Demokratiets beskyttere

En mandag morgen i oktober 2019 går statsminister Erna Solberg ut av et lite privatfly, ned flytrappen og setter foten på en rød løper. Det er 70 år siden sist en norsk statsminister besøkte Irak. På den røde løperen blir hun hilst velkommen av Iraks kulturminister.

En journalist spør om hun blir nervøs av å være i et av verdens farligste land.

– Nei, jeg har valgt å ikke være det. Jeg tenker at noen andre får være nervøse på mine vegne. Jeg er sikker på at sikkerheten min blir tatt vare på av dem som er satt til det, svarer hun.

Scenen skildres i boken «Livvakt – På innsida av PST», som er skrevet av NRK-journalist Simon Solheim, og utgitt på Samlaget. I boken har han fulgt PSTs livvakter gjennom to år. Det kommer fram at livvaktene var svært bekymret før statsministerens besøk i den irakiske hovedstaden. De vurderte om turen i det hele tatt kunne gjennomføres. I ukene før besøket, ble 150 mennesker drept og flere tusen såret, i store, blodige demonstrasjoner. Skarpskyttere skjøt mot folkemengdene.

Ifølge boken fryktet livvaktene at det ville blusse opp nye demonstrasjoner, vold og uro mens statsministeren var i landet. PST, som hadde planlagt besøket i flere måneder, ønsket å holde en lav profil under oppholdet.

Irakerne hadde andre planer. De ville ha en kortesje med 30 biler. Seks pansrede lastebiler med automatvåpen på lasteplanet, skulle kjøre foran og bak i kortesjen.

– Det kommer til å bli et helvetes kaos dersom det skjer noe. De er veldig opptatt av at det skal se stort og fint ut, sier livvakt Endre i boken.

Da PST til slutt bestemte seg for å gjennomføre besøket etter å ha studert etterretningsinformasjonen nøye, var det ikke uten en solid evakueringsplan.

Den fikk de aldri bruk for. Etter et seks timer langt besøk i Bagdad, reiste Solberg videre til en flybase i Anbar-provinsen for å besøke norske soldater. Hun reiste trygt tilbake til Norge samme kveld.

Ti timers besøk, måneder med planlegging – alt vellykket.

Dette er et godt eksempel på hva livet som livvakt handler om: Å nesten aldri få bruk for det du har trent og øvd på i virkeligheten.

Det trangeste nåløyet i politiet

Du ser dem rundt politikere og offentlige personer. Menn i svarte dresser, med propper i ørene. Livvaktene. Tøffe karer, en sjelden gang en kvinne. De åpner og lukker dørene til svarte, store biler, og speider rundt etter mistenkelige personer.

I Solheims bok forteller Harald Thorp, som var livsvaktsjef i PST fra 2014-2019, at det kreves mye for å bli livvakt. Og det handler ikke bare om fysiske krav.

– Det blir stilt strenge fysiske krav til de som skal bli livvakter. Likevel er det viktigste hvilke personlige egenskaper de har. Vi rekrutterer dedikerte politifolk som er smarte og har gode analytiske evner. Og de må fungere svært godt sosialt, uttaler Thorp i boken.

Forfatteren av boka, Simon Solheim, sier han med boken ønsker å gi folk et større innblikk i et til dels skjult, men viktig miljø.

– Det er veldig lett å bli nysgjerrig på dette miljøet. Livvaktene er tett på makta, og har en jobb de færreste har innsikt i. Jeg håper at mine observasjoner, og det innblikket PST har gitt meg, kan bidra til kritisk refleksjon, og at folk får mulighet til å forstå mer av denne litt skjulte delen av samfunnet, sier Simon Solheim til NRK.

Livvaktenes aller viktigste oppgave er å beskytte Erna Solberg døgnet rundt, uansett om hun oppholder seg i Norge eller utlandet.

PST har også ansvar for å beskytte regjeringsmedlemmer, stortingsrepresentanter og høyesterettsdommere. De står for sikring av utenlandske politikere når de besøker Norge. Ikke alle disse har livvakter. Hvem som må ha det, avgjøres av kontinuerlige trusselvurderinger.

Natos generalsekretær, Jens Stoltenberg, har også livvakter døgnet rundt når han er i Norge. Han har tidligere av sin egen far, nå avdøde Thorvald, blitt beskrevet som distré. I boken beskrives et til dels uforutsigbart liv som Nato-sjefens vokter.

En dag har han sagt at han skal på Meny for å handle. Livvakt Svein Arne er allerede i butikken for å sjekke at alt er klart. Da får han beskjed om at Stoltenberg skal på Jacobs i stedet, og at de er på vei.

– Typisk, sier Svein Arne med et smil i boka.

– Det blir ikke alltid god livvakttjeneste av slikt. Men samtidig er det jo bra å ikke være forutsigbar, smiler Svein Arne, og kjører til Jacobs.

I boken skildres livvaktenes hverdag som kontrastfylt. Uansett om det er snakk om offisielle oppdrag, om den de sikrer skal på date, i butikken eller på joggetur – livvaktene er med.

Når PST avgjør at livvakter er nødvendig for en myndighetsperson, handler det om det mest grunnleggende i demokratiet, mener statsministeren.

– PSTs livvakttjeneste gjør en utrolig viktig jobb. Å ivareta sikkerheten til politikere og andre myndighetspersoner er å ivareta demokratiet vårt, skriver Erna Solberg i en e-post til NRK.

Får innsikt i de skjulte delene av politikken

I boken kommer det tydelig frem at statsministeren stoler på livvaktene. Hun sier selv at hun snakker mye i telefonen og har regjeringsdiskusjoner i bilen.

– VG ville sikkert ha skrevet om det, men livvaktene er ikke like opptatt av å tenke nyhetsvinklinger på alt statsministeren sier i baksetet, sier Solberg i boka.

Det er viktig for statsministeren å snakke fritt i bilen, selv om det alltid sitter en livvakt og sjåfør i forsetet.

11. mars i år satt Solheim og livvaktene på gangen mens Erna Solberg var i møte med landets helsetopper i VIP-rommet på Statsministerens kontor. De diskuterte nedstengning av landet på grunn av den eskalerende koronapandemien.

I boken skildres det hvordan statsministeren kommer ut av møterommet mens hun snakker høyt med medarbeiderne sine. Livvaktene spretter opp, og får med seg at Solberg akkurat har fått beskjed om at Trine Skei Grande går av som statsråd.

– Trine går av. Det kom på VG nettopp, sier Solberg og haster videre.

Mens de følger Solberg fra Statsministerens kontor til Stortinget, diskuterer hun hvilke tiltak som kan være aktuelle i forbindelse med koronapandemien med medarbeiderne. Helsepersonell kan bli nektet å reise utenlands, deler av samfunnet kan bli stengt. Så bærer det videre til pressekonferanse.

Denne kvelden før det som skal bli en historisk dag for Norge, 12. mars, får Solberg besøk av noen statsråder og de andre partilederne i regjeringen i statsministerboligen. Mens de spiser middag og legger koronaplaner i etasjen over, sitter livvaktene i en leilighet i boligen, innredet spesielt for dem.

De spiser pizza og ser Dagsrevyen, Våpenskapet står ved siden av TV-en. Det henger røykdykkerutstyr på veggen. Døgnet rundt er det vakter som er våkne og følger med på alle overvåkningskameraene som er montert i huset.

Når landet stenges ned neste dag, har livvaktene allerede en god stund visst mer enn de fleste om hva som kommer til å skje.

En fredag i desember

Klokken er 6.45, og teamleder Svein Arne ifører seg livvaktenes utstyr. Vernevest, pistol, sambandsutstyr, håndjern, teleskopbatong, lykt og førstehjelpsutstyr i venstre lomme. Alt er plassert i det de kaller riggen, som er et belte med bukseseler. En skarpladd pistol er plassert diskret under arbeidsantrekket.

Arbeidsdagen starter klokken 6.45 i PST-livvaktenes hovedkvarter i Nydalen i Oslo. Dagen starter med morgenparole.der Svein Arne legger fram hva VIP-ene de passer på skal den dagen. I boken skildrer Solheim en slik parole rett før jul.

• Utenriksministeren, på livvaktspråket «Oscar 4.3», kommer med fly og skal kjøres direkte til kontoret. Senere på dagen kan det bli aktuelt med juleshopping. Ifølge boken er det ingen favorittsyssel blant livvaktene.
• Daværende finansminister Siv Jensen skal hentes hjemme. Hun skal ut ved lunsjtider, og litt «rundt omkring» – uten at det ennå er nærmere definert.
• Israels ambassadør i Norge skal på Ikea.
• Jens Stoltenberg skal ut og handle ved titiden. Han skal trolig også hente en madrass som han kjøpte dagen før, men ikke fikk plass til i bilen. De antar han vil gjøre et nytt forsøk.

På spørsmål fra NRK om hvorfor Simon Solheim fikk slippe til på innsiden av livvakttjenesten, svarer PSTs kommunikasjonsdirektør, Trond Hugubakken dette på SMS:

– Vel, han spurte, og det er det ingen andre som hadde gjort før ham. Utover det, så er livvakttjenesten en del av PST som vi har mulighet til å være åpne om. Vi mener også at det er viktig som landets sikkerhets- og etterretningstjeneste å være så åpne som vi kan. Livvakt er et arbeid som handler om å beskytte de folkevalgte i landet. Det betyr i praksis å beskytte demokratiet. PST mener det er viktig å være åpne om dette arbeidet, slik at borgerne i landet kan få et innblikk i hva dette handler om, og hvem personene som utfører denne tjenesten er.

Privatlivets fred

Ikke alle er like begeistret for livet med livvakter.

– Jeg vet jeg sikkert burde tenkt mindre på det, men jeg fikk en følelse av at jeg alltid var til bry, sier tidligere kulturminister Hadia Tajik om livet med livvakter.

Hun forteller i boken om en gang hun var på restaurant med kjæresten sin. Livvaktene hadde fått et bord for langt unna Tajik. Dermed måtte gjester bytte plass med vaktene, og Tajik følte det ble mye oppstyr. Hele kvelden ble paret observert av vaktene.

– Privatlivet var ikke lenger privat, sier Tajik i boken.

Siv Jensen hadde livvakter i seks år, til hun gikk av som finansminister i januar 2020. Hun satt pris på livvaktene, og hun ville de skulle være der.

– Selv om det å ha livvakter er en inntrengning i livet, er det samtidig veldig trygt.

Når livvaktene var der, kunne hun konsentrere seg om jobben, og trengte ikke å tenke på å måtte gjøre sine egne sikkerhetsvurderinger. Men hun var litt stresset i begynnelsen.

– Jeg følte at jeg brukte av tiden deres. Jeg var veldig kjapp i butikken, og jeg utsatte gjøremål som jeg normalt ville gjort om jeg var alene og kjørte egen bil.

Hun husker PST tok det opp med henne da de forsto at hun ikke oppførte seg som hun pleide.

– Jeg husker ennå hva de sa: «Det er ikke slik at du tar av tiden vår og gjør kjipe ting mot oss. Du skal gjøre de tingene du må gjøre. Jobben vår er å være med. Lev livet ditt. Gjør det du skal. Og så er vi med.»

I en e-post til NRK skriver Erna Solberg: – Det var veldig uvant i starten å måtte passes på, men jeg er veldig takknemlig for det gode samarbeidet med PSTs livvakter. De er proffe, hyggelige og gjør en veldig god jobb.

Strandet midt i en borgerkrig

I april 2011 sto det mye i norske aviser om gatekamper i byen Abidjan i Elfenbenskysten. Det ingen visste, var at to norske livvakter satt innesperret i ti dager i en gang i den norske ambassadens residens, mens drønn og skuddsalver omringet dem ute i gatene.

Ifølge boken hadde de to livvaktene reist til Abidjan på befaring. De skulle sjekke om det var trygt nok til at daværende utviklingsminister Erik Solheim kunne reise ned og delta i fredsmeklingen i landet. Det som skjedde etter ankomst, er hittil ukjente opplysninger for offentligheten.

– Det var helt dødt. Det var veldig merkelig. Stemningen var rar, sier Anders. De to kom til et tomt hotell.

– Hva skjer nå? Det var det jeg tenkte da vi sto i resepsjonen, sier Espen.

De to livvaktene og en diplomat fra det norske konsulatet kjørte en runde i byen. Gjenger med ungdommer som var tilhengere av den sittende presidenten i landet, hadde satt opp sperringer og lagt ut spikermatter. De ble stoppet mange ganger på turen.

– Etter vår vurdering var flere av ungdommene ruset. Vi så ikke om de hadde pistoler eller andre våpen, men mange sto med handa på innsiden av jakken, sier Anders i boken.

De fikk vite at styrkene til Ouattara, som hadde vunnet valget i landet, sto rett utenfor byen. Det var ikke mulig å reise tilbake til flyplassen. Dessuten var alle flyavganger kansellert på grunn av den spente situasjonen. Det ble avgjort at Espen og Anders skulle flytte til den norske residensen.

– Vi følte at det hastet litt. Vi hadde bare lyst til å komme oss bort.

Dagene gikk, og skytingen kom stadig nærmere. Livvaktene og den norske diplomaten flyttet inn i en gang midt inne i residensen. På den åttende dagen skrev de følgende i dagboken de hadde med:

«Vi var akkurat i ferd med å klargjøre for natten inne i gangen vår, da det uten forvarsel kom et kjempedrønn fra syd. Det ristet i hele huset her. Rett etterpå kom det et nytt drønn som var om mulig enda kraftigere.»

Alle vinduene i soverommet ble blåst ut, men heldigvis kom ingen til skade. To døgn etter, ti døgn etter at de kom til Abidjan, ble Espen og Anders endelig evakuert fra byen av FN-styrker.

«Det var interessant å være i en slik krise. Vi fokuserte på oppgaver vi hadde kontroll på, og forberedte det vi kunne forberede. Vi klarte å holde på humøret. Det var bra.»,skrev Anders i dagboken

Hektiske dager i Arendal

I august 2019 arrangeres Arendalsuka. Så å si alle som PST har ansvaret for å beskytte er i byen.

Erna Solberg rusler rundt og snakker med folk i sentrum. – Jeg skal inn her, sier hun plutselig, og går inn i en klesbutikk. En livvakt følger med inn. Statsministeren kjøper kjole, og kommer ut igjen. Så rusler de videre. En pansret bil kjører langsomt gjennom sidegatene. Den er alltid i nærheten av statsministeren. Bilen har funksjon som tilfluktsrom om noe skulle skje.

Det er valgår, og det skal være partilederdebatt i Bardu park i Arendal. Politifolk ligger på takene rundt, og i lufta henger det et helikopter. Livvaktene har parkert flere pansrede biler i nærheten i tilfelle evakuering. Rundt 20 livvakter fra PST er på jobb. Etter debatten følger den faste gjengen statsministeren til Høyres partifest. Det er tett med folk på restauranten. Solberg setter seg ved et bord ute. Livvaktene står på utsiden av gjerdet med god oversikt over statsministeren.

– Vi har bedre oversikt her, sier Morten.

Der de står kan de følge med på alt som skjer rundt Solberg. Og de står der til hun skal hjem.

Det nærmer seg midnatt, og det har vært en lang dag. Erna Solberg roper til ektemannen som står og snakker med venner. – Kom igjen, Sindre, nå skal vi hjem. Statsministerparet vandrer hånd i hånd gjennom Arendalsnatten til hotellet, med livvaktene på slep.

Arbeidsdagen er snart over for livvaktene. Om de har avverget et angrep denne dagen, eller hva som hadde skjedd om de ikke hadde vært til stede, får de aldri svar på.