– Vi skylder ham dette.

De to brødrene ser ut til å være enige. Men hva betyr det? Kan man skylde sine foreldre noe etter deres død?

– Nå lever han igjen

Nico Widerberg og broren Thomas Widerberg skuer utover alle menneskene på Norges største galleri, Fineart på Tjuvholmen i Oslo. Farens kunst fyller galleriet, sju år etter hans død.

– Nå lever han igjen – svever over byen, sier Nico.

Over 2500 mennesker kom til åpningen av utstillingen 1. februar. Der er farens kunst bokstavelig talt hentet fram fra kjelleren i hans gamle hus.

Det var også lang kø av mennesker utenfor utstillingslokalet.

– Det er spektakulært. Det viser at han har en enorm appell til det norske folk fortsatt, sier daglig leder Rolf Stavnem.

Stavnem er forberedt på at 2024 blir et vanskelig år for kunstgalleriene. Med høye renter og høye priser tror han at folk vil bruke mindre penger på kunst. Likevel solgte galleriet kunst av Frans Widerberg for over sju millioner kroner på åpningsdagen.

– Jeg skulle ønske at han fikk oppleve dette, eller at han sitter der oppe og bivåner det hele, sier Stavnem stolt.

Om kort tid åpner det også en stor Frans Widerberg-utstilling i Bergen.

Dette er noe de to brødrene har jobbet for lenge.

Widerbergs hus

Frans Widerberg regnes som en av Norges fremste kunstnere. I 1985 flyttet Frans og kona Aasa til et stort og mektig murhus på Fagerborg i Oslo.

Her bodde de de siste årene av sitt liv. Frans døde i 2017, Aasa i 2021. Siden har ingen bodd her.

I dag rommer huset arven etter den verdenskjente kunstneren og det livet han levde.

Kan huset få historien til å falle på plass?

Nico og Thomas har aldri bodd her. De hadde flyttet hjemmefra da foreldrene flyttet hit. Likevel har de et nært forhold til huset.

– Vi hadde lydstudio her og var her ofte.

De husker årene som var, livet i huset og alle menneskene. På den tiden spilte de i band sammen.

Brødrene er ikke ulike. Den ene har grått, rufsete, skulderlangt hår. Den andre har grått, rufsete, skulderlangt hår. Det er akkurat som deres far. Han hadde grått, rufsete, skulderlangt hår.

De kaller seg tvillingbrødre født i hvert sitt år. De smiler og ser på hverandre. Så snakker de i munnen på hverandre. På en måte har de noe å leve opp til, Thomas og Nico.

Det viktigste rommet

– Nå er vi i hjertet i huset. Hvis vi hadde besøk, var det her folk var, sier Nico.

Flere malerier pryder veggene. De karakteristiske fargene i Widerbergs bilder pakker inn rommet i gult, rødt og blått.

– Kjøkkenet er intakt, forteller Thomas.

Det er slik foreldrene forlot det. En «minnevegg» med bilder henger slik den var.

I stuen står et annet minne, et minne fra den gang de tre var sammen, Nico, Frans og Thomas.

De to brødrene er enige om at det er et ansvar, men ikke en byrde, å forvalte farens arv.

Thomas – systematikeren

Yngstesønnen Thomas har fotografert farens kunst siden 1985.

Like etter at han startet, hadde de sin første felles utstilling, Thomas, Nico og Frans. Thomas med musikk og senere også fotografier, Nico og Frans med skulpturer, grafikk og malerier.

Etter farens død har Thomas systematisert alt faren har etterlatt seg.

– Jeg har talt, sortert og lagt alle bildene inn i et digitalt arkiv så vi får litt bedre oversikt.

Det som har overrasket, er omfanget.

– Vi har funnet over 700 malerier, 1500 akvareller og over 1000 grafiske titler som er trykk i opplag.

Det betyr en samling som består av flere tusen bilder og en god del skulpturer.

– Det var totalt, ikke kaos, for det var orden i kaoset, men det var uorden. Vi måtte bruke et par år på å sette oss inn i hvordan systemet var. Nå har vi satt det sammen igjen.

Han forteller at faren kviet seg for å selge bildene sine.

– Det var et mareritt hver gang noen kom for å hente et bilde, sier Thomas.

Han la så mye i bildene sine.

– Det lå liksom et liv i hvert bilde.

Thomas mener trykkene gjorde det enklere.

– Det å bli grafiker var en lykke for ham. Da kunne han både lage nok, og likevel beholde ti til seg selv, sier Thomas.

Familiens riddere

Nå gir de to sønnene også ut en bok for å hedre sin far. Oppdraget med å skrive den har de gitt til forfatteren Lars Saabye Christensen. Han skulle hjelpe dem med å skrive en annerledes bok.

Rammen rundt historien ble Widerbergs hus.

For to år siden fikk Christensen nøklene til huset.

– Det gikk veldig lang tid før jeg våget å låse meg inn alene og gå rundt i et annet hjem, forteller han.

Forfatteren beundrer brødrenes engasjement.

– En kunstner trenger noen riddere til å tale vedkommendes sak etter sin død, sier han.

Han er imponert over hvordan de jobber.

– Det bunner ikke bare i et ønske om å være til stede for kunsten hans, men også i en dyp kjærlighet til faren.

Familiebånd

De to brødrene lever begge aktive liv. Nico har selv blitt en kjent kunstner, og Thomas er fotograf.

– Hvorfor gjør dere dette?

– Det er jo bare vi som kan gjøre det, sier Nico.

Han forklarer hvorfor de legger så mye arbeid i dette.

– De eneste som egentlig kan ta vare på deg, eller meg, er kanskje våre barn. Vi hjelper ham videre. Du kan stole på dine barn.

– Nå vil jeg ta vare på ham så godt jeg kan, sier Nico.

Han tenker på oppveksten i Oslo.

– Nå føler jeg at tiden er moden. Han har gitt oss en veldig tillit og støtte. Han var et spesielt menneske og hadde så mye å gi.

– Er du redd for at han skal bli glemt?

– Ja, men mange sier at han ikke blir glemt, så man vet jo ikke.

Nico tror tiden vil jobbe for Frans.

– Mange sier at når du dør som kunstner, blir du verdensberømt. Det er ikke sånn. Det er menneskene som må bry seg om ham.

Aasa og Frans

Det er en ting som kan nevnes når man forsøker å forstå familien Widerberg.

Hvorfor sier de to brødrene konsekvent Aasa og Frans, og ikke mamma og pappa?

– Det var litt den tiden vi vokste opp, på 60- og 70-tallet. Aasa stod på barrikadene for kvinner. Hun var veldig imot det å være husmor og kvinne.

Nico forteller at moren var bestemt.

– Det var en dag jeg sa «mamma» til Aasa.

«Jeg heter ikke mamma. Jeg heter Aasa», hadde moren svart.

– Da ble det Aasa og Frans.

Siden den dagen var det bestemt.

Det finnes få bilder av moren, Aasa Turid Brække. Hun ville ikke bli fotografert. Men Nico har laget en byste av henne.

Bysten står i hagen og vokter over familiens hus.

Tre nye, gamle skulpturer

Arbeidet med å få faren fram i lyset har vært like mangfoldig som Frans var selv.

I tillegg til alle bildene har de også fått restaurert tre av farens originale, gamle gipsfigurer. Formene har gitt liv til tre nye bronseskulpturer som er en del av den store utstillingen i Oslo.

Det blå skiltet

De har tenkt på alt. I fjor foreslo de også, for Oslo Byes Vel, at faren burde tildeles et «blått skilt». Forslaget ble tatt godt imot, og i januar fikk Frans Widerberg en blå minneplate utenfor hjemmet der han bodde.

– Det er en heder å bli tildelt blått skilt i Norge, sier Ole Rikard Høisæther, generalsekretær i Selskabet for Oslo Byes Vel.

Når det var snakk om Frans Widerberg, var skiltkomiteen ikke i tvil om at han var en verdig kandidat.

Rytteren har reist

Hesten var et viktig motiv for Frans Widerberg.

Hesten er en av de tre nye skulpturene de nå har støpt igjen.

Opprinnelig hadde hesten en rytter.

– Men nå har rytteren reist, sier Nico.

Mennesket er borte.

– Nå er det bare hesten igjen.