Mange barnløse vil ha sæd fra Norge – trenger flere donorer som Nicholas

– Dette ser ut som en bra sædprøve, sier embryolog ved Oslo universitetssykehus, Taban Lak, mens hun ser på de små cellene som beveger seg på skjermen.

Hun analyserer sæden som kommer inn fra potensielle donorer. Mange av dem som melder seg når aldri gjennom testene. Totalt sitter sykehuset igjen med rundt 14–16 donorer i året.

De skulle gjerne sett at antallet var dobbelt så stort.

– Vi har ett års ventetid på behandling. Siden enslige kvinner også fikk komme fra i fjor av, har ventetiden økt. For å hjelpe flere raskere, trenger vi flere donorer, sier Gunnhild Bøyum, seksjonsleder ved reproduksjonsmedisinsk avdeling, OUS.

Hun titter ned på mobiltelefonen der de mottar meldinger fra menn som er interessert i å donere. Det er ikke så ofte den piper.

– Vil ha kontroll

Mens private klinikker først og fremst benytter importert sæd, driver OUS en av landets få sædbanker med sæd fra donorer i Norge. Bøyum sier mange av pasientene oppgir at de kommer til dem nettopp fordi sæden er "norsk".

– Det handler nok om kontroll. Klinikkene som importerer sæd må også følge norske regler, men hvis man har en donor fra for eksempel Danmark, har man ikke kontroll på bruken av sæden der.

• Les også Frykter import av sæd gir ubegrenset med halvsøsken

– Jeg blir aldri faren deres

En av de få som donerte sæd i fjor er SV-politiker og avtroppende stortingsrepresentant, Nicholas Wilkinson. Prosessen med å tillate eggdonasjon i Norge var utslagsgivende for valget.

– Jeg ba kvinner om å være så snille å hjelpe andre kvinner med egg. Da ville jeg også prøve å hjelpe på min måte.

Han sier han har tenkt tanken i flere år og måtte gå noen runder med mannen sin. I dag har han et uproblematisk forhold til å dele sine egne kjønnsceller.

– Hvis noen banker på døren om 15 år og ligner deg på en prikk. Vil du ikke føle deg som en far da?

– Nei, jeg vil se at de har mange av de samme genene, men å være far eller mor er mye større enn genspor, sier Wilkinson. Jeg vil åpne opp døra, ta en kaffe og fortelle hvem jeg er og kanskje også spørre om hvem de er, men også si tydelig at jeg ikke er deres far.

Han innrømmer at det nok blir en spesiell opplevelse.

– Det blir jo litt rart hvis det står en høy og tynn, ung mann utenfor med mine ansiktstrekk.

– Har du tenkt at det kan bli utfordrende for barna å ikke kunne forholde seg til deg som en farsfigur?

– Det er en stor utfordring, men jeg mener det er bedre at vi gir dem et liv enn at de aldri blir født. Så er det viktig at vi gir denne hjelpen i Norge der vi har en maksgrense på antall familier som får barn med samme donor. Jeg vet mange donorunnfangede synes det er et problem at de kan ha mange søsken i utlandet.

– Flere å velge mellom

I tillegg til de to offentlige sædbankene ved OUS og på St. Olavs hospital, er den private Livio IVF-klinikken Oslo nå i gang med å rekruttere norske donorer til sin sædbank.

– Flere ønsker en norsk donor. Vi ser også at det synes å være færre sæddonorer tilgjengelig for norske kvinner og par det siste året, sier klinikksjef Nan Birgitte Oldereid.

Hun understreker at mange pasienter også ønsker å benytte sæd fra deres sædbanker i Sverige og på Island.

– Med et større utvalg er det lettere å velge egnet donor ut fra kvinnen eller parets fysiske karakteristika.

• Les også: Mange par venter trolig forgjeves på eggdonasjon i Norge

Flere årsaker til at man kvier seg

Forbudet mot anonym donasjon er trolig hovedårsaken til at det er vanskelig å rekruttere donorer i Norge, sier Eira Bjørvik, som har skrevet doktorgrad om assistert befruktning i Norge.

– Mange av dem som ender opp med å donere sæd i dag har nok enten vært ufrivillig barnløse selv eller kjenner mennesker som har opplevd dette.

Hun sier vi har endret måten vi tenker om farskap og at det kan påvirke valget for enkelte.

– Historisk sett har det ikke alltid vært mulig eller blitt sett på som nødvendig å vite hvem far er. I dag er mange mer opptatt av betydningen av å kjenne sitt biologiske opphav. Det kan godt være at noen tenker det er uheldig at barn skal vokse opp uten å kjenne sin biologiske far.

Hun peker også på at befolkningen har blitt mer sammensatt.

– Man trenger et bredere spekter av donorer, ikke bare lyse og blåøyde menn.