– Håper det kan skape litt mer varme i samfunnet

Minnestedet på Utøykaia består at 77 søyler i bronse som slynger seg ned mot vannkanten.

En søyle for hver av de som ble drept i regjeringskvartalet og på Utøya 22. juli 2011.

I dag kommer flere av de overlevende, og pårørende, tilbake for å være med på åpningen.

– Jeg grugleder meg. Det er mange minner som dukker opp igjen. Jeg tenker på alle som ble drept den dagen.

Eirik Høie Mortensen var 16 år da han hoppet ut av vinduet på kafebygget, kom seg ned til vannet og la på svøm vekk fra Utøya for å redde sitt eget liv.

Hver gang han drar tilbake kjennes det på kroppen.

– Jeg blir stivere i kroppen. Det spenner seg i muskler og ryggrad. Pulsen går opp, sier Mortensen.

Samtidig kjenner han på en lettelse etter hvert besøk.

– For meg personlig er det en mestringsfølelse å tørre å møte frykten. For det var der en mann prøvde å ta livet mitt, og tok livet til mange av mine venner.

Mortensen håper minnestedet kan hjelpe folk med å bli litt mer oppmerksomme i hverdagen.

– Jeg håper det kan være med på å skape litt mer varme i samfunnet. Kanskje vi kan bli litt flinkere på å se over til naboen og smile til hverandre. At vi kan lære at livet er skjørt, at det er viktig å ta vare på de rundt oss og livet vi lever.

– Det har aldri vært viktigere at vi mennesker står sammen og viser kjærlighet ovenfor hverandre, uavhengig av bakgrunn.

Frem til i dag har han kun sett tegninger av minnestedet.

– Jeg er på ingen måte en arkitekt. Dette er en enkel mann fra Haugesund sin mening, men jeg synes det ser veldig flott ut og jeg synes symbolikken er veldig fin, sier Mortensen.

Få i klassen kjente til 22. juli

Søstrene Savannah (17) og Sydney Svebakk-Bøhn (12) skal også være med på åpningen av minnestedet på Utøykaia.

Storesøsteren deres Sharidyn var bare 14 år da hun ble drept på Utøya. De håper folk ikke føler seg utlært etter et besøk til minnestedet.

– Det jeg håper mest på er at folk ikke slutter å lese seg opp på 22. juli og de som døde, for det er mye å lære, sier Savannah.

Jentene holder blant annet foredrag for skoleelever om 22. juli og hva som skjedde med søsteren deres.

Da Sydney i fjor holdt foredrag for klassen sin oppdaget hun noe overraskende.

– Bare 2–3 i klassen min visste hva som skjedde 22. juli, resten visste ingenting.

De er opptatt av at de som ble drept blir mer enn bare statistikk og synes man lærer for lite om angrepene på skolen.

– Det var virkelige mennesker som døde. Det er ikke bare tall og navn i media. Det er viktig at folk har noen de kan relatere seg til når de lærer om 22. juli og det er en stor del av hvorfor jeg og Sydney forteller Sharidyns historie, sier Savannah.

Sharidyn sitt navn står foreløpig ikke på minnestedet. Grunnen er at alle i familien skulle få være med å bestemme.

Da yngstemann ikke kjente seg klar for å ta et valg, har familien sammen blitt enige om å vente med avgjørelsen.

Kjente trykkbølgen

Regitze Schäffer Botnen var på teltplassen da selve skytingen begynte.

Hun var 17 år og kom til Utøya for første gang to dager før angrepet.

– Det kom skudd forbi hodet mitt. Jeg kjente trykkbølgen og hørte raslingen i lyngen da jeg løp.

Sammen men flere andre gjemte hun seg på en fjellhylle.

Angrepet på Utøya preger fortsatt livet til Botnen på flere måter. Hun har posttraumatisk stresslidelse som gjør at hun sliter med depresjon, angst og konsentrasjonen.

Hun tenker minnestedet er spesielt viktig for de som mistet barna sine.

– Det er viktig å ha et sted man kan komme til å minnes i fred og ro med Utøya i bakgrunnen. Det er en del av vår historie som aldri må glemmes, sier Botnen.

Under 10-årsmarkeringen i fjor oppdaget hun at måten vi snakket om angrepene på var annerledes enn tidligere.

– Jeg opplevde at folk begynte å snakke om 22. juli på en annen måte. At mange kanskje har begynt å glemme det litt. Da er det veldig viktig å ha et minnesstedet.

Hver gang hun kommer hjem etter et besøk til Utøya blir hun både utmattet og rastløs på samme tid.

– Jeg har jo gode minne fra Utøya også, men så var det jo der livet til alle oss ble totalt snudd opp ned.