Helsedirektøren meiner lønna til helsepersonell må opp

Hopp til innhold

– Umiddelbart etter den første episoden av Brennpunkt møtte eg fleire som arbeider i heimetenesta i kantina.

Helsedirektør Bjørn Guldvog fortel om ei møte med grunnmuren i norsk helseteneste, nemleg helsepersonellet.

– Det første dei sa til meg var at me sit her og skammar oss. Det er jo ein forferdeleg situasjon å vere i – og eg meiner det er heilt uriktig at det er helsepersonell som skal kjenne på skam i den situasjonen me no er i, seier Guldvog.

Etter mange år som øvste leiar i Helsedirektoratet kjem han no med forslag til korleis ein skal løyse krisa i helsenoreg.

Dette gjer han dagen før Helsepersonellkommisjonen kjem med sin rapport om korleis me skal utdanne, behalde og rekruttere nok kvalifisert personell til helse- og omsorgstenester i framtida.

Leiinga i helsenoreg må ta ansvar

– Me må hugse at det er myndigheiter, politikarar, dei som planlegg helsetenesta, og dei som leiar han, som har eit ansvar for å rydde opp. Og det er mykje som må ryddast opp i, fortel Helsedirektør Bjørn Guldvog.

Den siste tida har NRK hatt fleire saker om kritikkverdige forhold i norsk helsevesen.

NRK og andre medium har fortalt om det pasientar og pårørande meiner var grov omsorgssvikt ved Ullern helsehus.

På måndag fortalde jordmødrer ved Ullevål sjukehus at dei ikkje rekker å gå på do eller ete i løpet av vakta si.

Brennpunktdokumentaren «omsorg bak lukka dører» har også avdekt fleire kritikkverdige forhold både i heimetenesta og ved sjukeheimar i Noreg.

Lønn sentralt i framtida

Guldvog trekker blant anna fram lønn som avgjerande for å skaffe nok tilsette i helse- og omsorgstenesta.

Helsedirektøren har skrive ein kronikk som blir publisert på heimesidene deira i løpet av kvelden. Her fortel Guldvog meir om kva han ser som moglege løysingar på utfordringane i helsevesenet.

Les meir om kva Guldvog foreslår

Hvordan løser vi problemene i helsetjenesten?

Av Bjørn Guldvog, helsedirektør

Det gjør et dypt inntrykk når helse- og omsorgstjenestene ikke makter å gi verdige tjenester til sårbare mennesker, slik vi har sett i NRK Brennpunkt sine reportasjer og i mange ulike medieoppslag den siste tiden. Hver dag avdekkes nye mangler i tilbudet til befolkningen, og det er åpenbart at det må kraftfulle grep til for å snu utviklingen.

Hvorfor har det blitt slik? Hovedforklaringen er alderssammensetningen i befolkningen, som sammenlignet med for noen tiår siden er kraftig endret. I tillegg har vi blitt flinkere til å redusere for tidlig død, slik at flere lever lenger med kroniske sykdommer. Det gjør at helse- og omsorgstjenestene blir sårbare for mangel på kapasitet og kompetanse. Utviklingen er den samme over hele Europa, og det er vanskeligere å rekruttere helsearbeidere fra våre naboland.

Så har pandemien satt sine spor; helsearbeidere har hatt en spesielt krevende arbeidssituasjon over lang tid. Sykefraværet er høyt, både på bakgrunn av høye smittetall og stor arbeidsbelastning, og pasientrettigheter brytes på grunn av kapasitetsmangel. Dette gir en forverret arbeidssituasjon hvor samvittighetsfulle ansatte føler oppgitthet og utilstrekkelighet. «Vi skammer oss», svarte en pleier da jeg spurte om hva de følte etter det første Brennpunkt-programmet.

Det er selvsagt helt uholdbart at helsepersonell som gjør sitt ytterste for å hjelpe sine pasienter, skal sitte igjen med skammen over ikke å strekke til. Det må ikke være tvil om at det påligger oss som helsemyndigheter et overordnet ansvar for at tjenesten skal fungere. Samtidig må vi være ærlige nok til å si at løsningene ikke er enkle, og at problemene heller ikke kan løses over natta, ettersom det vi ser er resultatet av en stor samfunnsendring som har pågått over lang tid. Langsiktige endringer krever langsiktige løsninger.

Helsetjenesten kan ikke klare dette alene. Vi i helse må selvsagt gjøre vår del av jobben; organisering, oppgavedeling, pasientrettigheter, etikk, kvalitetsforbedring og lederutvikling. Men vi må også skape forståelse for at helse- og omsorgstjenestenes bærekraft er et fellesanliggende for hele samfunnet, og at det derfor trengs et felles løft for å løse utfordringene som ligger foran oss.

Konkret mener jeg at følgende fire punkt må prioriteres i tiden vi nå står i:

Det må bli mer attraktivt å jobbe i helse- og omsorgssektoren Det er mange med helsefaglig utdanning, spesielt helsefagarbeidere og sykepleiere, som enten står utenfor arbeidslivet eller jobber deltid. Hvorfor? Det handler om å bli verdsatt som arbeidstaker, kunne utvikle sin kompetanse, bli trygge på etiske og faglige vurderinger, bli både lyttet til og ledet og arbeide i et miljø med tilstrekkelig kapasitet hvor man unngår situasjoner som er umulige å håndtere. Og det handler om å kunne jobbe full tid med en lønn som gjør at du kan etablere deg i det lokalsamfunnet hvor jobben din er. Det må også være attraktivt for mennesker med annen kompetanse å jobbe i helsesektoren. NRKs Demenskoret er et godt eksempel på hvordan fagfolk fra kulturfeltet styrker helsen til både pasienter, pårørende og personell. Et tettere samarbeid mellom næringsliv og helsetjeneste er også et stikkord.

Forutsigbare rammer Det er en risiko for at forventningene om rask omstilling overgår det helsetjenesten evner å levere. Det er nødvendig å avstemme langsiktige økonomiske rammer, muligheter for å beholde og rekruttere kompetanse samt rettigheter og plikter som gis til både pasienter og personell. Dette er spesielt avgjørende i omsorgstjenesten fordi den kraftige endringen i forholdstallet mellom gamle og unge påvirker tilbuds- og etterspørselssiden så sterkt.

Bedre mekanismer for å prioritere mellom pasienter Mange som jobber i helsetjenesten gir uttrykk for at det er et økende gap mellom forventninger nedfelt i lovverk og lederes krav på den ene siden, og virkemidler til å innfri forventningene på den andre siden. Vi ser nå en økning i rettighetsbrudd i kommunene og fristbrudd i spesialisthelsetjenesten, med et etterslep som kanskje aldri blir mulig å ta igjen. Vi må gi helsearbeideren et bedre rammeverk for å gjøre helsefaglige prioriteringer.

Forebygging og teknologi For nesten femten år siden ble samhandlingsreformen lansert. Intensjonen var å satse mer på å holde folk friske og hindre utviklingen av alvorlig og kronisk sykdom. Vi har ikke maktet å følge opp intensjonene. I disse årene har veksten i legeårsverk vært mye større i sykehusene enn i primærhelsetjenesten. Det betyr at en større del av helsetjenester som ytes, gis sent i sykdomsforløpet. Både teknologi og tillit trengs for et tettere samarbeid mellom de mange ulike delene av helsetjenesten. Det trengs for mer effektiv og sømløs helsehjelp, for tilstrekkelig innsats tidlig nok, og for å bidra til mestring og helse både før og etter sykdom rammer. Arbeidet med å få på plass velfungerende løsninger med avstands- og velferdsteknologi og understøttende IKT-systemer går for sakte.

– Eg ser ingen grunn til at helsearbeidarar skal ha lågare lønn enn folk i tilsvarande yrke, med tilsvarande utdanning. Eg trur det er viktig at me jobbar med det som har med lønn å gjere i dei kommande åra, seier han.

– Helsepersonell må ha råd til å busette seg i nærområda sine, legg han til.

Vilkåra må også bli betre ifølge Guldvog. Han meiner det må vere betre samsvar mellom helsepersonell og dei oppgåvene dei skal gjere.

Han fortel om eit stadig større gap mellom forventingane frå lovverket og leiarane, og dei verkemidla dei tilsette har for å innfri forventinga.

– Kvardagen må vere slik at forventingane til det ein skal gjere ikkje overskrid dei moglegheitene du har.

Til slutt seier han at det er myndigheitene og helsetenesta må komma fram til løysingar.

– Me kan ikkje presse dette ansvaret nedover i organisasjonen, avsluttar han.

Ikkje nok personale til å ta i mot akuttpasientar

Sjukepleiar ved nevrologisk sengepost på Rikshospitalet og tillitsvald i Fagforbundet, Solveig Håbetsås, fortel om ein kvardag med høgt press og lite tid.

– Me har ikkje nok personalet til å ta i mot akuttpasientar. Pasientane hos oss kjem inn med slag, og me kan jo ikkje nekte dei behandling. Ja, det er kaos, seier ho.

Ho meiner det er for får tilsette på avdelinga med riktig kompetanse.

– Me har til tider ikkje nok tilsette med riktig kompetanse. Det er stressande, og eg er ikkje den som lar seg stresse mest. Då kan jo ikkje gjere det godt nok for pasientane. Det synest eg er vondt.

– Eg likar jobben min. Eg likar å hjelpe folk, men viss eg ikkje får gjort det, så har eg ikkje gjort ein god nok jobb, seier ho heilt til slutt.

Ny rapport kan gi svar

I ein kommentar til NRK fortel Helseminister Ingvild Kjerkol at den nye rapporten til helsepersonell-kommisjonen kan gi forslag til løysingar dei kan arbeide vidare med.

– Folk skal ha trygge og gode helsetenester også om fem, ti og tjue år. Då er det heilt nødvendig at me jobbar med korleis me skal rekruttere, utdanne og behalde fagfolk i tenestene våre i åra framover, skriv Kjerkol til NRK.