Kampen til apartheids sønner og døtre

Sør-Afrikas innbyggere sitter klare i alt fra blikkskur med hull i taket til overdådige villaer med lysekroner. Klokka er kvart over åtte søndag kveld. Presidenten skulle ha vist seg for et kvarter siden. Viktige personer må man vente på i Afrika.

Landets innbyggere venter spent foran TV-skjermer, PC-er og mobilskjermer. Vil landet stenges ned som i fjor? Hvor mange flere blir arbeidsledige nå?

De få jobbene

Onsdag 30. juni var det 30 år siden apartheidregimets lover ble offisielt avskaffet. Likevel er Sør-Afrika fortsatt det landet i verden der ulikhetene er størst. Derfor rammer også pandemien sørafrikanere på ulikt vis.

De unge som vokser opp her, lever i et land der arbeidsledigheten har gått fra svært høy til enda høyere det siste året. Nå er det over tretti prosent av landets innbyggere som ikke har noen jobb. De aller fleste av Sør-Afrikas 7 millioner arbeidsledige er unge, svarte mennesker.

Derfor følger de unge ekstra godt med når president Cyril Ramaphosa skal tale denne søndagskvelden. Sør-Afrika er i den tredje bølgen av pandemien. Dersom restauranter og kafeer blir stengt, er det mange unge som mister inntekten sin.

Lang vei til frihet

Endelig dukker presidenten opp til passelig «african time». Denne gangen er stemmen dempet og blikket tommere enn tidligere. Det er en fattet Ramaphosa som taler til nasjonen.

Ved siden av ham på podiet står det sørafrikanske flagget i svart, rødt, gult, hvitt, blått og grønt. Flagget ble tatt i bruk i 1994 da apartheidregimet var over. De røde, blå og hvite feltene symboliserer blant annet landets europeiske arv fra de tidligere koloniherrene Nederland og Storbritannia. Det sorte symboliserer Afrika. Gaffelkorset i grønt som går horisontalt over flagget, står blant annet for at Afrika og arven fra Europa forenes.

Tretti år etter at apartheid ble avviklet, finner dagens president styrke i ordene fra Nelson Mandela denne søndagskvelden.

– Mandela skrev i sin biografi at han hadde gått en lang vei til frihet. Han forsøkte å ikke feile, men gjorde likevel feiltrinn. Etter å ha klatret opp på et enormt fjell innså han at det fantes mange flere fjell å bestige.

Ramaphosa annonserer at alle kafeer og restauranter stenger og at salg av alkohol blir forbudt. Så ble det slik servitører, baristaer, kokker og vaskepersonell fryktet. De kan ikke gå på jobben i morgen.

De må bestige enda flere fjell enn de allerede har kjempet seg opp på i løpet av sine unge, voksne liv. Sørafrikanerne har vokst opp i et land som fortsatt er farget av en historie preget av undertrykkelse og segregering.

The Born Free Generation

Apartheid systematiserte segregeringen som siden 1600-tallet hadde blitt praktisert av hollandske koloniherrer i Sør-Afrika. Systemet ble innført av The National Party i 1948.

Innbyggerne var klassifisert ut fra om de var hvite, svarte, fargede eller indere. I dagliglivet var busser, restauranter og strender reservert for hvite. Skole – og helsetilbudet til svarte var av langt dårligere kvalitet enn tilbudet som de hvite hadde tilgang til.

Nærmere 90 prosent av jorda var forbeholdt hvite. Omkring 3,5 millioner mennesker ble fordrevet med makt. Svarte ble henvist til townships og etniske reservater kalt «bantustans».

Etter nesten et halvt århundre ga regimet etter for internt og eksternt press. Internasjonale sanksjoner bidro blant annet til at raseskillepolitikken offisielt ble avskaffet 30. Juni 1991.

I april 1994 ble det første valget der alle fikk delta, gjennomført. «Endelig fri», utbrøt Nelson Mandela, som da ble valgt til president.

Nå har den første generasjonen av svarte sørafrikanere som ble født etter 1994, blitt voksne. De har vokst opp i et land med en av verdens mest moderne grunnlover som skal sikre likhet for alle. Likevel er Sør-Afrika fortsatt ekstremt delt 30 år etter at apartheid er over.

Ett spesielt problem må ta skylden.

Villaer og skur

Cape Town er byen med solrike strender, elegante fjell og skrikende ulikheter. Sør-Afrikas nest største by er et konsentrat av vanskeligheter som hele landet står overfor.

Enorme villaer strekker seg opp mot fjelltoppen Lion’s Head utenfor vinduet der jeg sitter og skriver dette korrespondentbrevet. Kontorfellesskapet vender ut mot luksuriøse hus til flere titalls millioner kroner.

En av boligene der oppe tilhører president Cyril Ramaphosa. Datteren bor også like ved. En designer jeg kjenner, innredet presidentens og datterens hus. Datteren hadde et tak på 30 millioner rand, eller cirka 18 millioner kroner, for hva hun kunne bruke på interiør. Presidenten hadde ingen grense for hvor mye penger interiøret skulle koste.

President Cyril Ramaphosa er unntaket. For det er først og fremst de hvite som bor i nærheten av sentrum og i velstående forsteder i nærheten av økonomisk aktivitet. De svarte og fargede lever under helt andre forhold utenfor byene i Sør-Afrika.

Det farligste landet i verden

Kontrasten er like stor hver gang jeg setter meg i bilen og kjører de 25 minuttene ut av sentrum til ett av de fattige områdene der svarte og fargede ble tvangsflyttet under apartheid. Utenfor byen ligger blikkskurene tett i tett. Innenfor gjerdene langs veien lever sørafrikanere i en helt annen virkelighet. Bare i townshipen Khayelitsha bor det nærmere 2 millioner mennesker.

De unge som har vokst opp her etter apartheid, lever i områder der drapstallene er høye og fattigdommen stor. Bare i Khayelitsha ble 251 personer drept i fjor. Til sammenligning ble 28 personer drept i Norge i 2020.

Sør-Afrika var det tredje farligste landet i verden i 2020, ifølge statistikken til Numbeo. Hovedstaden Pretoria ble rangert som byen med høyest kriminalitet i verden. Det er ikke i de velstående områdene at kriminaliteten er høyest.

For unge, svarte eller fargede sørafrikanere som vokser opp i fattige townshiper, er det en annen faktor som gjør det vanskeligere å komme seg ut av fattigdommen.

Studentprotestene

Frihet til å gå på universitetet tilhører først og fremst det hvite mindretallet i dagens Sør-Afrika. For hver svarte person som uteksamineres fra universitetet, er det seks hvite som gjør det samme.

Det har ført til en rekke protester. Da jeg var student ved universitetet i Cape Town, løp sinte demonstranter inn i klasserommene og jagde oss ut. De var en del av bevegelsen Fees Must Fall.

Studentbevegelsen ønsket å kutte i studentavgiftene og øke myndighetenes støtte til Sør-Afrikas universiteter. De fleste av demonstrantene var svarte ungdommer som ønsket seg like muligheter som hvite sørafrikanere.

I to semestre satte de fyr på skolebusser og ødela statuer av koloniherrer på universitetet. Til sammen ødela de bygninger og materiell for rundt 360 millioner kroner.

Omsider ga myndighetene etter og lovte et nasjonalt system for støtte til høyere utdanning for studenter fra fattige familier.

Til tross for framskrittene, går generasjonen som er født etter 1994, en usikker framtid i møte.

Nye bølgetopper

Cyril Ramaphosa er mannen som folket setter sin lit til at skal gjenskape Nelson Mandelas drøm om Sør-Afrika. Selv var han med på å skrive landets grunnlov den gangen for tretti år siden.

Det har ikke vært en enkel reise, hverken når det gjelder covid-19 eller for Sør-Afrika som nasjon. Han virker sliten der han står med TV-lampene i ansiktet. Selv om han har lyktes på mange områder, har han ingen enkel oppgave.

– Vi har gjort noen feiltrinn, men vi har klatret, sier presidenten og ser inn i kameraet som går ut til landets TV-skjermer.

De unge som er Sør-Afrikas framtid vet at han har rett. De har mange flere bølgetopper å bestige i framtiden. Og det er ikke bare de utfordringene som kommer med en pandemi. De unge må fortsette å klatre i et samfunn som fortsatt er preget av et halvt århundre med raseskillepolitikk.