Gjemte ansiktene i pride-paradene: – Det var viktig for oss å vise at vi ikke var til fare for noen

I de første paradene gjemte folk fjesene sine i frykt for å bli gjenkjent. Nå er pride blitt en nasjonal folkefest.

Oslo Pride Parade 2018

PRIDE: «Alle» deltok da massive folkemengder samlet seg til Oslo pride i 2018. Norges pridehistorie viser at sånn har det ikke alltid vært.

Foto: Stian Lysberg Solum / NTB scanpix

Hundretusenvis av mennesker i stappfulle gater. Statsråder, politiet, alle mulige typer forbund og festglade ungdommer – alle i samme tog.

Nei. Det er ikke Norges nasjonaldag som beskrives. Dette var scenene som utspilte seg da Oslo pride gikk av stabelen i 2018.

– Seniorene sier at vi lever i «science fiction». De kunne aldri forestilt seg dette da de gikk i de første paradene, sier leder for Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold (FRI), Inge Alexander Gjestvang.

Mye har skjedd siden pride først ble arrangert i Norge.

Det som startet som en liten markering med noen få aktivister – har utviklet seg til å bli en folkefest.

Og kanskje er det heller ikke så rart. At man feirer. Men vi må ikke bli historieløse av den grunn, mener Gjestvang.

Fra Stonewall til Oslo

Vi må spole litt tilbake. Til der det hele startet.

Natt til 28. juni 1969 gjennomfører New York-politiet et raid på baren Stonewall Inn.

På en mafiaeid bar – med et klientell bestående av mange homofile og transseksuelle – var slike raids slett ikke uvanlig. Men denne gangen går ikke alt etter planen.

Politiet møter motstand og resultatet blir et tre dagers langt opprør. Kampene foregår mellom politiet og folk fra alle deler av det skeive miljøet.

WJWqfcT7lQs

Ett av mange brutale raids fra politiet førte til det berømte Stonewallopprøret i 1969. Markeringen av opprøret regnes som historiens første prideparade.

Foto: Anonymous / AP

Året etter – i 1970 – arrangeres det en marsj i gaten der opprøret fant sted. Markeringen står igjen som den første organiserte parade av homofile.

Stonewallopprøret regnes som starten på moderne, skeiv historie. Det er forløperen til det vi dag kjenner som «pride».

– Stonewall i seg selv hadde ingen særlig betydning for Norge da det skjedde. Det har fått sin betydning i ettertid, nettopp fordi man begynte å markere det, sier Bjørn Andre Widvey fra Skeivt Arkiv.

Bjørn Andre Widvey

Bjørn Andre Widvey jobber for Skeivt Arkiv, et nasjonalt kunnskapssenter for skeiv historie. Arbeidet går ut på å samle inn materiale som dokumenterer historien. I tillegg har de intervjuet rundt 200 eldre personer om deres livsminner.

Foto: Henrik Follesø Egeland / Skeivt Arkiv

Norges første markering

– Vi var en gjeng frilynte og åpne homofile som lagde en plakat. Men vi var ikke mer enn fem-seks stykker, du vet det var ikke mange av oss som turte å stå frem på den tiden.

Ordene tilhører Kenneth Edward Brophy. En pioner i norsk homohistorie.

I 1972 ble straffelovens forbud mot homoseksualitet opphevet. Bare noen uker etterpå, på selveste 17. mai – stilte han seg opp med en plakat der det sto «full støtte til de homofiles kamp for frigjøring».

Med det står han bak den første offentlige demonstrasjonen for homofiles rettigheter i Norge. I hvert fall så vidt Skeivt Arkiv kjenner til.

To år senere tok Brophy igjen med seg plakaten sin. Året er 1974 når homofile for første gang går under egne paroler i 1. mai togene i Oslo og Bergen.

Kenneth Brophy i 1. mai toget 1972. Første offisielle markering for homofiles rettigheter.

Bildet er fra 1. mai toget i Bergen i 1974. Det viser første gang homofile gikk under egne paroler for homofil frigjøring i Norge. Kenneth Brophy (foran til høyre) satt i landsstyreforbundet til DNF-48 og var sjef for Bergensavdelingen til forbundet.

Foto: Privat

Samme år markeres Stonewallopprøret for første gang på norsk jord, flere steder i landet.

– Jeg har vært aktiv siden den gang og er det fremdeles den dag i dag, forklarer 75-år gamle Brophy.

Året etterpå, under Stonewall-markeringen i 1975, går de oppmøtte i Oslo i tog fra Universitetsplassen til St. Hanshaugen. Ifølge Widvey var dette den første paraden for homofiles rettigheter i Norge.

Bergensaktivisten Brophy husker godt hvordan de første pride-paradene i Bergen gikk for seg.

– I det første toget var de fleste innpakket, slik at ingen skulle se hvem de var. Folk gikk med bannere der det sto at «dette kan være din sønn eller din far». De aller fleste skjulte ansiktet sitt, men noen få av oss var ganske åpne, forteller han.

I en tid der åpne homofile til stadighet opplevde å bli slått ned, sjikanert og spyttet på, kan man forstå at folk fant det vanskelig å stå frem som skeiv. Men Brophy ga blaffen i alt det der.

Han ville vise at homofili verken var noe å skamme seg over, eller være redd for.

– Mange hadde forskrudde tanker om homofile. Det var viktig for oss å komme ut og fortelle at vi er ikke til fare for noen. Vi merket at etter hvert som folk fikk informasjon og ble kjent med andre homofile, og når flere homofile sto frem, så endret synet seg.

Kenneth Brophy 75-årsdag

Kenneth Edward Brophy regnes som en av pionerene i norsk homohistorie. I dag er han æresmedlem i Fri. Her avbildet på sin bursdag i år.

Foto: Dag Bjørndal / BA

Lovendringen som førte til flere

– Den klart viktigste tingen som har skjedd de siste 50 årene er avkriminaliseringen i 1972. Ikke fordi det var så enormt mange som ble dømt, men fordi det var en viktig symbolsk handling som satte hjulene i sving for større endringer, sier Bjørn Andre Widvey.

Og siden 1972 har nettopp større endringer skjedd. I takt med lovendringer har flere turt å stå frem. Samtidig har samfunnets holdninger til skeive personer endret seg.

Widvey mener det er viktig å få frem at å være homofil i gamle dager ikke er en uendelig lidelseshistorie. Men et enormt hemmelighetskremmeri var det. Og slik var det lenge.

– Man var kanskje åpen innenfor en lukket forsamling. Men på 70, 80 og til og med 90-tallet var det så å si ingen som var åpent homofil offentlig. Det var ingen skuespillere, journalister eller noe som helst. Det var nesten bare Kim Friele det, forteller han.

Kim Friele og Wenche Lowzow

Kim Friele regnes som den viktigste forkjemperen for homofile og lesbiskes rettigheter i Norge. Her avbildet med sin kone Wenche Lowzow under bryllupet i 1993, like etter partnerskapsloven som ga to av samme kjønn retten til å inngå partnerskap kom på plass i Norge.

Foto: Lise Åserud / NTB scanpix

I 1982 fjernet sosialdepartementet homofili som sykdomsdiagnose. Samme år ble «homodagene» arrangert for første gang, det vi i dag kjenner som pride.

Siden har pride gått av stabelen hvert eneste år. Til å begynne med bare i Oslo og Bergen. Etter hvert også Stavanger og Trondheim. Og i dag i nesten alle landets kriker og kroker.

Kenneth Edward Brophy har en soleklar oppfatning om hvorfor pride var, og fremdeles er, viktig.

– Pride har alltid vært viktig for å synliggjøre oss. Synliggjøring er veldig, veldig viktig. For å vise folk hvem vi er og at det ikke er noe å være redd for. Og samtidig for at folk som er skeiv og usikker, kanskje tenker at det ikke er så gale å stå frem og tørre å være seg selv likevel.

Da pride kom til bygden

Det begynner å bli en god stund siden Brophy stilte seg opp med plakaten sin i Bergen. Men bevegelsen han var med på å starte, den er ikke over.

Skeive aktivister gjemmer ikke lenger fjesene sine i paraden. De går heller sammen med den øvrige befolkningen.

Oslo Pride Parade 2018

Pride har vokst fra å være en liten markering til å bli en enorm folkefest. Oslo Pride paraden i 2018 samlet 450.000 mennesker. De to påfølgende årene ble feiringen noe nedskalert på grunn av pandemien.

Foto: Stian Lysberg Solum / NTB scanpix

Og det er ikke bare i «gamle dager» at nye kapitler er blitt skrevet. Det er faktisk først de siste årene at pride virkelig har vokst seg stort i Norge. Både i form av deltagelse og utbredelse.

– Dette med at pride er blitt en folkefest, hører til maks de siste ti årene. Man skal ikke mer enn 15 år tilbake før pride fortsatt fant sted i en park, der bare spesielt interesserte møtte opp. At samfunnet for øvrig deltar, er egentlig helt nytt. Og at det har spredd seg til hele Norge? Det hører jo til maks de siste fem årene, sier Bjørn Andre Widvey.

I 2018 ble Bygdepride arrangert for første gang i Volda og Ørsta. Styreleder Rune Sæbønes mener det var viktig å få frem at bygden var for alle. At folk ikke må flytte til byene for å tørre å være seg selv.

Bygdepride i Volda 11. mai 2018

Rundt 4000 folk dukket opp da Bygdepride gikk av stabelen i Volda for første gang i 2018. Den historiske paraden fikk stor oppmerksomhet i media både før og etter selve dagen.

Foto: Mats Hjelmeland

– Initiativet kom fordi et frikirkemiljø ville ha et seminar om hvordan det var å være homo. Synet som kom frem der var at det er greit å være homo, så lenge man lever i sølibat, forklarer sunnmøringen.

Slagordet ble passende nok: «du skal ikke måtte flykte fra bygden for å være den du er». Paraden ble en braksuksess.

– Vi fikk så mange gode tilbakemeldinger fra skeive, som sa at dette var utrolig viktig for dem. Å få vite at det var folk som sto frem som skeiv på grunn av Bygdepride, søkte seg til Høgskolen på grunn av Bygdepride og til og med flyttet tilbake på grunn av Bygdepride. Det gir motivasjon til å fortsette. Bygdepride er kommet for å bli, sier Sæbønes.

Rune Sæbønes

Rune Sæbønes arrangerer Bygdepride i Volda. Han tror mange føler at det er spesielt vanskelig å skille seg ut på bygda. Selv følte han på skam og frykt over å være homofil og derfor holdt han sin legning skjult veldig lenge. Da han kom ut for noen år siden, forsto han at det var helt ubegrunnet.

Foto: Remi Sagen / NRK

Han mener det viser viktigheten av at pride fortsatt arrangeres, og at det ikke bare skjer i byene.

– Pride er både en fest og en protest. Festen er viktig for å vise kjærlighet, glede og mangfold, mens protesten er viktig for å vise at det er en kamp som står igjen.

Kampen er ikke over

– Selv om pilen går i riktig retning så er det fortsatt en god vei igjen før jeg kan henge fra meg jakken og si vel blåst. Det er fremdeles en grunn for å stå opp og gå på jobb hver dag, for å si det mildt.

Vi møter FRI-lederen Inge Alexander Gjestvang midt i årets prideuke. Han har så vidt tid til å la seg intervjue mellom slagene.

– Jeg er uendelig takknemlig for kampen seniorene har tatt. De minner oss ofte på hvor mye bedre ting er blitt, sier han.

Inge Alexander Gjestvang, Fri-leder.

Inge Alexander Gjestvang er leder for Fri – Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold. Han er glad for at pride har vokst seg til å bli en folkefest, men ber folk huske hvorfor man har protestert og fortsatt protesterer.

Foto: Jenny Førland / NRK

Selv mener Gjestvang at kampen for de homofile lenge har gått i en soleklar riktig retning. Budskapet til Brophy, nemlig «full støtte til homofiles kamp for frigjøring» er på mange måter blitt hørt.

Samtidig minner FRI-lederen om at det skeive miljøet omfavner langt flere enn som så. Og at foreningen hans fremdeles har mye å kjempe for.

– Dette med seksualitet og at man kan få elske hvem man vil, begynner å få veldig god resonans i samfunnet, sier han.

Og mye kan tyde på at han har rett. Bufdir sin ferske undersøkelse viser at lesbiske og homofile oppgir å ha like gode levekår som heterofile i Norge.

Pride - Parade 2021

På Oslo pride i år var teamet «internasjonal solidaritet». I mange land er det fortsatt forbudt å være homofil. I Ungarn ble skeives rettigheter nettopp reversert. I Norge har man kommet langt, men man er ikke i mål, mener Fri.

Foto: Terje Pedersen / NTB

Samtidig viser samme undersøkelse at transpersoner skårer lavere på psykisk helse, og at de opplever diskriminering i langt større grad enn den øvrige befolkningen.

FRI – Ikke bare for homofile

– Undersøkelsen viser at vi har kommet langt, og samtidig at vi har en lang vei å gå. Den viktigste kampen i dag handler mye om kjønn, kjønnsmangfold og transpersoners rettigheter, forklarer han.

Gjestvang sier han ikke har glemt at folk har kjempet for at han i dag kan leve som han vil. Og han ser på det som sin plikt å sørge for at de rettighetene og mulighetene han har fått, skal gjelde alle.

I dag samarbeider foreningen med flere spissede organisasjoner. Blant annet Skeiv Verden, som tar sikte på å hjelpe skeive med minoritetsbakgrunn. Og med PKI (Pasientorganisasjonen for kjønnsinkongruens), som jobber for å bedre helsetilbudet til transpersoner.

Luca Dalen Espseth

Luca Espseth jobber for at transpersoner skal få bedre rettigheter og levekår.

Foto: Martin Roalsø / NRK

– Mye av det kampen står om nå, er de gruppene som har blitt litt glemt i historien. Det er blant annet snakk om transpersoner, forteller Luca Espseth.

Han er nestleder i PKI. Han er også selv transmann.

– Transpersoner har ikke tilgang på de grunnleggende rettighetene våre. Vi blir utsatt for ekstremt mye hets og vold. Vi blir latterliggjort og framstilt uredelig i den norske offentligheten. Dette fører videre til at folk har fordommer og dårlige holdninger, og derfor utsetter transpersoner for enda mer hets, mener Espseth.

Gjestvang minner om at transpersonene sto i front under Stonewallopprøret.

– Formålsparagrafen sier at vi ønsker et samfunn hvor alle kan leve et godt liv som seg selv, uansett hvem du er og hvem du elsker. Da må det gjelde alle.

Homokampen gjennom tidene

  • 1950
    DNF-48 opprettes

    Det norske forbundet av 1948 (DNF-48) ble grunnlagt i 1950. Forbundet jobbet for rettigheter for homofile.

  • 1969
    Stonewall-oppføret

    Natt til 28. juni 1969 gjennomfører New York-politiet et raid på baren Stonewall Inn. Klientellet, som bestod av mange homofile og transseksuelle gjør motstand. Resultatet blir et tre dagers langt opprør, der kampene foregår mellom politiet og folk fra alle deler av LHBT-miljøet.

  • 1970
    Stonewall-markering i New York

    De første paradene ble holdt i de store byene i USA. Paradene fant sted på den første årsdagen for opprøret. Dette førte videre til markeringer og parader internasjonalt.

  • 1972
    Straffeloven mot homoseksualitet oppheves

    Straffeloven § 213 kriminalisterte seksuell omgang mellom menn samt mellom dyr og mennesker.

  • 1972
    Kenneth Brophy står med plakat

    Kenneth Brophy stilte seg i Bergen sentrum med en plakat. På plakaten sto det «full støtte til de homofiles kamp for frigjøring».

  • 1974
    Stonewall-opprøret markeres i Oslo

    DNF-48 arrangerte den første markeringen av Stonewall-opprøret i Oslos gater.

  • 1974
    Metropol åpnes

    DNF åpner sitt første utested. Første gang et eget sted som ikke la skjul på hva det var og hvem det var for.

  • 1982
    Homofili er ikke lenger en diagnose

    Sosialdepartementet fjerner homofili som en sykdomsdiagnose.

  • 1982
    Homodagene arrangeres for første gang

    «Homodagene» var det første navnet til Pride-festivalen. Etterhvert tok navnet «Skeive dager» over.

  • 1993
    Stortinget vedtar partnerskapsloven

    Denne loven tillot at personer av samme kjønn kunne registreres som partnere.

  • 2008
    Stortinget vedtar en felles ekteskapslov

    Nå kunne to personer, uavhengig av kjønn, inngå i ekteskap. Trossamfunn har rett, men ikke plikt, til å vie likekjønnede.

  • 2016
    Stortinget vedtar lov om endring av juridisk kjønn

    Personer som var bosatt i Norge og som opplevde å tilhøre det andre kjønn, har nå rett til å endre sitt juridiske kjønn.

  • 2017
    Kirken åpner for vielse av likekjønnede

    Homofile og lesbiske kan nå gifte seg i kirken.

  • 2018
    Første Bygdepride

    Den første Pride-feiringen ble arrangert på bygda i Ørsta og Volda på Søre Sunnmøre. Slagordet var «du skal ikke måtte flykte fra bygden for å være den du er».

  • 2020
    Første (og eneste) digitale Prideparade

    Prideparaden kunne ikke gjennomføres på grunn av koronapandemien. Derfor ble det laget en flere timers Pride-sending for å feire kjærligheten.

Lyspunkt

AKTUELT NÅ

SISTE NYTT

Siste meldinger