– Umulig å ta innover seg 69 liv

Det har gått ett år siden 24 år gamle Tonje Brenna klarte å komme seg unna massemorderen på Utøya.

Fremdeles tar AUF-eren seg i å glemme at gode venner er borte. Som når det skjer noe morsomt hun bare må fortelle.

– Jeg står der med nummeret på telefonen. Og så går det jo ikke... Flere av vennene mine er jo ikke mer, men jeg greier ikke å slette numrene deres, forteller hun.

Flere av Facebook-profilene er beholdt og gjort om til en slags minnesider.

– Det er overraskende mye trøst i å gå inn og skrive en hilsen til den man savner, om det man kunne ønske man kunne fortelle. Så kommenterer andre at «ja, nettopp det hadde hun satt veldig pris på». Slik oppstår det faktisk også nye vennskap i lys av de som er borte, forteller Brenna.

• Se også: Slik vil AUFerne huske Utøya
• Les også: – Utøya skal ikke bli «sorgens øy

– Gjorde det vi måtte gjøre

Natt til 23. juli i fjor lovte Tonje Brenna seg selv å gi alt for AUF.

– Den første tiden var nærmest som en tåke. Vi gikk på jobb og gjorde det vi måtte gjøre, minnes hun.

Så begynte sorgen å melde seg for alvor.

– Utover høsten gikk det over i en sorg for absolutt alt. Det ble juleferie før jeg hadde plass til å tenke på hver enkelt av de som var borte.

– Det er ikke mulig å ta innover seg 69 liv. Det gjør nok at det tar mye lenger tid, sier hun stille.

Elsker Utøya

Hun smiler. Forteller at livet er mer enn 22. juli, det er langt fra bare trist. Hun har en kjæreste som støtter henne, og en fantastisk familie. Og hun gjør «vanlige ting», de samme tingene som før fjorårets sommerleir.

– I går var jeg på fisketur, for eksempel. Det var veldig hyggelig, sier hun.

24-åringen smiler igjen, hun gjør ofte det. Det blide ansiktet lyser enda mer opp når hun snakker om Utøya, stedet hun elsker. Stedet AUF skal ta tilbake.

– Jeg får en intens trang til å dra dit når snøen smelter på Tyrifjorden. Det er gode diskusjoner, grilling, speed-date og leirbål med sang rundt. Og fotballturneringer hvor det er så alvor at du sliter med å finne på noe å gjøre hvis du ikke er engasjert da.

– Jeg tror ikke det ligger i AUF sin natur å skulle la gjerningsmannen vinne. Han skal ikke få ta fra oss det stedet.

• Del ditt minne: Hvor var du 22. juli?

– Vanskelig å øve inn den usensurerte versjonen

I juni var rettsaken mot gjerningsmannen endelig over. Brenna var blant de som vitnet i Oslo tingrett.

– Det vanskeligste med å vitne var å måtte øve inn det som faktisk skjedde, og ikke den sensurerte versjonen som jeg har fortalt venner og familie hundre ganger. De har jo ikke trengt å vite alt, sier hun.

Generalsekretæren roser apparatet i tingretten, som lot henne ha med seg folk hun er glad i. Hun følte seg trygg, det var politifolk der som passet på henne. Og historien kjente hun jo. Kanskje var det verre for dem hun hadde med seg.

– Moren min fikk høre en del ting hun ikke hadde hørt før. Det var nok tungt for henne. Du kan ikke pynte på sannheten når du vitner, du må fortelle det akkurat så makabert som det var. Det var vel så tungt å se folk du bryr deg om måtte ta inn alle detaljene, som å fortelle det selv, forteller Brenna.

• Les også: Hørte gjerningsmannen rope av glede

Bestemte seg for å gi alt

21. oktober, på Tonje Brennas 25-årsdag, skal AUF ha landsstyremøte. Generalsekretæren tar ikke gjenvalg.

– Mettet er feil ord. Men det er en tid for alt. Jeg bestemte meg for å gi alt, og det valget har jeg stått ved. Jeg har gjort alt jeg kan for at dette skulle gå så bra som mulig.

– Da kommer du til et punkt hvor du blir litt tom, du har ikke så mye å gi. Det kan også bli spennende å bli utfordret på andre ting. AUF har nok også godt av å ha en generalsekretær som ikke er så knyttet til 22. juli, sier Brenna.

Jessheim-jenta meldte seg inn i AUF som 17-18-åring. De fire siste årene har organisasjonen også vært arbeidsgiveren hennes. Det er her hun har de fleste vennene sine. Sammen har de vært gjennom noe av det verste et menneske kan oppleve.

– AUF er en veldig stor del av livet mitt. Jeg har brukt ungdomstiden min i organisasjonen, og jeg har ikke kastet bort et eneste minutt. Det kan jeg tenke på når jeg blir 60, sier Tonje Brenna. Og smiler igjen.

• Se også: Vi glemmer aldri
• Se også: Minnetavle - dette er de drepte