En tom verktøykasse er det vi virkelig bør bekymre oss for akkurat nå

Natt til mandag 15. september 2008 gikk den amerikanske storbanken Lehman Brothers over ende, en kollaps ingen hadde trodd kunne skje.

Den amerikanske kjempens fall utløste finanskrisen, men var bare én av brikkene i et komplisert puslespill som var årsaken til at det smalt høsten 2008.

• Les også: – Dårligere forberedt nå enn i 2008

Fra 1990-tallet var det kraftig vekst i det amerikanske boligmarkedet. Oppgangen ble delvis drevet av at en stor gruppe amerikanere som egentlig ikke hadde råd til å eie bolig fikk lån. Disse lånene var kreativt og komplisert bygget opp, og boligboblen bygget seg opp.

I 2007-2008 begynte hele systemet å svikte da gjeldsbetjeningen sviktet. Bankene sluttet å stole på hverandre og markedet frøs.

I mars 2008 ble den amerikanske storbanken Bear Stearns reddet. At den ikke gikk konkurs skapte en midlertidig optimisme i markedene, før avgrunnen virkelig åpnet seg med Lehman-kollapsen 15. september.

Hundreårsbølgen treffer

Børsene raste. Pengemarkedsrentene steg. Tilgangen på kreditt frøs. I Norge halverte Oslo Børs seg på rekordtid og milliardverdier forsvant. Investorer satt ribbet tilbake, og ekspertene snakket om hundreårsbølge, sammenbrudd og blodbad.

Norges Bank kom på banen. Daværende sentralbanksjef Svein Gjedrem kuttet, kuttet og kuttet styringsrenten, fra 5,75 prosent i september 2008 til 3 prosent i desember. Norges Bank fortsatte å kutte styringsrenten gjennom våren etter det historiske kuttet på 1,75 prosentpoeng i desember 2008.

Norges vei ut av krisen

For Norge ble den verste krisen kortvarig. Regjeringen kom på banen og pøste ut milliarder i redningspakker og daværende finansminister Kristin Halvorsen ga sitt «gullkort» til bankene allerede i oktober 2008. Norske arbeidsplasser skulle reddes.

Da våren kom var optimismen på vei tilbake, mye takket være at det var mulig for Norge å legge store penger på bordet for å få hjulene raskt i gang igjen. Innhentningen var særnorsk, fortsatt sliter store deler av Europa med etterdønningene fra finanskrisen. Hellas ble hardest rammet, men også i land som Spania og Italia har arbeidsledigheten vært så høy at det har vært snakket om en tapt generasjon som aldri får kommet seg ordentlig ut i arbeidsmarkedet.

Kan det skje igjen?

Ti år etter krisen er det naturlig å stille seg spørsmålet: Kan det skje igjen?

Mange av de strukturelle problemene som gjorde akkurat finanskrisen mulig er ryddet unna. Over hele verden har man innført strenge bankreguleringer. Særlig i Norge har vi bygget opp et godt forsvarsverk, men også globalt har man kommet langt.

Likevel vet vi at det kommer nye kriser, og at de ikke nødvendigvis vil være slik som de forrige krisene. Det er mye å lære av historien, men vi må først og fremst se på de utviklingstrekkene som preger samfunnet i dag:

• Vi har aldri vært så globalisert som er nå.
• Vi har aldri vært så forgjeldet som vi er nå.
• Vi har aldri hatt en så rask teknologiutvikling som nå.

Da er det viktigere enn noensinne at myndighetene må samarbeide på tvers av land, og at verden blir mindre og ikke mer polarisert. Med det bakteppet er det noen problemer som kan gi en ny global krise, nettopp fordi de kan spre seg raskt:

1. Handelskrig

En eskalering av handelskrigen mellom USA og Kina trekkes av økonomer frem som en av de største truslene mot veksten i verdensøkonomien akkurat nå. Et politisk klima der proteksjonisme er foretrukket fremfor fri handel utgjør en betydelig risiko. Her kan norsk økonomi rammes både gjennom et kraftig fall i aksjemarkedene globalt og redusert vareeksport som følge av redusert global etterspørsel.

2. Trøbbel i fremvoksende økonomier

En amerikansk økonomi i sterk vekst har sendt dollaren opp og gjort ting vanskeligere for fremvoksende økonomier med gjeld tatt opp i dollar. Verdien på lokal valuta har falt, som gjør at dollarlånene vokser. Land som Tyrkia, Argentina og India opplever kapitalflukt. Tilliten faller og faren for smitte er tilstede.

3. Gjeld i Kina

Kina kom seg ut av finanskrisen gjennom å gjeldsfinansiere investeringer. Kinesiske bedrifter har svært høy gjeld, og landet forsøker å redusere denne gjelden. Dermed er det mange kinesiske selskaper som ikke lenger har den samme tilgangen til kreditt. Kina er verdens største råvarekonsument så reduserte investeringer fra kinesiske bedrifter kan ramme etterspørselen etter råvarer og dermed inntektene til mange råvareproduserende land.

4. Innstrammingen er i gang

Mye av årsaken til oppsvinget i verdensøkonomien var kraftig stimulanse fra både myndigheter og sentralbanker. Sentralbankene har stimulert både gjennom rekordlave rentenivåer og rekordhøye verdipapirkjøp. Myndighetene har på sin side bidratt med økte offentlige utgifter og skattekutt.

Ifølge DNB er de samlede stimulansene i USA de sterkeste som er registrert i en oppgangskonjunktur siden 1960-tallet. I USA er man i gang med innstrammingen, med foreløpig syv rentehevinger. I Europa kommer de første rentehevingene neste år, mens den første norske rentehevingen sannsynligvis kommer neste uke. Deutsche Bank kaller innstrammingen «the great unwind» - eller «den store tilbaketrekkingen»:

«Når man ser etter den neste finanskrisen er det vanskelig å komme unna at vi er en tidlig fase av «den store tilbaketrekkingen» av global pengepolitisk stimulanse samtidig som at det globale gjeldsnivået på myndighetsnivå er på sitt høyeste nivå noensinne. Det har man ikke har sett maken til i fredstid» skrev Deutsche Bank-strateg Jim Reid i fjor.

Kruttet er ikke tørt

Enda viktigere enn spørsmålet om vi får en ny krise, er hvordan verden er rustet til å møte den. Får vi en ny krise nå er timingen mildt sagt ikke optimal.

Når de statlige gjeldsnivåene er rekordhøye og rentene er rekordlave – har vi lite tørt krutt igjen. Når sentralbankene knapt nok kan sette rentene lavere, og myndighetene ikke har råd til å pøse på med penger for å holde hjulene i gang, ja da kan et tilbakefall ett sted utvikle seg til en verdensomspennende krise.

En tom verktøykasse hvis krisen rammer er det myndigheter og sentralbanker virkelig bør bekymre seg for nå. Norge har fortsatt spillerom i sine budsjetter, men vi kommer ikke nødvendigvis enkelt unna.

Statistisk Sentralbyrå har beregnet at et globalt aksjefall på 20 prosent fører til at myndighetene får 35 milliarder kroner mindre å rutte med som følge av reduksjonen i oljefondets verdi.