Mål
Å oppnå et valgresultat så nær 6-tallet som mulig. Historisk sett et svakt resultat, men det beste KrF kan håpe på i høstens valg.
Strategi
Å bruke partiets maktposisjon som potensielt vippeparti til å gjøre KrF til partiet «alle må snakke om» og unngå å komme i skyggen av de større partiene.
Utfordring
KrFs fallende oppslutning fra 350.000 til 160.000 stemmer mellom 1997 og 2013 presser partiet:
- For å holde på kjernevelgerne kan ikke partiet fullt ut gjennomføre den fornyelsen mange mener må skje og KrF risikerer dermed at oppslutningen forvitrer ytterligere.
- Når partiet er lite skjerpes den interne spenningen mellom fløyene i partiet. Gir seg uttrykk i det vanskelige regjerinsspørsmålet.
- Ikke lenger et entydig verdipolitisk skille mellom venstresiden og høyresiden i politikken. Eksempel er Høyres diskusjon om eggdonasjon, kontantstøtte og barnetrygd.
Dilemma
Meget vanskelig balansegang i regjeringsspørsmålet. Jo hardere kritikk av Fremskrittspartiet, jo vanskeligere å forklare at KrF, slik det ser ut, kan gi Frp fortsatt regjeringsmakt.
Handlingsrom
Det mest sannsynlige ved et flertall for samarbeidspartiene bak dagens regjering er at Solberg fortsetter som statsminister for en H/Frp-regjering. Det blir ingen samarbeidsavtale, og regjeringen har et usikkert styringsgrunnlag i Stortinget.
Det som kan skape et alternativt scenario er dersom Frp gjør et svært godt valg og stiller krav om gjennomslag som KrF ikke kan akseptere.
Ved et rødgrønt flertall kan KrF melde seg på som alliert til en Støre-regjering. Forutsetningen for å legitimere dette internt er at KrF på denne måten kan hindre partier som Rødt og SV innflytelse og i stedet få gjennomslag for viktige KrF-saker med Ap og Sp Det vil bli en hard intern diskusjon om KrF i en slik situasjon bør gå inn i en Ap/Sp-regjering.
Konklusjon
De viktigste beslutningene for KrF tas etter valget.
