– Alle vet jo at det ligger et kroppspress der og at alle kjenner på det

Det er varmt og lummert på Huk på Bygdøy i Oslo, men guttene har allerede spilt basket ei stund. De kaster ballen mellom seg og skyter mot kurven til tilrop fra de fire andre.

Guttegjengen trener en del. Det innrømmer de. Det er fotball og bandy, eller basket, som nå. Og styrketrening.

Styrketreningen gjør de mest for å se bra ut.

Snakker ikke om press

– Vi snakker ikke så mye om kroppspress, nei. Vi snakker om trening, da. Hvis noen har trent veldig mye så sier vi gjerne at det synes eller at de har blitt svære, sier Jesper Tøyen.

De andre er enige. Kompisene støtter hverandre, men det er ikke nødvendigvis behov for å snakke om alt.

– Alle vet jo at det ligger et kroppspress der og at alle kjenner på det. Det er mye som er sagt i det som er usagt, som det fint heter, forklarer Samuel Semb.

– Du ser det hver dag. Det er på en måte en kropp du skal nå, da, tilføyer Anojan Shanmugam.

De kjenner spesielt på presset nå når det er sommer og gjerne mindre klær.

– Du vil ikke være minst trent. Du vil ikke gå der og føle deg dårlig, du vil være litt stolt, sier Martin Krüger Bernås.

– Tror du det har økt i løpet av de siste årene?

– Ja, absolutt. Du ser masse reklame for sportsdrikker og sånne ting, og med alle influencerne og sosiale medier har det nok blitt merDu, sier Bernås.

– En slags besettelse

Kristian Meinich-Bache har skrevet masteroppgave om muskeldysmorfi, en mental kroppsbildelidelse som gjør at man sliter med alvorlige bekymringer over at kroppen ikke er muskuløs nok. Menn som lider av muskeldysmorfi opplever seg selv som ikke tilstrekkelig muskluløs, til tross for at de ofte er over gjennomsnittet godt trente.

– De opplever en slags intoleranse ovenfor egen kropp. Man ender gjerne opp med å nedprioritere familie og venner for å heller gå på treningssenteret. Det blir en slags besettelse, forklarer Meinich-Bakke.

• Les Meinich-Bakkes ytring: Hekta på muskler

Av de 1320 mennene på mellom 16-40 år som Meinich-Bache har intervjuet kan hele 35 prosent lide av muskeldysmorfi.

Han sier at han ble overrasket over de høye tallene.

– At norske menn som trener på treningssenter har så høy statistikk for muskeldysmorfi er overraskende, og selvfølgelig trist, sier han.

Sammenligner seg med andre

I Meinich-Bakkes masterstudie kom det fram at 80 prosent ønsker seg større muskelmasse, og at 8,9 prosent hater sin egen kropp.

Mye av misnøyen med egen kropp skyldes at man ser på andre og sammenligner seg, tror han.

– Man opplever ofte press utenifra. Det gjør at man opplever en type kropp som den riktige.

Hvor grensa går for hvor mye trening som er for mye er ikke kompisgjengen på Huk helt sikre på. De tror det er vanskelig å fange opp om en av kompisene blir sykelig opptatt av trening og muskler.

Bruker ikke steroider

– Det er vel mer om noen begynner å bli litt for nysgjerrig på andre stoffer, som sterioder og sånt. Da må vi snakke med dem og vise dem veien ut av det, sier Tøyen.

– Det går mye på deg selv og. Om du gidder å ta det presset. Jeg blir jo påvirka, selvfølgelig, men ikke like mye nå lenger.

Han får støtte av Semb, som sier at han forsøker å ikke sammenligne seg med andre.

– Det hender jo at man ser andre og tenker at det hadde vært fett å være så stor, men da måtte jeg trent mye mer. Det gidder jeg ikke.