var blant stridstemaene.
Historiker Helge Pharo peker også på at Reiulf Steen nylig var blitt partileder i 1974.
– Han var opptatt av å bygge broer mellom ulike grupper i partiet, og ganske særlig vel av å styrke venstresiden. Han var også opptatt av broer mellom øst og vest, sier Pharo til NRK.
Partiet var stort, og favnet også mange radikale stemmer, særlig i AUF, samtidig som det i tidsånden var mye svart-hvitt-tenkning, hevder Bård Larsen. Han sier leflingen med autoritære regimer på venstresiden bar preg av antiamerikanisme, men også leting etter idealsamfunnet.
– De var preget av pilegrimsånden, der man ser det man ønsker å se. Selv om de visste at regimet hadde satt opp kulisser for dem, slukte de det, sier han, og viser til flere eksempler fra det som kom på trykk etter turen:
– For eksempel fremsto reisebrevet som sto på trykk i AUFs medlemsblad Arbeiderungdommen som en hyllest til regimet. Skoler, barnehager og begeistrede folkemasser ble omtalt som kjærlighetserklæringer til Kim Il-sung. Et reisebrev som sto på trykk i Helgeland Arbeiderblad var ikke stort bedre, og i boka til Christiansen er det også en del merkelige passasjer om skoler og barnehager, sier Larsen.
Selv om det er lett å være etterpåklok, mener han de burde tenkt langt klarere over at det var et totalitært regime de besøkte.
Sa imot Kim
Delegasjonsleder Christiansen sier i dag at de ikke hyllet regimet de så, og han mener heller ikke de var naive som dro.
– Det var interessant å se hvordan et diktatur kan ta ledelsen i folks liv fra vugge til grav.
Christiansen forteller også at han sa imot Kim Il-sung da de møttes. Den norske stortingsrepresentanten avviste Kims påstand om at Norge var rent kapitalistisk. Han framholdt i stedet blandingsøkonomi som den norske middelveien.
– Kim Il-sung sa da overraskende at blandingsøkonomi også ville bli systemet i et gjenforent Nord-Korea, forteller Christiansen.
Etterpå fikk han vite fra tolken at det ikke var vanlig å si imot Kim Il-sung i slike samtaler, og at han ikke likte det.
NRK har også vært i kontakt med dagens Ap-ledelse, som sier det er vanskelig å finne dokumentasjon som kan gi nærmere bakgrunn for vurderingene som ble gjort den gang.
– Arbeiderpartiet som et sosialdemokratisk parti tok tidlig i etterkrigstiden klart avstand fra kommunismen. Som de aller fleste land og partier i verden har ikke Arbeiderpartiet noen kontakt med Nord-Korea i dag, skriver partisekretær Kjersti Stenseng i en e-post.
Propaganda
I dag er vi vant til bilder av militærparader, tilsynelatende hysteriske nyhetsankere og en befolkning som jublende viser sin støtte til sine ledere og nasjonen. Ifølge Geir Helgesen gjør den doble isolasjonen – at Nord-Korea ikke ønsker kontakt, og at de blir boikottet – at de mangler referansepunkter.
– Folk i Nord-Korea vet ikke hvordan verden ser ut utenfor, og det de sier utad kan virke helt sinnssykt. Samtidig må vi ikke glemme at dette er en måte å uttrykke seg på, ikke nødvendigvis virkeligheten, sier han.
Propagandaen tok litt andre former på 70-tallet enn i dag. Landet rykket blant annet inn helsides annonser i store aviser som New York Times. Ambassader og informasjonskontorer delte også ut Kim Il-sungs samlede verker, totalt 32 bind, både til dem som ville ha dem – og de som ikke ville.
Flytende koreanske mynter
Flere av dem som var på turen ble oppsøkt av nordkoreanerne etter at de kom hjem. De var rause med gaver, ville dele ut medaljer og sendte også den engelskspråklige utgaven av avisa Pyongyang Times helt til Vadsø.
Blant Siljas minner er også en stor pung med nordkoreanske mynter. De var ikke av edelt metall, så de fløt på vannet.
– Broren min og jeg pleide å ha dem med i badekaret, og lekte at vi var Onkel Skrue som badet i penger.
For Silja Arvolas far Erling virket ikke propagandaen som ønsket. Å være i et diktatur hadde gjort sterkt og negativt inntrykk på ham. Silja sier Pyongyang Times ellers stort sett ble brukt som smiger når hun ønsket seg noe fra faren. Da kunne hun si:
– O store leder, solen som aldri går ned, pappa – kan æ få en tier?