Moren som klatret ut av vinduet og forsvant

Onsdag 4. november i fjor klatret 74 år gamle Ranveig Annie Myrås ut av vinduet på rommet sitt på sykehjemmet på Ørnes i Meløy.

Et videoopptak fra sykehjemmet viser hvordan den spreke kvinnen tok seg ut av vinduet, ikledd en vinrød jakke og joggesko.

I nabobygda hadde datteren Vigdis Selstad planen klar for ettermiddagen. Etter jobb skulle hun besøke moren på sykehjemmet. Nesten hver dag gikk de tur sammen. Men denne dagen ble det ingen tur. I stedet ble det starten på en stor leteaksjon.

Det skal ta mange dager før moren hennes ble funnet.

I dag er det over 100 000 personer i Norge med demens, ifølge en studie fra Universitetet i Oslo. Av dem som bor på sykehjem, er i overkant av 80 prosent demente.

Det finnes ingen nasjonal oversikt over hvor mange demente som hvert år forsvinner fra sykehjem. Ifølge Nasjonalforeningen for folkehelsen skjer det jevnlig.

De aller fleste blir funnet etter kort tid.

Men for Ranveig gikk det helt galt.

Fikk sykehjemsplass i oktober

Med tre døtre hadde Ranveig levd et aktivt liv før den skjebnesvangre novemberdagen.

Før hun ble pensjonist jobbet hun med å foredle laks på den lokale bedriften. Da hun pensjonerte seg var hun en primusmotor i husflidslaget blant annet for onsdagskafeen.

I løpet av høsten 2020 gikk det opp for familien at hun ikke lenger kunne bo i barndomshjemmet sammen med ektemannen.

– Mamma gikk mye. Det var det mamma kunne. Hun likte godt å gå tur. Men så begynte hun å gå lengre turer, også der hun ikke hadde gått før. Hun kunne være borte i flere timer. Det var leteaksjoner etter mamma, forteller datteren Vigdis.

Ranveig fikk diagnosen Alzheimer like før hun fylte 70 år. Det gikk bra en lang stund.

I hjembygda Halsa kjente alle Ranveig. Hun hadde sine faste runder. Ofte ble ektemannen oppringt av naboer og andre som fortalte at «nå er Ranveig ute og går». Det ga trygghet.

Men en kveld i fjor høst ringte faren til Vigdis. Ranveig hadde ikke kommet hjem. Ute var det begynt å bli mørkt. Han hadde vært ute og lett. Nå var han bekymra. Folk på Halsa lette og Ranveig kom til rette. Men for ektemannen ble dette en for stor belastning. Ranveig kunne ikke lenger bo hjemme. De tre døtrene var redde for at faren skulle gå under, sier Vigdis.

I brevet der familien søker kommunen om sykehjemsplass, utrykte de sin bekymring.

«Vi er svært redde for at mamma skal gå seg bort og ikke finne tilbake til huset før det blir mørkt og kulden setter inn».

23. oktober fikk Ranveig fast plass på sykehjemmet på Ørnes.

Men bare tolv dager etter at hun flyttet inn, tok Ranveig seg ut av vinduet på sykehjemmet og ble borte.

Alarmen går

Ettermiddagen da Ranveig forsvant, ble traumatisk for familien.

Vigdis ble oppringt like før hun skal kjøre på besøk til mora. Da hun får beskjed om at Ranveig er savnet, hiver hun på seg klær og finner fram en lykt.

Den første tanken er at mora nok blir funnet. At de skal være i lag og at besøket skal avsluttes som vanlig inne på rommet til Ranveig.

På vegen til sykehjemmet kjørte Vigdis rolig. Hun så etter mora langs vegen, fulgte med på gangstier. Men Ranveig var ikke å se. Alvoret snek seg inn. Vigdis ble reddere og kjørte på kryss og tvers i kommunen. Den ene hånda holdt hun foran munnen for å ikke begynne å skrike.

– Jeg måtte se om jeg klarte å finne mamma.

Hos politiet har alarmen gått. Leteaksjon var blitt satt i gang. Ranveig etterlyses:

Kvinna er slank, cirka 170 cm og har kort gråmørkt hår. Ifølge politiet er hun sannsynligvis kledd i fargerike klær. Hun har trolig på seg en vinrød jakke og joggesko.

I bilen har datteren lagt en plan. Fortsatt trodde hun at mora vil komme til rette, men at hun sikkert er redd når hun blir funnet. Vigdis har bestemt seg for at hun skal ta mora med seg hjem til henne. Hun vil re opp på gjesterommet der de begge kan sove om natta. Da vil mora føle seg trygg, tenkte datteren.

Men leteaksjonen tok ikke slutt. Gjennom kvelden hadde Vigdis snakka med politiet på telefon flere ganger. Langs fjæra i kommunesenteret Ørnes lyste utallige hodelykter. Vigdis dro til lensmannskontoret for å snakke ordentlig med politiet. Utenfor ble hun møtt av mannskap fra Røde Kors. En politibetjent ga beskjed om at hun ikke skulle lete lenger. Til politistasjonen kom også eldste søster Mariann som har kommet fra Bodø og faren.

Leteaksjoner etter demente er ikke uvanlig i Norge. Røde Kors anslår at 20 prosent av alle savnede personer de leter etter er demente. I perioden 2016–2019 utgjorde dette mellom 45–51 aksjoner i året.

Hovedredningssentralene anslår at det hvert år er rundt 100 leteaksjoner etter demente personer i Norge.

Elendig vær

Det var blitt midnatt da Vigdis endelig var tilbake i huset sitt. Faren og storesøsteren, med mann og datter, var også med. Denne kvelden måtte de være sammen. Det ble en lang og vond natt.

Ute var det et elendig vær. Vigdis klarte ikke å legge seg. I stedet lå hun våken på sofaen med katta opp på seg. Hagl hamret på verandadøra av glass. En forferdelig vind tok i veggene. Datteren visste at Ranveig ikke lenger var noe god til å kle på seg. Å ta igjen glidelåsen var blitt vanskelig.

– Jeg tenkte: er mamma ute nå? Hun har ikke en sjanse. Men vi måtte jo ha håp. Kanskje hadde hun klart å komme seg inn i en bygning? Det var det vi prøvde å holde fast ved. Ha håp.

Dagene som fulgte var uvirkelige. Skjer dette virkelig? Det er som en film, sier Vigdis.

Etter fem dager ble leteaksjonen trappet ned. Politiet gikk over i en fase der de søkte etter en antatt omkommet.

17. november fikk familien den endelige beskjeden.

Blir funnet

Det er en tilfeldig turgåer som fant Ranveig død i fjellet overfor Ørnes.

I luftlinje er det rundt 1500 meter fra sykehjemmet. Terrenget er bratt. Ranveig ble funnet omkommet 50–100 meter fra turstien.

Vigdis var hos frisøren da lensmannen ringte og sa at han ville snakke med henne.

Da har det gått tretten dager siden hun forsvant.

For familien var det tross alt en lettelse, sier hun. De hadde vært redd for at det skulle startes med søk i havet og at hun aldri skulle bli funnet.

– Vi var så redde for at hun aldri skulle bli funnet. At mamma ble funnet var en stor lettelse.

Men hvordan kunne Ranveig forsvinne?

Sykehjemmet skulle være et trygt sted. Allerede i søknaden om sykehjemsplass, skriver familien at Ranveig sine turer har endt med leteaksjoner.

Familien ønsker svar. Vigdis Selstad sier de forstår at det kan forekomme uheldige hendelser på en institusjon. De klandrer ikke de ansatte på sykehjemmet.

Men etter at Ranveig forsvant, har familien blitt kontakta av andre som forteller at de har opplevd det samme.

NRK har også vært i kontakt med en rekke pårørende som forteller at deres demente foreldre har tatt seg ut av vinduer ved Ørnes sykehjem.

De fleste har blitt funnet kort tid etter. Det eldste eksempelet er fra slutten av 1990-tallet. Totalt er det snakk om sju tilfeller.

Én av dem er Karina Andersen Hjerde. I 2016 var mora hennes på korttidsopphold på Ørnes sykehjem. Mora var dement og en dag pakket hun bagen sin og klatret ut av vinduet. Hun ble funnet i god behold kort tid etter.

Hjerde forteller at hun ga beskjed til ledelsen ved sykehjemmet om at hun forventet at vinduene skulle være sikret på en skjerma avdeling.

Da hun hørte om leteaksjonen etter Ranveig ble hun både oppgitt, irritert og sint.

– De er på en plass der man forventer at de skal være trygge og bli ivaretatt på en god måte. Når det skjer gang på gang, synes jeg ikke det er greit i det hele tatt.

Hjerde, som sjøl er hjelpepleier, mener kommunen ikke tar hendelsene på alvor. Hun mener det er uakseptabelt og stiller spørsmål ved om kommunen har et holdningsproblem.

Vigdis Selstad har sendt klage til Statsforvalteren i Nordland. Hun synes det er vanskelig å forstå hvorfor vinduene ikke er sikret.

– Det er så viktig at det ikke skjer flere ganger. Det er så vondt! Det er kun derfor jeg har lyst til å gå videre med dette. Det er ikke for å være ufin. Jeg vil bare hindre at det skal skje flere ganger.

Kommunen: – Det er vårt ansvar

Kommunedirektør i Meløy kommune, Adelheid Kristiansen, sier hendelsen har vært utrolig krevende. At Ranveig ikke ble funnet i live, har vært sårt for mange.

Umiddelbart etter hendelsen gjorde kommunen en intern vurdering. Nå venter de på Statsforvalterens vurdering. Før den er klar, vil ikke Kristiansen si noe om hva kommunen har funnet ut. Hun er klar på at de skal lære av hendelsen.

– Alle som bor på våre sykehjem skal være trygge. Det er vårt ansvar når demente vandrer og vi ikke klarer å finne dem igjen, og vi ikke får dem inn i huset igjen.

– Synes du dere har gjort nok for at det ikke skal skje?

– Vi gjennomfører risiko- og sårbarhetsanalyser når beboere flytter inn til oss, og skal i gang med bruk av sensor og gps-teknologi, videre flytter vi nå inn i nytt helse- og velferdssenter der sykehjemmet er i 2. og 3. etasje, men dette hjelper jo ikke for denne triste hendelsen.

Til spørsmålet om kommunen har et holdningsproblem, sier Kristiansen at det har hun ikke noe grunnlag for å mene noe om.

– Vi har ingen mulighet til å stenge folk inne på et sykehjem uten at det er gjort tvangsvedtak. Det skal godkjennes av Statsforvalteren. Når du har et sykehjem i 1. etasje, er det alltid en risiko for at noen kan gå ut av vinduet. Vi skal gjøre vårt for å unngå at det skjer.

– Håper å kunne legge dette bak meg

Vigdis Selstad forteller om en tung tid. Samtidig minnes hun en raus, støttende og god mamma. Livet med henne har vært fantastisk, sier Vigdis. Om kvelden etter begravelsen fikk hun en egen ro i kroppen. Sorgen går i bølger.

– Vi får aldri mamma tilbake og jeg føler veldig på det nå at det er fryktelig tungt og ikke har fått ta farvel. Jeg håper at jeg kan legge dette bak meg.