Å regne på innvandring var en gang i tiden kontroversielt i Norge. Men etter at det første Brochmann-utvalget la fram sin rapport i 2011, er motstanden mot å beregne kostnader byttet ut med en sterk bekymring over om velferdsstaten tåler stor innvandring med lav kompetanse.
Denne bekymringen deles nå av sentrale folk i så godt som alle partier i Norge.
En sårbar modell
Det første Brochmann-utvalget fra 2011 viste at den norske velferdsmodellen er sårbar. Utvalget kom med den ganske dramatiske konklusjonen, at det ikke er «sannsynlig at landets velferdsregime vil bestå i dagens form, hvis innvandringstakten fortsetter å øke slik den har gjort, særlig de siste 20 årene, og med overvekt av folk med lave kvalifikasjoner».
Det er grunn til å tro at denne analysen vil stå enda sterkere i den rapporten som utvalget legger på bordet i morgen, etter det NRK forstår.
Grunnen til pessimismen er den aldrende norske befolkningen, færre er med på å lage kaken vi skal dele.
Og at politikernes «moro-penger» fra oljefondet nå tørker inn.
Avkastningen fra Oljefondet vil ikke lenger stige. Oljefondet var ved utgangen av 2016 mindre enn året før.
Tillit og kultur
Rekordtilstrømmingen av rundt 30.000 asylsøkere høsten 2015, gjorde sitt til at sosiologiprofessor Grete Brochmann fikt et nytt og utvidet oppdrag av Regjeringen Solberg: I hvilken grad høy innvandring kan komme til å påvirke graden av samhold og tillit i Norge, og hvilken betydning større økonomisk, sosial, kulturell og verdimessig ulikhet kan ha for samfunnsutviklingen på sikt?
Det nye i mandatet er stikkordene samhold og tillit. Ingen lett oppgave å svare godt på, med andre ord.
Norge blant de med høyest innvandring
Noe av utgangspunktet for diskusjonen om hvor mye innvandring Norge tåler, er at Norge tar imot svært mange. Norge er blant de landene innenfor OECD som i forhold til folketallet har hatt høyest innvandring de siste 10 årene. Dette står etter det NRK kjenner til i utvalgets rapport. Sammensetningen av befolkningen er på grunn av dette blitt ganske annerledes.
Men for AS Norge er det viktigste ikke hvor mange som kommer, men hvem som kommer. Den norske velferdsstaten har en hel buffé av rettigheter for den som får en plass ved bordet: Hundre prosent sykepenger, gratis utdanning, dagpenger, uføretrygd. Rekken er lang. Dette er dyre ordninger som gis fra dem som er i arbeid til dem som ikke arbeider.
Statsviteren Christian Joppke sier det på denne måten: «Because rights are costly, they cannot be for everybody».
Derfor ble da også innvandringsstoppen innført i 1975, og Norge har med stort politisk flertall prøvd å føre en asyl- og innvandringspolitikk som er ment å være streng.
Innvandrere må i jobb
Grunnen til at den norske velferdsmodellen nå hoster og harker litt når det gjelder innvandring er rett og slett at den forutsetter at innvandrere, både flyktninger og arbeidsinnvandrere, kommer seg i jobb.
Ikke bare det; den forutsetter at innvandrere blir værende i jobb og at jobbene de har gir en ganske høy inntekt.
Det er derfor noen utfordringer.
Innvandrere har en lavere yrkesdeltakelse enn majoritetsbefolkningen. Særlig innvandrere med flyktningbakgrunn har problemer i det norske arbeidsmarkedet. Under 60 prosent er i arbeid.
Det som er litt mer overraskende er at sysselsettingen blant flyktninger flater ut eller går tilbake etter 5 til 7 års opphold i Norge. Man ville jo forvente at det var motsatt; at sysselsettingen gikk oppover jo lenger botid. Slik er det ikke, ifølge Frisch-senteret.
... og de må være produktive
Disse to poengene: Lav sysselsetting, og at det kan se ut som at en del faller ut av arbeidsmarkedet etter kort tid, er dårlige nyheter for den norske modellen.
Men et tredje poeng, er vel så viktig. Sagt på en enkel måte så holder det ikke at innvandrere blir værende i jobb. De må også ha jobber der de tjener mye, slik at skatteinngangen til AS Norge forblir høy. Lavinntektsjobber truer på denne måten også den norske modellen.
Finansdepartementet er bekymret for at produktivitetsveksten per innbygger går ned. Mye av dette skyldes innvandring.
En tilleggsutfordring for å få innvandrere integrert i det norske arbeidsmarked er at de forhandlede minstelønnene i Norge er høye. Det er slik vi vil ha det; små lønnsforskjeller.
Men dette er en utfordring når innvandrere med liten kompetanse skal ut i jobber, rett og slett fordi mange ikke har kvalifikasjoner som rettferdiggjør en høy lønn.
Men løsningen er trolig ikke å senke lønnen, for da kan det å leve på stønader kunne framstå som mer forlokkende. Og en risikerer at flere vil velge å leve på stønader.
Færre ufaglærte jobber
Innvandrere uten jobb eller i lavinntektsjobber skyldes blant annet at flere og flere jobber i Norge krever høy kompetanse. De ufaglærte jobbene blir det færre av.
Den eneste løsningen for Norge som velferdsstat er å få voksne lavt skolerte mennesker opp på et kompetansenivå der deres arbeidskraft er effektiv nok til å rettferdiggjøre et norsk lønnsnivå.
Dette er utfordringer som utvalget peker på, etter det NRK kjenner til.
Lyspunkter
Men det er også lyspunkter. Opptil flere:
Andre generasjon innvandrere tar i mye større grad enn sine foreldre utdanning, og de gjør det mye bedre på arbeidsmarkedet.
Og som en nylig publisert FAFO rapport viser: det kan se ut som om andre generasjon tar til seg norske verdier i større grad enn sine foreldre, i for eksempel synet på homofili.
Hvilke løsninger for å få flere innvandrere inn i godt betalte jobber kommer utvalget med? Det vet vi ikke. Men skal vi gjette er svaret: Kvalifisering. Kvalifisering. Kvalifisering. Altså å videreføre introduksjonsordningen der flyktninger får norskopplæring og samfunnsfag. Utvalget vil trolig gjøre denne ordningen mer rettet mot arbeidslivet.
At arbeidstakere får lønnstilskudd for å ansette innvandrere med lav kompetanse er en annen ide som utvalget trolig vil be myndighetene om å videreutvikle.
Støtte i folket?
Den norske velferdsmodellen betyr at de rike overfører penger til de mindre rike. Dette er i utgangspunktet et dristig prosjekt som krever stor grad av oppslutning fra befolkningen.
Hvis innvandrere ikke kommer seg i arbeid og bidrar, vil oppslutningen på sikt bli mindre.
Man kan se for seg en utvikling der private markedsløsninger presser seg fram. Kanskje på sikt vil majoritetsbefolkningen kreve at velferdsordningene skal forbeholdes de som er født i Norge. Dette er tanker som drøftes i rapporten.
Færre vil kunne være villige til å støtte ideen om lønnsutjevning gjennom skatt.
Parallellsamfunn kan bli resultatet
Alt avhenger av hvordan innvandrere klarer integreringen. Etablering av parallellsamfunn, der egne regler gjelder og der avstanden til «det norske» øker, vil trolig samtidig minske viljen til å videreføre sjenerøse velferdsordninger fra majoritetsbefolkningen.
Utviklingen i Sverige, i byer som Malmö, kan gi en pekepinn på hvordan det kan gå når integreringen ikke lykkes.
Fra å være et land der innvandrere på 1970-tallet ble fortalt at det er viktig at du vedlikeholder morsmålet og opprettholder din egen kultur, har pendelen svingt i den andre retningen, i retning av assimilering: en politikk der en minoritet blir oppfordret til å bli mest mulig lik majoritetsbefolkningen.
Tysklands kansler Angela Merkel har sagt det tydeligst: Multikulturismen, der du kan stå med ett ben i to kulturer, kan hemme integreringen.
I flere land i Europa er det nå en bevegelse i retning av å se verdimessig integrering som en forutsetning for at innvandring skal kunne fungere.
Verdi-integrering
Her er det selvfølgelig utfordringer, i forhold til individets rettigheter til å ha sine egne meninger, kultur og holdninger for seg selv.
Derfor blir det spennende å se hva utvalget kommer med på dette områder. Vil de bevege seg inn i minefeltet og gå inn for nasjonale retningslinjer for heldekkende plagg, og generelt argumentere for at verdimessig integrering er viktig for at majoritetsbefolkningen skal ønske å opprettholde den norske velferdsmodellen?
Populisme
Brexit og Donald Trumps valgseier i USA har satt populisme, og ikke minst motstand mot innvandring, på dagsorden i europeiske hovedsteder. Mye tyder på at innvandring har vært det sentrale dreiepunktet i populismens framvekst i Europa, og Trumps valgseier.
Spørsmålet er hvor langt utvalget vil gå i forslag om å kreve en verdimessig forpliktelse til norske verdier, for å få for eksempel statsborgerskap.
Dette er vanskelig landskap. Individets rettigheter står mot hva majoritetsbefolkningen er villig til å godta av annerledeshet.
Etter det NRK kjenner til har dette vært noen av de vanskeligste diskusjonene i utvalget. Det er ikke rart. Et slikt tema skal være vanskelig.
