Ingen misunner Hareide den jobben. De siste dagenes interne konfliktsaker omkring KrF var det absolutt siste han og partiet trengte .
Det aktuelle bakteppet er, som ofte før, homofili. Lenger er ikke partiet kommet i 2018 etter at KrF under Valgerd Svarstad Hauglands regime klargjorde det prinsipielle skillet mellom politikk og religion. Geir Jørgen Bekkevold som både er prest og stortingsrepresentant personifiserer konflikten.
Som prest viet han et lesbisk par. Reaksjonene fra kristenkonservative miljøer i partiet ble sterke og forutsigbare.
Partilederen forsøker å ikke provosere noen og går svært stille i dørene.
KrF: Politisk parti og ikke menighet
Hareide er i sine kommentarer prinsipiell. Han gjentar at KrF er et politisk parti og ikke en menighet:
I partiprogrammet som Bekkevold har vært lojal mot, trekkes ekteskapet mellom mann og kvinne fram som en «stabil ramme rundt barns oppvekst», men KrF går også inn for å sikre barn og voksne som velger andre former for samliv (les homofile og lesbiske par) juridiske rettigheter uavhengig av samlivsform.
Et typisk kompromiss i et parti som har en kjerne av kristenkonservative som protesterer ved slike anledninger.
Ordfører kan vie men ikke prest
I en interessant betrakting viser Anders Tyvand, tidligere stortingsrepresentant for KrF til et oppslag fra VG i januar i år. Der sier alle KrFs 17 ordførere at de vil vie homofile. Dette ansvaret fikk de etter at vigselsretten ble overført fra tingretten til kommunene fra i år.
Når Bekkevold møter motstand for å ha gjort det samme «må det være fordi han gjør det som prest. Altså må det være teologiske vurderinger som ligger til grunn for kritikken, men teologiske vurderinger har lite med KrFs politikk å gjøre,» skriver Tyvand i en tekstmelding til meg.
I sum viser denne saken at:
- Store deler av KrF akspeterer i praksis ikke det skillet mellom politikk og menighet/religon som ble etablert under Valgerd Svarstad Haugland.
- Partiets ledelse har gjort en dårlig jobb med å forankre dette skillet i hele partiet.
- Partiledelsen har også unnlatt å forankre det synet KrF har samlet seg om godt nok, nemlig at partiet må leve med ulike syn på homofili-spørsmålet i egne rekker.
Ikke et «venstre»- eller «høyre»-spørsmål
Mange observatører knytter den aktuelle striden om homofili direkte til den strategiske avklaringen om sidevalg i politikken som pågår i KrF. Den analysen blir avvist av de fleste KrF-ere jeg har snakket med.
Også blant mange av dem som mener partiet må gå inn i dagens regjering blir det uttrykt stor sympati med Bekkevolds valg om å vie et lesbisk par. Splittelsen i homofili-spørsmålet følger ikke venstre/høyre-fløyen internt i partiet, selv om nok de fleste som reagerer tilhører den konservative fløyen også politisk.
Men det er et betydelig miljø i KrF som er liberale i homofili-spørsmålet, som samtidig støtter et valg om å gå inn i regjering også med Frp.
Men var Bekkevolds valg klokt?
Geir Jørgen Bekkevold får bred sympati, men mange stiller likevel spørsmål om det han gjorde var politisk klokt.
Selv om det har et klart preg av etterpåklokskap er resonnementet slik: Det signalet som blir sendt ut når en KrF-politiker vier et lesbisk par, kombinert med andre handlinger sentrale KrF-ere har stilt seg bak, som Hareides mye omtalte Pride-marsj i fjor kan leses av mange som del av en politisk strategi som «de i Oslo-miljøet» legger opp til og som fremmedgjør andre deler av partiet.
I så fall kan det skjerpe konfliktene internt og vanskeliggjøre den krevende avklaringen Kristelig Folkeparti må gjennomføre i løpet av denne høsten.
